Sammen - BARE pga barna!

[Anonym bruker]

Jeg har det slik som dette; har to små på 3 år, stort hus, stort lån, hund, nedbetalt bil, fulltids fast jobb, og en mann som er snill som dagen er lang. En utrolig snill far, tålmodig, ansvarsfull, aktiv i det huslige og pen.

 

MEN - et totalt lidenskapsløst forhold, har ikke hatt sex siden spril-mai. Jeg føler ingenting for mannen min lenger, bare tomhet. Likevel respekt og godhet fordi han er den han er. Men som sagt, jeg elsker han ikke, har ikke noen seksuelle følelser for han, fryser på ryggen bare på tanken. Makter ikke å prøve på noe fysisk en gang. Han prøver seg innimellom, men blir avvist, ikke på en stygg måte, han vet hvorfor.

 

Vi har pratet myyyye, gått flere ganger til parterapi. Og nå, ja vi driver Familien AS, thats it. Og det går bra, fordi vi krangler og kjefter aldri, så lidenskapsløse er vi... Jeg er veldig sliten av å leve slik, så total tomhet ovenfor en mann som i utgangspunktet er drømmemannen.

 

Hva er det med meg?? Skal jeg velge å leve slik i et tomt forhold? Hvor langt skal en strekke seg fordi en vil ha barna sine hver dag?

Jeg klarer ikke tanken på å ha barna 50-50, fordi det er det han vil. Da må vi jo bare fortsette som dette?? Søsken a'like..

Er det flere som har det slik som dette? Hva gjør dere?

[Anonym bruker]

Vi er nok i en lignende situasjon, og jeg har selv lurt på hvordan dette vil gå og hvor lenge vi kan tåle å ha det sånn.

Har vel kommet fram til at barna er det viktigste for meg og at jeg derfor aksepterer å leve slik..

Innimellom har jeg et lite håp om at tingene kan forandre seg og at vi kan få noe tilbake av det vi hadde før - har merket litt av det hvis vi en sjelden gang har hatt en stress-fri periode med litt tid for oss selv

 

Jeg er klar over at faren er stor for at en av oss kan forelske seg i en annen og da ville det blitt en naturlig slutt på forholdet - men inntil videre fortsetter vi i "Familien AS"

 

Har mannen din fortsatt følelser for deg da?

Var det noe spesielt som gjorde at følelsene dine forsvant?

 

Hos oss var det mannen min som mistet interessen for meg for en lengre periode, men han kunne ikke forklare hvorfor. Det var en vanskelig tid for meg, var gravid med førstemann, og etter en del måneder, når han ønsket å gjøre ting bedre, var jeg ikke lengre klar for det - da hadde jeg ikke de samme følelsene for ham - har prøvd, men greier det ikke..

[Anonym bruker]

Jepp,vi har det også sånn,bare at her vil ikke mannen helt innrømme det... han tror det skal være sånn!

Han forandret seg for ca 2 år siden,trodde at han ikke behøvde snakke eller gi noe mer av seg selv. Alt skal bare være på overflaten,ikke i dybden.

har prøvd alt,og det ender opp med at han sier at han nekter å høre på at han har "ødelagt" livet mitt !?

Han vil bare ha et stille og behagelig ekteskap. Jeg også,men MED

kjærlighet,sex og kos.Og snakke sammen om det meste.

 

Vi har sex gj.snitt 1 g i mnd. snakker nesten bare om praktiske ting og

om barna. Sjelden kyss eller kjærtegn.

 

Jeg merker det ekstra godt nå,pga jeg har mistet et familiemedlem

denne julen. Han var ikke i biologisk familie,men kjær og nær for

meg i hele mitt voksne liv.

Jeg får ingen trøst og bærer sorgen alene. Han holdt meg litt i hånden

i begravelsen og sier bare av og til "uff ja ,det er trist".

 

Jeg orker heller ikke tanken på ikke ha barna fulltid,og mora hans kommer til å overta hans del.Hun manipulerer han og barna til sin fordel

hvis ikke jeg er tilstede. Hun kan ikke ha barna alene i det hele tatt.

 

Tror oppdragelsen hans har litt skyld i dette,da han er oppdratt til å støtte foreldrene sine uansett!

[Wiingla]

Hei alle dere som sliter me dette spørsmålet. Jeg er heldig å har ikke dete problemet, men jeg ser det fra en annen side.

Mine foreldre er skilt og jeg har to yngre søsken. Jeg husker hvor intens energien rundt oss hjemme var så fort begge var i rommet. Følelsene begynte å forsvinne og det merket vi barna også. Etterhert som de fikk nok ble det mere anspent rundt oss og de begynte diskutere og ha krangler, etterhvert var de så høylytte at vi hørte de. Det var grusomt, å jeg og søskna mine håpet de endag bare kunne skille seg. Det var grusomt å ikke vite hvordan det var når vi kom hjem, hvem som var hjemme og hjvilket humør de var i. De var flinke, de sjermet oss så godt de kunne, men energien som alle mennesker gir fra seg kan ikke sjules. En vakker sommerdag sa de at de skulle skilles. Vi var så lei oss. Vi gråt og vi visste ikke hva vi skulle, hvem som skulle flytte, hvem skulle bo med hvem. Mamma og pappa hadde "bestemt" at vi skulle bo med mamma for hun var den som skulle flytte å skulle da flytte nærmere skolen om mulig. Jeg sa med engang ejg ikke ville flytte, jeg ville bo her med pappa sa jeg, å det var helt i orden, jeg var 13 da å fikk velge det selv. Eneste de sa var, greit, da kan du det, de andre ville vre med mamma å det var greit det også.

