hvordan gå i fra samboern?

[Anonym bruker]

Jeg har hinta til han i ett år nå omtrent med at jeg ikke elsker han lengre, snakker om å flytte ut...men han forstår det ikke, han tror alt er så bra, prater om bryllup og barn nr. 2..forholdet funker ikke, og jeg skjønner ikke at han ikke ser det! Vi krangler hver dag, jeg har ikke sexlyst, jeg er sur hele tiden..når skal han innse at vi ikke passer sammen??

 

Skal jeg bare ta steget å flytte, noe som fører til at alle rundt oss blir såret?? Har en veldig fin svigerfamilie blant annet..elr skal jeg holde ut til han innser at dette forholdet er doomed to fail.. ?

[Anonym bruker]

Jeg står i samme situasjon. Og det første jeg tenker når jeg leser innlegget ditt er at du kan ikke ta hensyn til alle de rundt deg. Dette er en sak mellom deg og samboeren din. Ikke er det ærlig overfor han heller dersom du fortsetter på denne måten.

 

1 år er lang tid. Hvis du virkelig er sikker på at du vil ut av forholdet tror jeg det er det eneste du kan gjør. Du kan ikke gå å hinte i all evighet heller.

 

Lykke til...

[Anonym bruker]

Egentlig så vet jeg hva jeg skal gjøre i teorien, eller hva jeg bør gjøre...er bare så vanskelig å ta det steget. På mange måter har jeg sagt det til han, men han bare overser det. I går spurte jeg hva han ville gjøre angående forholdet, om en av oss skulle flytte ut en periode, og hvordan han synes det gikk...han svarte: jeg vil bare være sammen med deg jeg Hoff...en halvtime etterpå begynte han å snakke om hvordan vi skulle pusse opp slik at vi får flere soverom i huset...han er bare helt fjern, og bare ignorer det faktumet at jeg syns forholdet går dårlig! Men vet hva jeg bør gjøre...er bare å få motet til det...

 

Du sa du står i samme situasjon..hva har du tenkt å gjøre?

 

Hilsen HI

[Anonym bruker]

Fra annen anonym..

 

Han er tydeligvis glad i deg.

Hva med parterapi? Kan vekke gløden dersom det ikke er altfor sent for deg. Hva med samlivs-kurs?

 

Eller sette deg ned og fortelle han om at det må til endringer om det skal være håp om at dere to skal bli gamle sammen...? Og at den planen må legges NÅ.

 

Hmm... lykke til uansett hva du velger å gjøre!

Samlivsbrudd er tøft, både for den som går og den som blir forlatt.

[samboer87]

uff fælt å lese...lykke til da!

[Anonym bruker]

Han er glad i meg ja, men parterarpi kan jeg glemme..han vil ikke det. Han vil heller ikke at jeg skal flytte ut for en periode for så å se hva som skjer...han sier bare at det er opp til meg, enten må jeg flytte eller så må jeg begynne å være blid og lykkelig sammen med han..hans syn er så svart/hvitt synes jeg..han er ikke villig til å jobbe noe med forholdet, for hansyns det er perfekt...han syns at jeg går å grubler for mye på forholdet..hoff...så må bare bestemme meg, enten eller...men skal vente til over jul, prøve å holde familiefreden da..så får vi se hvordan det går..om jeg bare må være den slemme og bryte ut..sukk! Der forsvant drømmen min om et perfekt familieliv..

[Anonym bruker]

jaha.. dette lurer jeg også på... forholdet vårt er nesten prikklikt deres, bortsett fra at typen her i hus ikke prater så mye om noe som helst. Hvertfall ikke noe i nærheten av bryllup, vi har vært sammen i 2 1/2 år... Og jeg har også verdens fineste svigerfamilie.

 

Men typen her tror også at alt er så bra. Skjønner ikke hvorfor han tror det jeg da... hvordan han gidder holde ut med meg, som krangler og er sur (ødelegger humøret hans, som han selv har sagt), vi gjør aldri noe sammen og kos og sex har vært dødt i en evighet... her blir det han som må flytte ut da, siden han "hører til i en annen kommune". Jeg har tom tenkt at det er greit, da slipper jeg å se alt skrotet hans (samlingen med reklamepenner og alle småtingene som tar så stor plass!)

 

Så ja, jeg trenger hjelp jeg og. Hvordan få han til å forstå at det er slutt?

