JEG er førstegangs, ikke min samboer...

[Anonym bruker]

Jeg er gravid for første gang, dette var absolutt planlagt. Vi gleder oss veldig til å få et barn sammen.

Min samboer har en datter fra før. Hun var ikke "planlagt", han og barnemoren var knapt blitt sammen før hun ble gravid, de holdt sammen den første tiden siden de hadde fått et barn sammen.

 

Så til saken. Jeg elsker å være gravid, oppdage nye ting med kroppen, lese meg frem til ting osv. Men min samboer kommer til stadighet med komentarer til hvordan jeg har det, og hva som skjer fremover, for dette vet liksom han da siden han har vært gjennom det før. Forteller meg om hvordan jeg skal amme når den tiden kommer, hva som skjer på de legetimene, ul-timen osv.... Jeg orker ikke høre på dette! Jeg elsker datteren hans, har vært en del av livet mitt i flere år, men det at han til stadighet minner meg på at han har hatt det jeg og han har sammen, med noen andre tidligere er veldig vond for meg. Dette er jo min første gang.....

[Gjest]

Hei

 

Forstår din frustrasjon, men prøv å tell til ti...og så forklar ham på en pen måte at du helst så at han ikke forteller så mye om sine erfaringer, at du vil gjøre dine egne og at dere to heller snakker om DETTE svangerskapet selv om han jo har opplevd et før. På den annen side kan det også være et tegn på hans usikkerhet i forhold til deg og kanskje også graviditeten. Ikke sikkert han ønsker å "belære" deg, men at dette er hans måte å vise deg sin interesse for og delaktighet i graviditeten. Det beste er i alle tilfelle å snakke om det FØR det blir et for stort problem. Ta det i første omgang som et komplement og innled samtalen med det, så skal du se at ting "går deg til". Lykke til begge to!!!

[Anonym bruker]

Hm... Jeg hadde ikke tenkt på det sånn, at det var hans måte å være en del av graviditeten på... Jeg må nok gjøre som du sier, ta opp med han på en fin måte at jeg helst ikke vil høre om det forrige forholdet hans..

[Anonym bruker]

Her trenger du ikke vær forsiktig, her må du derimot være veldig tydelig. Jeg sa rett ut, at jeg ikke under noen omstendigheter ville sammenlignes med hans eks, og hennes graviditeter og fødsler, og ikke øsnket jeg å vite noenting om hvordan hun var da hun var gravid eller fødte. Svangerskap og fødsler er forskjellige og jeg orker ikke å leve med hvordan de hadde det i hele ni måneder.

[Anonym bruker]

Dette hadde han full forståelse for :-)

[Anonym bruker]

Hm.. begynte å tenke litt nå jeg.

 

Jeg har barn fra før, men ikke min mann.

Jeg har i grunnen hele tiden vært opptatt av å ikke snakke for mye om hvordan svangerskapet var forrige gang for å unngå å minne han om at jeg har vært gjennom dette med en annen.. Men det dukker jo likevel opp ting av og til.

 

Han er selvsagt svært glad for graviditeten, men har siste tiden vært mutt og ute av humør... Irritert og snarsint også, kanskje spesielt utålmodig med sønnen min... Har tenkt litt på om det er slike ting som plager han..

[Anonym bruker]

Jeg føler akkurat det samme som deg.

 

Min mann har en sønn fra før, utenom det er historien den samme. Vi nærmer oss fødsel nå med storm skritt, kunn 3-4 uker igjen, og jeg har skrevet ønskeliste for hvordan jeg ønsker fødselen skal bli. Min store skrekk er nemlig at han skal begynne å sammenligne min fødsel med den forrige. Har tenkt masse på dette nettopp fordi jeg aldri har født barn før og vet ikke hvordan det er, men ønsker at fødselen skal bli unik for OSS.

 

Han har ikke pratet så mye om selve svangerskapet til sin eks, annet enn at hun hadde noen komplikasjoner med blødninger osv. mens min har vert veldig ukomplisert. Mens fødselen derimot husker han godt, for godt..

 

Jeg håper og tror det skal bli en fin opplevelse, men kanskje du skulle skrive ned hvordan du føler det du også?

Menn må ofte ha det inn med tesje for at de skal forstå

[Sogno]

Jeg er i omtrent samme situasjon. Samboeren min har derimot to fra før. Synes det er utrolig spennende å være gravid, men føler meg veldig alene. Er ennå så tidlig i svangerskapet at jeg ikke har fortalt det til venner og familie. Dette barnet er godt planlagt, men jeg synes det er vanskelig å vite at alt det spennende og nye som jeg har i vente har han allerede vært igjennom, med en annen. Han er heldigvis flink til ikke å fortelle så mye om eksen sine svangersap og fødsler, enn så lenge.. Men jeg vet jo at dette umulig kan være noe han ikke tenker på.

