Går forholdet mitt mot slutten?

[Anonym bruker]

Hei Jeg er ei jente på 22 år som har vært sammen med den samme gutten siden jeg var 15. Han er ett år eldre enn meg. Vi har alltid hengt sammen som erteris, vi har opplevd fine ting, og vonde ting, og vi har alltid vært der for hverandre. Jeg elsker han over alt på jord, men de siste 4 mnd har jeg liksom begynt å føle ting jeg ikke vil føle. Jeg kjenner jeg begynner å bli lei....alle har vel den følelsen i blant, jeg mener; hvem føler ikke at de "er drittlei" kjæresten/mannen sin en gang eller to?. Det har jeg følt før også, men det har gått over igjen, og jeg har slått meg til ro at sånn er det bare. Jeg har alltid trodd det skulle være oss to for alltid, men nå begynner jeg å tvile. Det er liksom ikke så "gøy" å være med han mer. Vi flytta sammen for 1,5 år siden, og jeg føle at vi er så oppi hverandre hele tiden. Hvis jeg er tidligere hjemme fra skolen, og han kommer fra jobb, får jeg huden full med: Hvorfor er det ikke middag, hvorfor har du ikke rydda, hvorfor har du ikke TRENT!? I alle dager, selv om han syns det er gøy å trene, betyr det at jeg skal lide og få kjeft fordi jeg ikke orket det den dagen? Jeg går fulltid på skole, gjør lekser hver dag og jobber ved siden av tre ganger i uka. Jeg går rundt og "gruer" meg til han kommer hjem, er redd for kjeft. For jeg blir så fort lei meg, og jeg tenker at jeg kunne lagd middag, jeg kunne ha rydda og alt det der for at han skal bli fornøyd; men for meg handler det om prinsipper. Hvorfor skal jeg gjøre alt dette når han ikke gjør en dritt?

Kjenner jeg ikke orker stort mer...det eneste er at hvis vi finner på noe, er ute og spiser, er på kino, besøker familie osv, har vi det fint sammen, og vi kan holde hender og nusse på hverandre og ha det bra. Men med en gang vi sitter hjemme og ikke gjør noe, er alt like jævelig igjen....jeg prøver så godt jeg kan å smile og holde stemningen oppe, men det er ikke like lett når jeg får kjeft for å "sitte på ræva og ikke gjøre en dritt". Vi har vært sammen i sju år, og jeg har på en måte vokst opp sammen med han. Vi tilhører hverandre, familien min er hans familie, og jeg er så glad i hans familie. Jeg vil ikke at det skal blir slutt, men hvis ikke følelsene mine forbedrer seg, vet jeg ikke hva jeg kommer til å gjøre....vi har til og med snakket om å få barn om noen år, og jeg vil ikke få barn med en som jeg kanskje ender opp med å ikke føle noe for...jeg tror ikke han føler det samme som meg, ettersom han vil være med meg HELE tida, noe jeg ikke orker for tiden..

Er det noen der ute som har følt det på samme måte som meg, og det har ordnet seg? Fortell gjerne, både de forholdene som funker den dag i dag, og de som kanskje ikke gikk så bra. Kun seriøse svar, for dette river virkelig hjertet mitt i to...

Klemmer fra meg

[Anonym bruker]

Jeg hadde aldri noen stor ungdomsforelskelse, så jeg vet ikke noe om hvordan det er å kjenne noen fra man er 15 til man blir 22 på den måten, men jeg husker hvor mye jeg selv forandret meg på den tiden og jeg husker godt at jeg ikke egentlig var helt moden før jeg ble 23 - 24 år gammel.

 

Kanskje noen av problemene deres handler om det å bli mer voksne og at det ikke er like morsomt med forhold når man bor sammen og ting etterhvert går fra uforpliktende forelskelse til grå hverdag? Kanskje samboeren din er misunnelig på at du fremdeles kan gå på skole og at han må tjene penger (de fleste jobber blir jo kjedelige etter en stund)? Kanskje han ikke forstår at skole også er slitsomt?

 

I forholdet jeg er i har vi også hatt våre greier å stri med og det som gjør at vi fremdeles har det ok sammen er at vi prater ut om ting. Hvis dere vil fortsette å være sammen må dere nok lære å forklare hverandre, uten at det blir til angrep, hva som plager dere og snakke om det med respekt for hverandre (selv om det kanskje er vanskelig når man har kjent hverandre fra man begge var veldig unge?).

 

Klemmer herfra!

 

 

[Anonym bruker]

Ett spørsmål.. Ønsker du å få barn med en som behandler deg sånn?? Ærlig talt. Ønsker du for dine fremtidige barn at de skal være vitne til at mamma gruer seg til å bli irettesatt av pappa. Gråter fordi hun er lei seg, og til slutt (etter å ha tenkt tanken mange ganger) bestemmer seg for å gå ifra pappa fordi hun ikke orker å bli behandlet uten respekt lenger.

