Er det bare meg som ikke takler at barna har en stemor?

[prinsesse vilikke]

"Alle" her ser ut til å ha et godt forhold til både sin x og hans nye samboer.....bortsett fra meg.......?

Min x forlot meg pga en annen - som han nå bor sammen med- og i mine øyne anser hun barna mine for å være sine egne...8hun har ikke egne barn)

Jeg har hatt så utrolig vanskelig med å svelge at en annen "kom og tok" mannen min - men det er helt uutholdelig at hun tar barna mine også.....men dette er jo en "vanlig" situasjon for mange - men jeg ser ut til å være den eneste som ikke fikser dette.....

Jeg syns det er så utrolig vanskelig at hun nå sitter med alt jeg hadde...

 

Nå skal det sies at jeg har et veldig dårlig forhold til min x også etter bruddet - vi har ikke noe form for samarbeid som fungerer....

Uansett - ble veldig klønete skrevet dette...jeg takler ikke i det hele tatt at de begge to dukker opp på avslutninger ol - og det ender med at jeg aldri kan gå på sånne ting. Jeg føler meg rett og slett skviset ut av de begge. At jeg ikke får lov til å være mamma fordi han har skaffet barna en ny......

Er det virkelig så galt å ønske seg å få gå på avslutninger ol med barna sine - uten å treffe henne? For hun holder seg ikke i "skyggen" for å si det sånn - hun er meget meget synlig på sånne arrangementer.....

Jeg er så lei av å grue meg til alle hyggelige ting som skjer på denne tiden av året - og aldri vite hva jeg skal si til barna når jeg ikke kan være med...

 

Barna vil jo at jeg skal være der, men merker at jeg ikke er meg selv når de er der begge to

Ok - egentlig et innlegg uten noen form for mening -måtte vel bare få det ut

[MamsenTilAva]

jeg skjønner deg veldig godt:) har det på akkurat samme måte!!

Ble også dumpet for ho som han er sammen med no, greit nok er jenta vår bare 13 mnd,(han gikk da hun avar 5 mnd) så trenger ikke å forholde meg til henne på samme måte som deg da, men tanken på at noen andre skal "leke" mor for mitt barn er ulidelig!! Synes det er fryktelig vanskelig å late som om dette er greit, for det er det virkelig ikke!! synes det bør lov å være lei seg og litt bitter uten at andre skal komme å mene at vi ikke bør være det:)

 

 

[Gjest]

Hvis barna bor mest hos sin far, (og stemora) er det virkelig synd på deg.

 

Hvem opplever at en steforelder ikke bare leker mor eller far annenhver helg, men faktisk bor sammen med barna, noe en selv ikke gjør?

 

En skjebne som burde være reservert for folk som er født mann. Skikkelig urettferdig om det også skulle ramme en prinsesse!

[prinsesse vilikke]

Nei barna bor heldigvis mest hos meg - jeg har hovedomsorgen - men vi har 40/60 - og pappaen har ikke gjort noe alene med barna på flere år......

På en måte håper jeg at min x får et barn med sin nye samboer - så hun kanskje ikke trenger leke mamma for mine barn lenger......

Og kanskje skjønner en ting eller tre snart.....

Makan til freidig dame........

 

Åh - det var godt å høre at jeg har "lov" til å syntes dette ikke er greit......

[freebird]

Huff, dette hørtes trist ut, både for deg og barna dine. Det at du trekker deg unna skuffer barna dine og det er opplevelser som du aldri vil kunne få tilbake.

 

Jeg har full forståelse for at det er både vanskelig og bittert å gå gjennom et brudd og så måtte forholde deg til din eksmanns nye dame. Men du er jo ikke tjent med å gå rundt og bære på all denne bitterheten. Bare se så mye denne bitterheten har stjålet av positive ting for deg allerede! Hvis du ikke ønsker å ha det sånn så må du begynne å endre på deg selv, for du kan ikke endre på de rundt deg.

 

Se deg i speilet hver morgen og smil til deg selv: "Jeg er mamma!" For det er det nemlig bare du som er for dine barn, uansett hvem din eksmann er sammen med så er det alltid bare du som er mamma. Vær glad for at barna dine tross alt har en stemor som ønsker å ta del i livet deres og som ønsker dem velkommen i sitt eget liv. Hun vil aldri kunne konkurrere om din plass som nr en hos barna, jeg er en aktiv stemor selv, men uansett hvor mange feiltrinn "min biomor" måtte finne på så er hun alltid bedre enn meg i barnas øyne!!

 

Når du blir trygg på din rolle som "mamma" vil du kunne møte opp på skole arrangementer med rak rygg og ikke føle deg "skviset ut", det er ingen som kan ta din plass! Men hvis du ikke møter opp gir du jo på en måte plassen din over til stemor frivillig, ønsker du å fortsette med det?

 

Du sier at stemor tror barna dine er hennes egne, og det kan jeg også fortelle deg at det gjør hun ikke. Som stemor er man alltid veldig klar over at man ikke er førsteperson i hjertet til barna. Men det går fortsatt an at stemor og stebarn blir glade i hverandre, og det er jo det aller beste for barna, eller hva?

