Deprimert og fortvilt..

[*Emma & Mathias*spire i magen*]

Føler meg så deprimert, og jeg svartmaler absolutt alt. Jeg har kjæreste, vi venter barn, jeg har en frisk og flott 4 åring som lyser opp livet mitt, men alikevel så føler jeg meg bare trist og lei.

 

Jeg klarer ikke glede meg til noe som helst, og leter kun etter negative ting rundt livet mitt.

Jeg bekymrer meg for hver eneste lille ting, jeg er nervøs, vil ikke møte mennesker, orker ikke følge opp skolen. Vært sykemeldt i 4 uker nå, og skal tilbake i morgen, men sitter her full av angst, for jeg har brått blitt redd for medelevene og lærerne.

 

Gruer meg til å møte de, for jeg orker ikke at de skal spørre og grave. Vet ikk engang om de kommer til å gjøre det, men det har jeg fått for meg, og svartmaler alle tanker rundt skolen pga det.

 

Så er jeg hysterisk redd for at vi ikke skal klare oss økonomisk mtp babyen, til tider er jeg faktisk så redd at jeg vurderer abort (8 uker på vei), men samtidig så vet jeg at jeg aldri hadde klart å reise meg opp igjen hvis jeg tok det bort av slike grunner.

 

Selv er jeg student, og har 6800 utbetalt i mnd, så jeg vil få det i permisjonspenger også, ikke akkurat den høyeste inntekten. Kjæresten min jobber ikke, og lever på arb.ledighetstrygd. Den mister han i mars neste år, og har ingen utdanning å gå tilbake på ift jobbsøking. Han virker i grunn ganske så uinteressert i å jobbe også, men jeg har sagt ifra at han bare må, ellers kan ikke vi få dette barnet. Men jobbsøking er det heller dårlig med

 

Leiligheten vi bor i skal selges til våren, da er jeg høygravid, og sånn vi står stilt nå, så får vi ikke en dritt i lån.

Huseieren er kynisk og kald, og kommer nok ikke til å bry seg en døyt om å kaste meg ut som høygravid, om ikke vi får lån og noen andre vil kjøpe.

 

Det eneste høydepunktet i livet mitt, er datteren min. Men der svartmaler jeg meg selv som mor. Jeg føler meg udugelig med den drittdårlige inntekten, hun har en utbrent og dausliten mamma, en mamma som knapt orker å kjøre henne frem og tilbake til barnehagen.

 

Vet ikke om det er hormoner jeg, eller om jeg virkelig er på vei inn i en kraftig depresjon. Jeg går med konstante tårer i øynene, har så lyst til å gråte og hyle ut min frustrasjon, men utad så fremstår jeg som en person med sterk personlighet, uten store emosjonelle svigninger, så jeg går rundt og holder maska for alle.

 

Så er det den jævla jula nok en gang Mamma er dårlig (psykisk), og gir f*** i alt. Har feiret hos søsteren min de siste årene, og nå ønsket de en stille og rolig jul, noe som er helt forståelig.

Var egentlig invitert til tanten min, og gledet meg til å feire med kusinene mine som jeg ser så sjeldent.

Men så har de blitt invitert til en annen tante av oss, og de eneste som ikke er bedt, det er meg, mamma og datteren min. Hun argumenterer med at det ikke er plass, men i det samme huset for 4 år siden var det plass til oss. Så jeg er kjempelei meg, og tenker mye på datteren min som må sitte hjemme aleine med meg og pakke opp gaver helt aleine, mens resten av barna og familien sitter sammen og koser seg i et annet hus.

 

Alt er bare fullstendig bånn i bøtta nå, og jeg aner ikke hva jeg skal gjøre med livet mitt..

Har vært til millioner av psykologer, men i det momanget jeg begynner å mykne opp, ja, da forsvinner de. Enter slutter de, blir sykemeldte eller forsvinner ut i svangerskapspermisjon. Jeg er så trøtt på å måtte skape nye relasjoner, jeg kommer jo aldri videre.