 

 

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Må bare slenge meg på dere her...jeg som skrev innlegget om jeg nettopp har fått svaret jeg har ønsket meg. Kjenner meg igjen i alt dere skriver, forholdet er dødt, han forstår det ikke, han elsker meg, og jeg hinter og hinter alt jeg kan om at jeg vil ut. Jeg har til og med håpet på at han skulle være utro å tilstå, da hadde saken vært enkel. Nøkkelen her er vel egentlig å bare få sagt dette rett ut, være dønn ærlig og si akkurat det; det er slutt, og så klare å stå ved det etterpå. Men hvor brutalt er ikke det, å såre noen på en slik måte. Jeg vet ikke om jeg klarer det, å se han i øynene å si dette til han. Min sønns pappa. Jeg har prøvd det før, knakk fullstendig sammen og det ble ikke noe av likevel. Så hvordan klare å gjennomføre det da?

[Anonym bruker]

oj, jenter..flere enn meg som sliter med dette ja, trodde det var et skikkeli teit dilemma i starten jeg,..for alle sier at det er bare å gå, men det er ikke det!! Samboern min klarer bestandig å få meg til å droppe emnet elr forandre mening for en dag elr to når jeg nevner temaet..han sier og at jeg bare er sur, ikke har sexlyst osv...men det er de dagene jeg ikke er sur at vi har det bra sier han..men det er da ikke nok!

 

Men så er det dette med samvittigheten vår da...avogtil er ikke den like lett å hanskes med..jeg tenker mye på at hvis jeg sier det rett ut; jeg vil flytte..så blir han så såra og sint, det blir kaos..både for oss og de rundt oss...må liksom rive opp alt..kaste bort alt vi har begynt på ..samboern min skal på julebord på danskebåten, jeg håper og at han er utro, sier det til meg og så er vi ferdig med det...for jeg vil ikke ha all skylden for at denne familien går i oppløsning..noe som kommer til å skje dersom jeg går fra han...

 

så vurderer å bare ofre meg selv for at ting skal gå sin vante gang..vente på at han innser det..elr..i dont know, er så innmari vanskelig Håper at noen av dere kommer frem til ei bra løsning og deler den med meg...

 

1) parterapi?

2) si det rett ut? hardt og brutalt

3) Si at jeg trenger pause, dra det hele ut enda lengre...

4) vente på at han skal innse det? noe som kan ta sin tid..

5) ikke si noe, bare pakke og dra? hoffhoff..sett det på film, men tror ik d funker i det vanlige livet...

 

Anyone else?

 

KLem fra frustrert HI

[Anonym bruker]

Hei igjen Meg som er anonym over deg. Nei du har så rett, det er ikke bare bare dette her. Tenker på det hver eneste dag nå, og det driver en stakkars fra vettet. Merker jeg ikke er i særlig godt humør heller her hjemme, blir mye småting hele tiden. Vi har ganske like historier ser jeg, prøver å hinte som bare det men han klarer å snu situasjonen, og jeg har ikke samvittighet til å gjøre det hardt og brutalt. Blir et salig kaos her og hvis det blir slutt mellom oss, tror ingen vi kjenner er forberedt på det i det hele tatt. Min familie elsker han og hans familie elsker meg.

 

Det med å ofre seg kan jeg skrive under på, føler jeg har ofret meg i mange måneder, ja kanskje år. Ventet på at følelsene skal blusse opp igjen, men jeg innser nå at det nok ikke skjer.

 

Har tenkt på en ting, det høres nok helt fjernt ut. Men når vi krangler, ikke så ofte men, da tar det ofte litt av, han sier vanvittig stygge ting som sårer langt inni sjelen. Han har levd med mye krangling hjeme i oppveksten og har på en måte "lært" å krangle. Han "glemmer" det veldig fort, mens jeg går og bærer på det. Jeg skal ikke arrangere noe krangel heller, men det er en anledning for meg til å si akkurat hva jeg vil. Får ofte litt mer "baller" når jeg blir sint. Så blir jo problemet å stå for det etterpå, når ting har roet seg, og få formidlet at det faktisk er ramme alvor.

 

Skulle ønske jeg kunne si at jeg vil ha en pause fra alt, tror det hadde vært lettere å takle, og det hadde vært lettere å si på en mer ok måte at jeg ikke vil tilbake. Men økonomien setter en stopper her, har ikke råd til å reise bort, flytte ut for en periode, ingen andre å bo hos.

 

Må bare få ønske deg lykke til, du får skrive her hvis du kommer på en genial måte å gjøre dette på...Masse tanker til deg fra en som vet hvordan du har det...

