Jeg venter gutt og er livredd....

[Anonym bruker]

Skrev et innlegg for en liten stund tilbake. Og nå har det vist seg på den ekstra UL at det er en liten baby der inne med tut.

 

Så nå er jeg overbevisst om at dette barnet kommer til å dø i dødfødsel. Jeg gråter og gråter. Tok det opp med hun som tok UL, men hun sa det ikke var noe å tenke på.

 

HVA skal til for at noen skal ta meg på alvor??? Har tadd dette opp med både jordmor og fastlege.

 

(for de som ikke ha lest mitt forige innlegg så er jeg redd siden min mor har mistet to gutter i dødfødsel, og jeg er redd dette skal skje med meg. For har hørt gutter tåler mindre under fødsel enn jenter. Har en jente fra før som nesten mistet livet, jeg har nå et høyrisikosvangerskap)

[Meesah og HattiFnattene♡]

Vet ikke hva jeg skal si. Men du burde vel be fastlegen henvise deg til psykolog.

utover det vil jeg bare si at jeg håper det vil gå bra

[Anonym bruker]

Har ikke lest ditt forrige innlegg, men dette hørtes jo fryktelig ugreit ut. Kan jeg spørre hva som gjør at du har et høyrisikosvangerskap? Er det noe legen har sagt deg? (Mener ikke å være frekk eller snoke, la være å svare hvis du synes det blir for personlig)

 

Kan du spørre om å få prate med psykiatrisk sykepleier i kommunen? Det ble jeg tilbudt etter at vi hadde litt problemer (eller...barnet vårt) rett etter at h*n ble født. Helsesøster spurte flere ganger om jeg hadde behov for å prate med noen om det...

 

Eller ta kontakt med sykehuset du skal føde på og forklar at du gjerne vil drøfte tankene dine rundt dette. Synes ikke det er noe du skal bli gående og stresse deg selv med resten av svangerskapet.

 

Lykke til

[Anonym bruker]

Jeg har høyt BT, og har utviklet en mild form for svangerskapsforgiftning, er i uke 20. Har også hadd en del blødninger. Har vært innlagt et par ganger på sykehuset allerede.

Sist ble jeg forløst med hastekeisersnitt.

(Mer enn dette vil jeg helst ikke nevne, siden jeg ikke vil bli kjent igjen. Har mange venner som er her inne, og vil ikke at de skal vite om dette)

 

Jeg får kjempe god oppføling, ekstra kontroller, men det er ingen som vil ta dette med angsten min for å miste gutten min alvorlig.

Føler ikke jeg får snakket ut om dette, de sier det samme om og om igjen. At det er liten sjangse for at barnet skulle dø idag, siden vi er kommet så langt innen fostermedisin. men det hjelper ikke meg.

Er fortsatt redd.

 

Jeg har mye av de samme problemene min mor hadde i alle sine svangerskap. Hun har hatt 4 spontanaborter, to dødfødsler, 3 keisersnitt og mer.

[Anonym bruker]

Huff... Sørg for å få mer oppfølging hos lege og jordmor, sånn at du kan bli trygg på at babyen har det bra. Spesielt de siste ukene før fødsel. Stå på ditt! (I Norge er tilbudet om ul eller ekstra kontroller til gravide dessverre graverende dårlig etter min mening...). Sørg for å få en omvisning på fødeavdelingen. Fød på et sted med akuttstasjon for nyfødte. Snakk med jordmødrene på sykehuset der du skal føde, fortell om situasjonen din. Kanskje du kan få snakke med en av fødselslegene der, og få avklart om det virkelig er noe du skal være bekymret for.

 

Dra på en 3dultra og be om at de sjekker alle organer, og at alt ellers står bra til. Hvorfor døde guttene til moren din? Pga vanskelig fødsel eller en tilstand hos babyen?

 

Det er vondt å høre at du er så redd, sjekk det du kan sjekke. Når alt kommer til alt så kan vi dessverre ikke kontrollere alt, men du kan gjøre en god del :-) Og stå på kravene dine!! Føler du deg dårlig, eller er redd for babyen så dra heller en gang for mye enn for lite!!

[Anonym bruker]

Alt var fint med guttene. Hun hadde morkakeløsning.

 

[Anonym bruker]

Det er jo heldigvis sånn at veldig mange reddes dersom det oppstår noe underveis i graviditet eller under fødsel, men skjønner veldig godt at du er redd. Spesielt med tanke på hasteks sist du fødte...

Har du ikke allerede spurt om å få prate med en psykolog, f.eks tilknyttet sykehuset, ang dette så vet jeg ikke helt hva annet du kan gjøre. Må jo føles ille å føle at ingen hører etter når du uttrykker hvor sterkt du føler for dette.

Hva med å skrive det ned i et brev og levere på fødeavdelingen så jordmor du får når du kommer er klar over hva du sliter med??

[Anonym bruker]

Uff... Jeg synes utrolig synd på mammaen din :-( det må ha vært et helvete rett og slett.. Jeg og mannen min trodde en hel dag at vi hadde mistet lillegutten vår etter fødsel, pga en tilstand hos ham. Han ble bare tatt fra oss med en gang og kjørt av gårde med oksygenmaske.. Vi følte rett og slett at noen hadde buksprettet oss og tømt oss fullstendig og tatt hjertet vårt fra oss.. Heldigvis er gutten vår en sterk liten fighter som sloss tilbake, og har klart seg veldig bra på tross av tøff start :-) Jeg vet ikke om historien min kan være trøst men...

 

Jeg hadde prøvd alternative metoder til slutt jeg, hvis jeg var deg :-) gått til en healer for eksempel. Det kan ihvertfall ikke skade.

[Anonym bruker]

Takk for svar. Jeg skal absolutt forlange å få snakket med psykolog på sykehuset. Tror virkelig jeg trenger det.

Er så sliten av å være redd hele tiden.

 

Og så flott at den lille gutten deres er en liten fighter

 

 

[Anonym bruker]

Men hvis moren din hadde morkakesvikt og du er redd for, må det jo fokuseres på det.

Er jo samme hvilket kjønn det er da. Tror du ikke du vil roe ned litt når du kjenner daglige spark?

Krev det du ønsker fra helsevesenet. Ingen kommer og tilbyr deg det sånn uten videre.

Du skal få så mye oppfølging du føler du behøver. Bytt sykehus, lege, jordmor hvis de ikke hører på deg.

Lykke til:)

[mamma_til_solstråle]

På sykehuset jeg hører til, er det er føde- og barselpoliklinikk, som har erfarne og kompetente jordmødre som tar oppfølging av de som trenger litt "ekstra" oppfølging. Er det noe slik der du bor? Du må i så fall ha henvisning fra fastlege. Jeg blir så lei meg på dine vegne når jeg hører at din bekymring ikke blir tatt på alvor. Hvis det "bare" var å ikke tenke på det, så hadde du vel sluttet med det på egen hånd!!! Jeg krysser fingerne for at du finner noen å snakke med, som har greie på hva de driver med og kan hjelpe deg og håndtere din bekymring. Be evt noen pårørende være med deg til legen, det kan være lettere for dem å "presse litt på". Lykke til:)