Har fått ny psykolog i kommunen nå, nr 3 på 2 år, skal til henne på tirsdag, men jeg kjenner ikke dama, har aldri sett henne før, hvordan i huleste skal jeg klare og sette meg ned og tømme ut følelsene mine da..

 

Har noen snille og gode damer der ute noen gode råd til meg? Hva skal jeg gjøre for noe?

 

Hilsen en fortvilt

[Gjest julestjerneblinkestjerne]

Har ikke lest alt her, men om du er 8 uker på vei, er det rimelig normalt å føle seg helt forferdelig sliten og slått ut. Jeg regnet i hvertfall meg selv som 'syk' i den perioden. Orket jo knapt å stå opp. Utrolig kvalm. Klarte ikke å gå tur på kanskje mer enn 1 km, før jeg fikk vondt i magen og følte meg uvel osv. osv. osv. Aner ikke hvordan du har det, men den perioden i svangerskapet er en stor påkjenning for kroppen - og er man sliten slår det jo ofte ut psyken også....

 

Pass på at du får nok søvn, hvile, mat og ikke minst drikke. Og sørg for å få sjekkt blodprosenten din - antakeligvis er den alt for lav - det medfører nemlig deperesjon..... Jeg hadde alt for lav blodprosent da jeg målte den første timen hos jordmor - hun sa det var kjempeviktig å få den raskt opp igjen - så jeg ble jo satt på kur. Og du verden som det hjalp! Jeg fikk utrolig mye mer overskudd, ble mye mindre trøtt, og mye lystigere til sinns! Jeg tror det er velidg vanlig å få lav blodprosent når man går gravid - så det kan godt være det som gjør at du føler alt håpløst nå....

 

Lykke til - dette går bra, skal du se :-)

 

 

[Pølsa]

Dette hørtes ikke noe særlig bra ut. Kanskje du kan skrive ut det du har skrevet her og ta det med til psykologen? Jeg synes du er flink til å skrive og du beskriver på en veldig god måte hvordan du føler det - kanskje det er lettere for deg å vise psykologen dette enn å begynne å forklare muntlig hvordan du har det.

 

Når det gjelder jula, så synes jeg du skal prøve å snakke litt fornuft med tanta di - dersom det var plass til dere før, så er det plass nå også. Det er ikke sikkert hun har tenkt gjennom hele opplegget for jula så nøye, så det kan godt hende hun skjønner hva du snakker om dersom du sier at du ikke har lyst til å la din datter være alene sammen med bare deg på julaften.

 

Forøvrig kan du kontakte Amathea (www.amathea.no) - de kan gi deg mange gode tips i forhold til hvilke økonomiske rettigheter du har som gravid osv.

 

Lykke til!

[dinadina]

Jeg synes det var en veldig god ide å printe ut det du har skrevet her nå og la psykologen få lese det. Som det ble nevnt så skriver du veldig godt, så det vil være et flott utgangspunkt for gode samtaler med psykologen.

 

Jeg er selv av den typen som er "sterk" og takler alt på egen hånd. Det er vanskelig for meg å si høyt hva jeg trenger, men opplever at det er lettere å skrive det ned.

 

Kanskje du også kan skrive et brev til tanta di? Ikke et klagebrev, men rett og slett bare forklare hvorfor det er viktig for deg at du og jenta di har noen rundt dere på julaften. Siden du fremstår som sterk utad, så er det kanskje ikke så lett for for henne å vite hvor viktig dette er for deg. Jeg frykter kanskje for at det er moren din hun kanskje ikke vil ha i hus, og at du og datteren din går med i dragsuget. Men, der det finnes hjerterom - finnes det også husrom. Jeg ville i hvert fall forsøkt å sende et brev, for det ville lettet mye for deg nå i adventen dersom du visste at dere hadde noen å komme til i jula.

 

Lykke til!