Han ville dessuten egentlig ikke ha flere barn, men har vært inneforstått med at barn var en betingelse for at forholdet vårt kunne ha en fremtid. Litt sårt å føle at dette barnet om jeg har drømt om i årevis ikke er en like fantastisk opplevelse for ham. Og det er kjedelig ikke å kunne dele og snakke om all den nye kunnskapen man tilegner seg. Temaet fødsel er kanskje det vanskeligste. Har tenkt lenge (helt siden jeg ennå vurderte om jeg kom til å takle en tilværelse med en som allerede hadde vært gjennom alt) på at jeg kanskje vil foretrekke å føde uten hans tilstedeværelse. Hver gang det er snakk om andre fødsler minnes han når hans to ble født og jeg orker ikke å måtte han den "psykiske belastningen" ved å vite at han tenker på eksen akkurat når jeg skal føde... Tror ikke han blir særlig happy hvis jeg ber ham om å holde seg unna fødselen, men samtidig så er det tross alt jeg som skal gjøre jobben..

[Anonym bruker]

jeg drev ikke å tenkte på nummer en når jeg fødte nummer to. det er litt av en jobb å føde barn, og det eneste du orker å fokusere på er nuet, det å få ungen ut, frisk og sunn. du tenker på smertene og alt det ubehagelige og du tenker på å få møte det hærlige lille mennesket som du snart skal møte. men 99% av fokus er på å holde ut neste rie, og å holde ut fødselen, og at det skjer helt rikti slik at ungen som kommer får det best mulig.

ha mannen din med deg, du trenger støtten, men be han holde helt kjeft om alt som kan minne deg om eksen sine fødsler, for det trenger du ikke høre der og da. men jeg kskjønner jo hva du mener, men har ikke tenkt sånn selv.

[Anonym bruker]

jeg er også gravid for første gang med en samboer som det ikke er første gang for. jeg sa selv i fra om at jeg ikke ville høre noe om han og eksens graviditet (selv om vi alle er gode venner så bare orker jeg ikke). jeg ville oppleve ting selv. men dette satte heller i gang mere info fra ´´hans´´ tidligere graviditet. må jeg si i fra en gang til? det var vanskelig nok første gangen. han gleder seg jo så til barnet kommer, å foreslår at vi skal spørre eksen om vi kan få bruke gamle barne vognen og det gamle barnetøyet hennes. alt dette høres jo så fint ut i teori men jeg føler meg ikke spessiel i det heletatt, og jeg får en vond følelse i magen av det. jeg vil liksom at det skal føles som vårt første barn når det er det. føler meg på en måte ikke like mye verdt når jeg låner alt av hans tidligere.

[*-*]

Min mann har heldigvis forstått tidlig at jeg ikke ønsker å tenke på ekskona når det gjelder min egen graviditet og vårt barn. Han påstår selv at han har glemt alt, hehe, enten er han bare veldig søt og prøver å gjøre slik at jeg ikke skal tenke på det, eller så har han faktisk glemt det meste. Noe som også kan tenkes. Han er i alle fall ikke noe opptatt av hvordan ting var, men hvordan det er nå, med min mange, min form og vår baby. Jeg har nok alltid sagt ganske klart fra at det aller meste med at han har barn og ekskone fra før takler jeg helt fint, men akkurat det å tenke konkret på at de delte tiden med graviditet, fødsel og spebarn syns jeg er litt sårere. Det vet han og har hele tiden sagt at han skjønner godt. Det er sikkert litt derfor også at han aldri nevner noe fra tidligere fødsler og svangerskap, selv om han skulle komme på noe.

 

Vi har også et godt forhold og samarbeid med hans eks, men likevel kjenner jeg at jeg ikke vil arve noe fra henne. Heldigvis er det ikke så aktuelt heller siden det meste er borte, men jeg har også sagt fra om at jeg ikke ønsker at hun leter fram kasser med det som måtte være igjen, Jeg er ikke spesielt sjalu i utgangspunktet, men jeg har "arvet" stebarn og dermed indirekte mye tradisjoner og rutiner etter henne, og ønsker ikke at hun på samme måte skal være tilstede i barndommen til dette barnet. Jeg trenger å føle at jeg og min mann gjør vårt eget, at dette er mitt. Om det så innebærer at jeg kjøper en leke som hun har liggende på loftet og vi kunne ha arvet så får det så være, jeg vil bare føle at jeg og min mann former vårt felles barns barndom. Jeg tror jeg blir en mye bedre mor og stemor om jeg setter klare grenser for dette slik at jeg får ro, uavhengig av hva andre evt måtte mene.

[Anonym bruker]

HI her.

Jeg tok opp denne saken med ham, på en pen måte, og sa at jeg skjønte han mente det godt, men at det var ikke så hyggelig for meg å bli "sammenlignet" med ekskona hans. Han forsto det veldig godt og ble veldig VELDIG ydmyk. Skjemte meg bort de nærmeste dagene, med blomster og sjokolade og kos.

Har et lite problem til, og det er som noen har nevnt her: utstyr.... Jeg er ikke interessert i å bruke ting som ble handlet til stebarnet mitt den gangen for ti år siden. Selv om HAN betalte for det, eller hans mor handlet det osv. For det er jo fremdeles noe som har vært brukt til den ungen han hadde med sin eks. Jeg får vel bare ta opp dette også da. Si at vi ikke må handle alt det dyreste, bare handle noe som er mer "vårt". Og de greiene som hans forrige barn brukte er jo ti år gammelt, jeg kunne godt tenke meg noe nyere uansett....

