Dobbeltliv -legger denne ut for en på anonym-forumet

[Emilie05&Sofie07]

Jeg har vært sammen med mannen min i 6år, gift i 4av dem. Har to nydelige jenter på 4 og 2.. Alt var bra, koselig familie. Dessverre har jeg og mannen min et døll kjærlighetsliv.. I det siste har vi levd kun som venner (eller bror og søster), ikke no sex. Men for ham er jeg livet selv. Han jobber så godt han kan, for å ha råd til alt vi måtte ønske oss

 

I sommer traff jeg drømmemannen min. Han er kjekk, ikke så alttilgivende, sexen er super!!! Av og til blir det litt vanskelig, for han er ikke en myking som mannen min, og ikke tilgir meg alt mulig. Krever litt innsats fra meg, så å si.

Han er litt miljøfrik og sånt. Prøver ikke å tjene mest mulig, men å klare seg med lite...

Han har en 11årig datter 50%. Jeg går veldig bra med hu. Barna mine liker han, han liker barne mine...

 

Jeg gikk fra mannen min. Flyttet inn med han nye. Etter et par mnd. hadde vi en krangel og jeg flyttet ut. Mannen min støttet meg, og jeg kom tilbake hjem.

En uke senere var jeg tilbake hos han nye..

Men etter en måned til fant jeg ut at det er vanskelig å dra med ungene (en times reisevei), og at jeg ikke takler å splitte livet dere, og at jeg faktisk savner samspillet vi hadde i familien.

For å si det sånt: Der er det varmt, kaotisk og høylytt, mens hos den nye er det mer rolig atmosfære...

 

Jeg snakket med dem begge. Ok, til mannen sa jeg at jeg vil tilbake i familien, men kan ikke kutte av tvert... Sannheten er at jeg ikke får bestemt meg.. Jo, jeg har en familie og trives med den, men jeg fant plutselig ut at etter et halvt år har han den nye og dattra hans også blitt familie for meg.

 

Begge to elsker meg "mer enn livet". Begge to tilgir meg alt. Begge to vil leve livet med meg..

 

For tiden er jeg blitt en bigamist. Istedet for å dra ungene 50%, er det jeg som har 50-50% samvær:) Jeg passer på ungene hjemme, og på "frie"kvelder drar jeg til han nye... Begge har sagt at det er greit en liten stund, så jeg finner ut hva jeg vil, men begge er jo ikke helt fornøyde med å se meg sjeldent....

 

Jeg må si at for tiden så trives jeg med situasjonen (men faen så vanskelig det er!!!!)

Men det går jo ikke an å leve sånt lenge....

 

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.....

Anonym

 

[celodi]

Blir helt målløs jeg!!!!!

Stakkars mannfolk som er så tafate at de tillater dette av deg.. Og stakkars ungene som ble dratt fram og tilbake sånn...

At det går an..

[Gjest]

Hahaha,du tuller nå sant??

Ingen av de kara kan det være nå "tak" i isåfall..Du ender sikkert ikke opp med noen av de!

[neekap]

Er det mulig?????

Går det an å være mer egoistisk!?!?!?

Herregud.. Stakkars barn..

 

[Melkekua +3 rosa ulldotter]

Du må jo være schizofren eller noe???? Vær fornøyd, for det er ikke mange som hadde giddet det her. Og stakkars barna dine som har deg til mor. Du er ikke verdt noen av "familiene" dine...

[Gjest Sauen - preggers]

Man kan da leve på andre måter enn normalen uten å være "schizofren" eller å "ikke fortjene familiene"? Disse mannfolka aksepterer jo dette..

Når det er sagt, sier du jo selv at du ikke helt vet hva du skal gjøre videre. Jeg tror det kan være forvirrende for barna å vokse opp slik, og jeg tror dessverre også de fleste forhold blir ødelagt når man har 2 partnere...

Jeg ville tenkt meg nøye om hvis jeg var deg. Er du lykkelig med dette, og tror du forholdene er sterke nok til å takle dette? Hvordan påvirker dette barna, og hva forteller du til dem?

[Boulengerina]

Viss det ikke er mulig å gjøre dette over tid synes jeg du bør dra tilbake til din opprinnelige familie. Det er der du har ungene dine, og de skylder du mer enn et stebarn og faren hennes.

[Tøysetipp]

Ta deg selv i nakken (hvis det her er sant). Og med respekt for deg selv og dine partner(e) så får du heller leve alene en stund for å finne ut av hva du vil. Kan ikke holde på sånn.

 

Vet det er tøft å ta det steget å være alene, og hvor mye man mister.

Vært i en litt annen situasjon enn deg. Livet går videre. Og er du glad i ham du har barn med så lar du han finne lykken igjen. Det du holder på med er ren egoisme hvor du melker fra det du kan få, nemlig det beste fra to verdner.

 

 

[solstråle69]

Enig med sauen - dette kan faktisk skje "den beste".

 

Når det er sagt, tror jeg ikke du finner ut "hva du vil" før du har vært litt for deg selv. Finn deg egen leilighet, ta "pause" fra begge to - så får du se hva du "savner". Er forholdsvis sikker på at du ender opp med en helt annen en! :-)

 

Lykke til, det kan umulig være lett for noen av dere!

[Gjest]

Henger meg på solstråle69`s råd her jeg, flytt for deg selv en periode og tenk nøye igjennom hva du savner mest og hva som er viktigst. Flott at du er åpen og ærlig i hvertfall. Ingen fordømmende pekefinger herfra. I enkelte kulturer lever de jo i slike forhold. Så unaturlig er det neppe, men ikke akseptert eller annerkjent her.

 

Når det gjelder sex så er det viktig for folk flest, men samtidig trenger man trygghet også. Får veie for og imot..

 

 

[Trulte76]

oj du må ha funnet deg to utrolige mannfolk som finner seg i dette..spesielt han du er gift med. Han må være utrolig glad i deg.

Jeg hadde valgt å bli i kjernefamilien jeg med en sånn mann..

 

 

[Libido-]

Synes ikke HI fortjener noen av dem. En gang feil ok, men hallo.

Tenker du overhode på barna????!

[Nattinatta]

enig med mange her; finn deg et eget sted å bo for en stund og ta en tenkepause. det er ikke riktig for mann og barn å leve et slikt dobbeltliv.

[partyoffive]

Ja jeg signereer flere av de over ved og si at jeg ble helt mållos av og lese innlegget ditt! Stakkars barn. tenker du på hva som er best for de eller bare deg selv?