 

Idag er jeg overlykkelig for at de skilte seg. Tror ikke vi har hatt det bedre. Mamma og pappa er bestevenner, de prater sammen om alt, hjelpe hverandre med alt og stiller opp uansett hva, JKeg trenger ikke være redd for å måtte velge en av de til jul/ bursdager og alle disse. Den yngste søsteren min er 15 så hun går fremdeles under denne ordningen som ble lagt frem da de skilte seg, MEN de valgte ordningen selv, var ingen familierådgivere elelr noe som helst som delte ansvaret. Anna hver uke skulle pappa ha oss, anna hver tirsdag og anna hver helg. Vi kom da på tirsdagen og sov over til onsdagen, men vi føle det ble så tungvint, så vi begynte å reise ned på torsdagen etter skolen å hjem søndagskveld når vi følte for det. dette annahver uke. Sånn er det fremdeles, mellomste søsteren vår er 19 men fremdeles er hun med på denne avtalen. Hun vil dette så lenge det er mulig. Jeg bor maaaaaaaaaaange mil hjemmenifra så for meg blir det anderledes. Det er godt å vite jeg kan prate emd begge om alt og med begge om hverandre. Hadde de ikke skilt seg vet jeg ikke hva som skulle skjedd. Familien vår ble en bedre og lykeligere familie etter dette. Det var tøft i begynnelen. Spes for mine yngre søstre. OG for pappa. Han hadde noen måneder med dårlig søvn og søvnmangel i det hele tatt, men han så vi hadde det fint å det hjalp han mye på vei. han hadde ikke mistet barna og familien sin. Han hadde bare mistet kona men fått en bestevenn istede. De har alltid bodd nærme hverandre pga barna. Begge har funnet seg nye og alle fire er gode venner.

 

Dere må ikke ha den der at barna fortjener begge foreldrene sammen. Dere må jo heller tenke skikkelig på hva som er best for barna. Ingen foreldre kan mene barna har det best sammen med foreldrene så lenge foreldrene ikke har det bra sammen, kanskje ungene er små enda å legger ikke merke til det, men med tiden vil de det, om de ikke alt gjør det uten at dere er klar over det selv. Eller er det bedre at dere går fra hverandre, ha det kanskje litt tøft/vanskelig den første perioden men ha to foreldre som kanskje kan respektere hverandre og bli gode venner. Ingen barn fortjener foreldre som er sammen bare fordi foreldrene tror det er best. Det må være fryktelig tøft for dere som faktisk står ovenfor dette valget, å selv om vi ikke har gått fra hverandre og selv om vi ikke kommer til å gjøre det, vet jeg hvordan det er. Jeg har vært oppi det som barn, jeg husker mye å jeghar pratet mye med foreldrene mine og søstrene mine om det. Alle oss tre kan huske hvordan det var i luften. Dere må tenke på en annen måte enn at dere skal holde sammen for barna. er ikke alltid det er det som er det beste for barna likevel.

[Anonym bruker]

Hei.

 

Dette er jo bare trist... Man er jo avhengig av sex for å holde et forhold i live, så tenker at en av partene før eller sidene kommer til å bli forelsket i en annen og stikke. Jeg tror nok det kan være lurt å snakke om akkurat denne problemstillingen. For nå lever vi faktisk i 2009, og det er ingen nødvendighet at absolutt alle skal leve lykkelige sammen resten av livet sitt.

 

Og ja, har selv vært der, men fant ut rimelig kjapt at det ikke var noe for meg. Jeg er ikke i stand til å leve i et kjærlighet- og sexløst forhold. Forsvinner sexen, så forsvinner også følelelsene. Og barn eller ikke barn, jeg er ihvertfall ikke villig til å ofre livet mitt for barnas skyld, det er ingen tjent med. Tror det er mange som "våkner" opp i dag og skjønner hva man har gjort (eller ikke gjort) med livet sitt. Men det er aldri for sent å snu.

 

Ønsker dere samer lykke til!!

[Anonym bruker]

AMEN!

 

Sexløst forhold er bortkastet, forsvinner sexen så vil følelsene og kjærligheten for den personen også forsvinne. Det er helt rett. Sex er lidenskap i et forhold, noe nært og kjært mellom to personer som elsker hverandre. Tar man bort sex så vil alt fryse og rakne bort.

 

Så finn ut hvorfor dere ikke vil ha sex, snakk om det og få i gang maskineriet igjen. Jo lenger tid det går og man ikke har sex, jo større er sjangsen for at en ikke kommer i gang igjen

[Anonym bruker]

AMEN til deg også!!

Er helt enig med de to over meg. Sexløse forhold er dømt til å mislykkes. Men det er aldri for sent å snu.. ;-)

[Anonym bruker]

Dette er ikke godt for noen! Jeg kjenner ikke til dette problemet selv som partner i et forhold, men som barn til to foreldre som ikke elsket hverandre. TRO MEG! Barn merker mer til slike ting enn foreldrene tror. Det er bedre at dere skiller lag nå som dere fortsatt er venner og kommer overens, enn at det til slutt blir et irritasjonsmoment for dere begge og lar det gå utover kommunikasjonen og dermed blir enda verre for barna.

Begynn på nytt hver for dere, og la barna få to foreldre som ihvertfall er venner!