[*-*]

Ja, som sagt, jeg tror det bare er å si det til ham. Han skjønte jo åpenbart det andre. så da er det bare å si dette også. Hvis han tenker på at det blir dyrt så kan dere jo også handle noe brukt? Hovedsaken er vel ikke at alt er flunkende nytt, bare at du vil at dere to skal planlegge, finne og skaffe ting sammen, ikke overta ting som han har handlet eller planlagt for et barn med sin eks. Det er jo følelsesgreier dette, og selv om det ikke virker like logisk for andre, så er det små ting å be om for å komme litt i balanse når man lever med en partner med barn fra før. Forklar han dette du, han skjønner det sikkert. Og det kan jo ikke være så mye som er aktuelt etter så mange år? Har eksen virkelig tatt vare på alt så lenge? Dyre ting som bilseter feks har vel bare holdbarhet på fem-sju år eller noe, og en del annet utstyr begynner kanskje å bli veldig gammelt?

 

Jeg sa som sagt direkte fra til ekskonen selv jeg ved en passende anlendning, etter at min mann og jeg hadde snakket om det selvsagt. Jeg så for meg at hun kanskje ville begynne å finne fram ting sammen med barna, og at vi da kom i en umulig situasjon hvis det var barna selv om kom med arvetingene. Så jeg svelget stoltheten og fortalte henne rett og slett hvordan jeg følte det på en grei måte i korte trekk, at jeg hadde behov for å skape mitt eget for min egen del og at jeg ikke ønsket å overta ting hun tidligere hadde skaffet til sine barn sammen med sin mann. Hun var hyggelig og sa at det bestemte jeg selvfølgelig selv. Om hun helt forstår meg vet jeg ikke, men det spiller ingen rolle. Har man et ok forhold til eksen til mannen så kan man jo også gjøre det sånn.

[Anonym bruker]

Det er snakk om sengen, tripptrapp stol, stellekommode. Sånne møbler vettu. Bilstol og vogn har vi fått tak i nå, nytt. Heldigvis.

Når det gjelder klær så har "de" tonnevis av ubrukt liggende, for biomor var/er av den typen som bare kjøper og kjøper, og ungen vokste jo ifra alt før hun rakk å bruke det. Men selv om dette er ubrukt nekter jeg å overta det. Hun får heller selge det på finn.

[*-*]

ja, det er syns jeg ikke er noe problem, hun får selv finne ut hva hun vil gjøre med det. Mannen din får i første omgang si fra at dere ikke ønsker å arve, og så kan jo du nevne det igjen hvis det passer sånn. Jeg syns ikke du er urimelig, dette er ditt barn og det bestemmer du. Syns snarere eksen er litt lite empatisk hvis hun virkelig mener at dere bør ta over alle disse tingene. Når det gjelder din mann kan det hende at han hadde villet bruke de samme tingene litt av sentimnetale grunner, som de fleste foreldre liker å bruke ting til flere barn, at han syns det er hyggelig å bruke det om igjen, Det handler jo i så fall ikke om eksen, men at han liksom vil lage en link mellom barna sine og føle at de er søsken. Men det kan gjøres på andre måter!

Dette bestemmer du! Og mannen din er helt sikkert med på dette når du bare forklarer ham at du vil at dere to skal ha noe sammen, utenom eksen hans.

[Mortiletbittelitenurk]

 

Hei, jeg er i samme situasjon selv, og skjønner deg godt...Vi har ikke alt like lett vi jenter, som må dele og koordinere "alt" med en eks...

 

...men først må jeg bare si noe helt generelt - og det er at jeg tror helt sikkert at dette ER en helt spesiell opplevelse for begge foreldrene uansett om det er det første eller andre barnet...

 

Dessuten er det jo i vår situasjon, vår manns første opplevelse med nettopp OSS, det prøver jeg å trøste meg med...

 

Jeg og min mann har jo åpenbart et mye bedre forhold enn det han og hans eks hadde, siden han tør å "gå inn i det samme" med meg, han som vet bedre enn meg hvilke utfordinger vi står ovenfor. Dvs at han har god tro på oss to, og det tar jeg som et kompliment!

 

Når det gjelder det å arve ting...jeg vil gjerne få "sverme" litt og kjøpe nye ting til babyen vår, men tar gladelig imot kombivognen som min stedatter hadde når hun var liten. Synes også det er flott av hennes mor, at vi får lov til å bruke den!!! Det er jo det? At hun faktisk tilbyr seg å hjelpe fremfor å være kjip!?

 

MEN, jeg også kjenner et lite stikk innimellom - og særlig med tanke på fødselen - tenk om jeg ikke er like "flink" som henne etc...og dette må jeg jobbe med meg selv frem mor fødselen...

 

Selvfølgelig er vi spesielle og flotte for våre menn, og selvfølgelig elsker mennene våre oss og det lille voksende barnet selv om de har vært med på en fødsel før!!!