 

Jeg bare setter dette litt i perspektiv..

 

Kjære deg! Kun du styrer livet ditt. Det finnes høyst sannsynlig en hel bataljon med menn ute i verden som ville behandlet deg som en dronning. Ikke nøy deg med å være dørmatte resten av livet, det fortjener ingen!

[Anonym bruker]

Hei! Tusen takk for gode svar begge to! Og jeg må si at dere begge har gode poeng og mye av det stemmer! Jeg tror også det at vi har vokst litt fra hverandre på en måte. Vi har begge blitt veldig forkskjellige fra hvordan vi var. Jeg var veldig hjemmekjær og stille, og han var litt mer sånn at han skulle ut med venner. Nå er det jeg som vil ut og ta en fest i ny og ne med venner, mens han vil heller sitte inne. For jeg mener at vi ikke trenger å sitte inne sammen hver dag, men heller finne på ting på hver vår kant, slik at vi ikke blir sittende oppå hverandre hele tida, for sånt blir det kranhling av..

Og ja, jeg tror han er drittlei av å jobbe, og han skjønner helt klart ikke hvor hardt det er å gå på skole (han har tydligvis helt glemt det ettersom han hele tida må si at det er så lett). For det er ikke lett! Det er vanskelig nok å gå på skole hver dag, komme hjem og gjøre lekser, prøve å holde styr på hjemmet, og jobbe i tillegg. Og så kommer han hjem og "kjefter" for at jeg ikke gjør nok, da ender det opp med at det koker over for meg. For jeg nøler ikke med å si hva heg føler, men han prøver ikke å skjerpe seg engang. Nå sier ikke jeg at alt er hans skyld, for all del, men....ufff...er ikke lett dette her. Jeg håper sånn at det skal ordne seg, for jeg vil ikke være den som få to barn med han fordi vi har en "god periode", for så å ende opp med å slå opp som en svarte meg sa...jeg bare ser på hans foreldre som hadde en god periode da de fikk han og søstern, og nå "hater" de hverandre. Og de flytter ikke fra hverandre fordi hun har ikke jobb og lever av faren. Jeg vil ikke ende opp slik! Uff..nei, ejg får bare holde ut litt til. kanskje det er mørket og vinteren som gjør alt så trist, men blir det ikke bedre om noen måneder, så skal jeg ikke se bort ifra at jeg ender forholdet. Litt trist å tenke på, ettersom vi har vært sammen så lenge, og opplevd så mye sammen...klemmer fra HI

[Anonym bruker]

Og til deg anonym 19.28: Jeg måtte bare tørke vekk noen tårer når du sa at det finnes andre menn der ute som vil behandle meg som en dronning. Og det er så sant....jeg har blitt kjent med mange gutter/menn som jeg har sagt nei til, fordi jeg har vært i det forholdet jeg er i. I det siste så har jeg blitt veldig godt kjent med en på jobben, og han liker meg veldig godt (helt på tuppa sa en kamerat av han til meg at han var). Og han er en som jeg veit jeg ville passet godt sammen med..men tør jeg ta risikoen å slå opp med en som jeg har vært sammen med så lenge, en som jeg elsker, for å satse på en annen....det er så skummelt...trodde aldri lille meg skulle komme i en sånn situasjon...hmmm

[Anonym bruker]

det som betyr nå i et forhold e kordan man har d ilag når man e heime aleina og berre e to.

e d kjipt og du faktisk grue deg t han kjæm heim da har eg først tatt en lang prat me han og fortalt kordan eg har d og så prøvd før å se om d hadde blitt bedre etterpå.

d høres ut som om han e vant t å styre dem rundt seg. kordan behandla mora han?

vest typen din ikkje skjønne ka du prate om når du snakke me han så e d berre å droppe.

eg va sammen me en type fra eg va 16-21 det va kjempeskummelt å droppe han men eg har det en million gang bedre no.

han va en sånn type son din som ønska at eg sku være som mora hannes.

 

lykke til!

[Jenta_00_]

det er som om jeg skrev det innlegget HI. Vi har ikke vært smmaen i 7 år da... men ellers mye likt. Det som er synd er at det har blitt slik etter at broren kom for å bo hos oss etter en skilsmisse. Broren sin kone var sånn, og broren har aldri gått på skole så han skjønner ikke at jeg har mye på gjøre på dagen. Han tror jeg sitter hjemme og glor i veggen hele dagen virker det som. Er nettopp ferdig med eksamen og har fått ryddet masse de siste dager men er alltid noe å klage på. Men jeg har sagt til sambo at nå skal broren ut mens jeg er på ferie(skal få litt avstand) og om han ikke er det når jeg kommer hjem så får han vær så god å ta følge med broren og flytte ut! det går jo bare ikke an sånn her lenger. du får ta et valg kjære HI! masse lykke til!