INGEN støtte fra familien

[arbeidsuhellet14.juli]

Er ganske skuffet.

Fortalte til min mor før helgen at hun skal bli bestemor. Hvilket hun ikke jublet for.

Jeg og barnefaren møttes i sommer, og dette lille magetrollet kom temmelig overrasket på oss begge to(brukte prevensjon).

Men vi har bestemt oss for virkelig å satse, magetrollet fortjener det.

Vi er jo veldig glade i hverandre, men vi har begge levd single som vår egen herre i 2år, og det blir nok litt vanskelig å begynne å ta hensyn og å ha en å forholde seg til hele tiden, men vi gleder oss også til å bli samboere.

MEN mine foreldre mener det er helt idiotisk å i det hele tatt bære frem barnet, at vi har kjent hverandre for lite osv osv...og at jeg er gal som flytter så langt(20mil fra mitt hjemsted).

Og føler jeg ble veldig skuffet over responsen dems.

Var ikke slik jeg ønsket det.

Trodde de faktisk skulle glede seg.

Jeg er jo voksen(28år) og må kunne ha ett eget liv.

Og det å bli besteforeldre skulle man tro at var noe å glede seg over.

 

 

Kjenner nå at jeg er trist og lei meg.

Og gruer meg masse til vi skal fortelle det til hans foreldre.

[Thessa og Bebbis]

Uff, stakkars :-( Skjønner at du er kjempe lei deg. Det ville jeg også vært. Helt knust! Og som du sier, du er jo voksen! At du flytter langt hjemmefra er jo ikke uvanlig at man gjør i voksen alder uansett! Er ikke godt å si hvordan de tenker gitt. Håper det går bedre å fortelle hans foreldre det. Og håper familien din slutter å oppføre seg sånn etterhvert. De er kanskje bare bekymret for at du kanskje ender opp alene eller noe siden de ikke kjenner kjæresten din så godt. Ikke vet jeg. Men de burde jo ha støttet deg og vist glede når du fortalte dem det!

De vil nok endre oppførselen sin etterhvert skal du se. men skjønner veldig at dette er tøft for deg. Prøv alt du kan å drite litt i det og kos deg med den lille i magen og kjæresten din. Dere blir deres egen familie nå ;-)

[nissi32]

Stakar høres ikke ut som du har det lett, men hæv hodet å gled dere det er deres under å til syvende å sist er det jo de som går glipp av noe ikke sant... selv om det er veldig trist.

[mamo82 *2 jenter*]

Først og fremst: Gratulerer, dere har masse fint å se fram til!

 

Kan jo være at foreldrene dine trenger litt tid på å fordøye nyheten, de kommer nok til å glede seg med dere etterhvert som magen vokser.. gi dem litt tid. Mange nyheter på en gang for nybakte snart-besteforeldre mtp. at dere plutselig skal flytte sammen, ha barn, attpåtil bo 20 mil unna.. uten at de kjenner mannen så veldig godt. Det er kanskje mye bekymring for "lillejenta" si ute og går.

 

Lykke til, det går nok fint, skal du se!

[arbeidsuhellet14.juli]

Takk for hyggelige tilbake meldinger.

Håper de endrer seg ja.

Men gleden over å pakke tingene mine og planlegge blir liksom ikke så stor da jeg vet at det blir litt mot hva de ønsker.

 

[Silje med marsgull i magen<3]

Gratulerer med svangerskapet!!!

Kjempetrist at du ikke får støtte fra foreldrene dine, håper virkelig at de forandrer mening etterhvert.

[Anita*født*]

vel du er ikke alene,orker ikke tanken på en gang fortelle mine foreldre dette,guuud... hehe men er glad for jeg er moden og klarer meg selv*ss*

 

husk de kommer bli i ekstase når det går litt tid. Og husk at det er ofte dine forventninger til andre mennesker som skuffer deg og ikke dem.. er du med på den?

[arbeidsuhellet14.juli]

Ja jeg er nok med på den!!! *smiler*

De har hatt nok det siste året med min søster som har blitt eneforsørger og arbeidsledig, mamma har arbeidsledig og mange dødsfall i familien.

Så jeg må bare leve mitt liv og håpe de henger med på lasset før sommeren kommer!!!!

Regner med det er andre som vil glede seg med oss, bare vi røper magetrollet over nyttår!!

[Anita*født*]

mange som kommer glede seg,livet er nå..... Tenk på hva man har ikke hva man mister=)_) jule klem

[arbeidsuhellet14.juli]

Juleklem med pepperkakedeig tilbake!!!

[Mamma´n til lillemor]

Huff, det kjennes tungt når du ikke har foreldrene dine med på laget. Men jeg tror du bør gi dem litt tid. Dette kom sikkert uventet på dem, og jeg kan forestille meg at de engster seg litt for deg. Sett dem selv i deres ståsted, så kanskje du ville vært bekymret selv. Selv om vi blir voksne så vil foreldrene våre alltid prøve å beskytte oss. Det ligger i naturen. Sånn blir det sikkert for oss og våre små som skal vokse opp også.

 

Men dette betyr ikke nødvendigvis at de ikke vil glede seg til å bli besteforeldre. Når de får vent seg til tanken så er jeg sikker på at de vil glede seg sammen med deg.

[meg & to små vampyrer]

Oida.

 

for det første: gi de litt tid, de kommer seg nok når det nærmer seg fødsel:)

 

For det andre så kan jeg godt forstå at de er redd du skal bli alaneforsørger eller arbeidsledig osv, med tanke på din søster og mors siste opplevelser.

 

Ellers syns jeg dere er tøffe som satser på hverandre og barnet., jeg syns ikke 20 mil var så langt å flytte (jeg lurte min mann 60 mil på flyttetur nå i fjor). Og jeg tror egentlig du klarer deg fint, jeg. Du er jo voksen, du kan ta dine egne valg og da syns jeg foreldrene dine bør respektere de valga du tar!

 

Gratulerer med graviditeten.

[arbeidsuhellet14.juli]

Tusen takk for oppløftende svar!!!!!

Snille dere er!

[*mamma til prinsesse vil ikke*]

Jeg hadde skjønt deres reaksjon dersom du var i beg. av 20-årene, altså 19-20 år. Men når du er 28 år er du voksen nok til å ta egne valg. Da skal dem bare ønske deg lykke til og være stolt av den beslutningen du tar. Du er voksen og vet best hva som er best for deg. Uansett om det fungerer med barnefaren, så er det et lite barn som kommer til verden og det er deres barnebarn. Kanskje du skal minne dem på det. Og kanskje du bør nevne at det ikke alltid er voksent å rømme fra ansvaret (les: abort).

Du må bare være sterk og trygg på dine egne valg. Med litt tid så endrer de nok oppfatning, skal du se. Men skjønner godt at du synes det er sårt.