[Anonym bruker]

Oj, vi er visst i akkurat samme situasjon ja..kunne gjerne være jeg som skrev det om kranglinga! Samboern min er som sagt borte i helga, så skal tenke litt og finne ut av hvordan jeg skal gjøre dette...lettere å gjøre det når han er litt på avstand. Men økonomisk sett så er det jo mye støtte å få fra NAV da..jeg er student og, men skal nok få det til å gå rundt..det gjør som regel det Skal si fra om jeg kommer på noe lurt etter helgas sjelegransking..også får du gjøre det samme Vi kan da ikke våkne opp om 20 år ( når onga flytter ut), gammel og grå og føle at vi har ofra oss selv halve livet...nei hoff, det vil jeg ikke!

 

Ha ei fin adventstid så langt det lar seg gjøre da

[Anonym bruker]

Orker ikke ta opp kampen blir ikke kvitt han uansett, nå er han heldigvis på jobb så nå er det to uker fri. Satt å så på et bilde av han i sted jeg ble kvalm og tok det ned fra veggen, trenger seriøst fred fra han. Jeg må huske å henge det opp igjen før jeg legger meg. Har nok funnet to utveier ta barna med meg og forsvinne eller ta livet mitt men da får jeg ikke se mine to små vokse opp.

Han hjelper meg med absolutt ingenting når han er hjemme ikke en gang holde fyr i ovnen. Når jeg må jobbe ettermiddag og han må ha barna er han drit sur for han må lage midddag og da står pannner og all oppvask tilbake. Ungene er alldri lagt men han kan godt la minsten på snart 3 få sove fra 5 til halv 8 når jeg kommer hjem. Jeg er så sliten og hater han intenst han bare syter, klager og kjefter alt er galt. I 7 år har jeg gjort alt husarbeidet vi har prøvd parterapi det funket en stund akkurat nok til at jeg gikk med på og få nummer 2. Nå vil han ha nummer 3 fordi han ser at jeg begynner å få tid til litt andre ting. Han skal ha full kontroll.

Vi har heldigvis en ting til felles som vi alle gjør i lag reiser på slalom ski. Da må jeg finne klær til hele familien, viktigst med han han gjemmer sine klær så jeg må leite ekstra lenge. Lage frokost, niste, kakao, kaffe rydde inn i bilen rydde ut av bilen kle unger mens de ser barne tv og spiser frokost... HAn kritiserer meg framfor venner, familien hans, avbryter meg når jeg snakker. Ber meg holde kjeft. Dette er bare en brøkdel men jeg orker ikke nenvne alt. Er møkk lei hele mannen grrrr og ja jeg er teit som ikke går fra han, men jeg har ikke overskudd til det orker ikke kranglingen som kommer. Han kan godt få hus, bil og alt vi har i lag... Men ikke ungene og de må beskyttes jeg kan ikke bevise hvordan han er mot oss og tenk om vi skulle ha delt samvær hjelp...

Ja da dette var et syte svar, men se nå har jeg fått det ut så nå kan jeg kose meg i 2 uker ))) Natti natt det hjalp faktisk å skrive det ned.

[Anonym bruker]

Hei jenter!

Da har jeg flytta fra sambo...nøyaktig 2 uker siden i dag! Er min første helg helt alene nå...føles litt ensomt, men så utrolig deilig å slippe all kranglinga...har hatt en veldig herlig atmosfære her, og er avslappende:) Fant oss ei kjempefin leilighet og nå ser jeg fremover...

 

Meeeeeen...min forrige samboer greier ikke la meg være. Han forstår ikke at det er slutt...han har trua meg, unnskylda seg, krangla, trygla, grini på telefon +++ for å få meg til å flytte tilbake. Jeg kommer liksom aldri over det føler jeg, han gjør alt han kan for å få meg til å få dårlig samvittighet og det funker. I tillegg har han vært hos legen og skal til psykolog for sjalusien sin og sinnet, så nå sier han at han har forandra seg helt...blitt en annen person og tenker annerledes. Er så vanskelig å vite om jeg skal tro på det eller ikke...enn hvis jeg gjør verdens største tabbe med å ikke gi han en sjanse til?? Selvom han har fått 100..hadde vi ikke hatt barn hadde jeg jo bare kutta han ut, men er så vanskeli når vi må holde kontakten..takler ikke at han ringer meg og griner å sier at han savner oss, at jeg har tatt fra han familien hans++++ ((( vet ikke hva jeg skal gjøre..