 

Du trenger ikke å sloss for barna dine, de har du uansett! Bare vær trygg på deg selv, kast vekk sinne og bitterhet og ta i mot alt det positivet som livet har å by på. Du lever kun en gang og barna er bare barn en kort stund. Len deg tilbake med vissheten om at barna dine elsker deg aller mest, både når de er hos deg og når de er hos pappa. Når de ser at mamma er trygg og glad vil de også kunne kose seg og slippe bekymringer rundt fellesarrangementer osv. Du trenger ikke å sitte og koseprate med eksmannen og dama, det holder med et hyggelig "hei" og så kan du sette deg sammen med noen andre foreldre osv.

 

Det beste du kan gi barna dine som mor er å ha det bra selv, og det er det bare du selv som kan gjøre noe med. Jeg vet det er vanskelig å skulle dra seg opp av en dump på egenhånd, håper du har noen du kan prate med og som kan hjelpe deg å få overblikket når du blir fanget av de negative detaljene. Ønsker deg masse masse lykke til videre!!

[-Hengebuksvinet-]

Jeg kom inn i livet til stesønnen min da han var 2, og har hele veien stilt opp for han på linje med mine egne barn. Vi har mange gode opplevelser bak oss, og ting har fungert bra.

 

Det jeg hele veien ser, er at til tross for at jeg og gutten har et supert forhold, vil jeg alltid ha mye mindre å gå på enn foreldrene. Jeg er en viktig omsorgsperson, men stiller i en helt annen liga enn mor. Og det er jo sånn det skal være.

 

Jeg synes det er trist at du selv i en del sammenhenger velger å gi fra deg plassen din til stemor. Trist for deg, men enda tristere for barna. Jeg kan ikke tenke meg noe tristere enn å oppleve at mor ikke møter opp på avslutninger og andre arrangementer.

 

Her må du stramme deg opp. Du må skaffe deg selvtillit i morsrollen, og den kan du skaffe på andre måter enn ved å ønske bort stemor. Når det er sagt synes jeg det er dumt av stemor å gjøre så voldsomt mye utav seg, men det kan ikke du gjøre noe med. Ta heller tak i det du selv kan gjøre noe med, nemlig selvtilliten din. Møt opp på julens arrangementer med rett rygg, det er stemor som dummer seg ut om hun entrer scenen. For barna er det viktigste at du er tilstede.

[£iten_i_magen]

Vil først si at jeg synes innlegget ditt var veldig fint og ærlig! Forstår så godt at du synes det er vanskelig at hun sitter med alt du hadde og at det gjør at samarbeid blir mye vankeligere for deg enn det hadde vært under andre omstendigheter.

 

Jeg skriver til deg som både stemor og biomor. Som biomor vil jeg si at du kommer til å få det mye bedre og dere vil få et lettere samarbeid når du aksepterer bruddet. Du kan ikke tenke at hun har tatt alt du hadde, det er tross alt eksen din som har tatt sitt valg. Og slik er det, hvor hjertekjærende det enn er for deg. Og du vil ikke ha en som foretrekker noen andre framfor deg! En dag kommer mannen som ser deg og vil ha deg og ingen andre, og når en dagen kommer, vil du prise deg lykkelig for at eksen forlot deg! Du fortjener bedre enn han, så la henne få han gratis! Det tar tid å komme dit, men du kommer dit!

 

Inntil den tid, vil jeg råde deg til å svelge kameler og heve hodet så godt du kan! For meg var det i alle fall slik at jeg var rasende og såret for at han forlot MEG og for at han lot datteren sin måtte leve med en splittet familie. Og jeg lot mye av den frustrasjonen gå ut over samarbeidet. Jeg råder deg til å prøve å få ut den frustrasjonen på noe annet. Og heller svelge kameler når dere samarbeider. Dere to har ikke et forhold lenger, dere samarbeider om det som er kjerest hos dere begge - barna. Og slik kommer du ut av det med hodet hevet og stoltheten i behold, samt at du med deg selv kan ha god samvittighet om at du gjør det som er best for barna dine.

 

Som stemor vil jeg også si noe. Vi strever med en biomor som ikke vil samarbeide og som ikke vil ha noe med meg å gjøre. Jeg anntar at det er av samme grunner som du selv skisserer; at hun føler at jeg prøver å være en liksom-mamma for barnet hennes. Og jeg prøver å bygge opp et nært forhld til barnet hennes. Jeg vil at han skal være glad i meg og stole på meg og oppleve meg som en som stiller opp for han. MEN jeg prøver ikke ta hennes rolle av den grunn. Og jeg ser også på barnet at han er glad i meg, jeg har kommet dit jeg vil med han, men han ser meg ikke som en mamma av den grunn. Finnes bare en mamma, og slik er det for alle barn, tror jeg. Det ser jeg også på mitt eget barn; selv om min samboer faktisk er MYE mer sammen med min datter enn hennes egen far er, står pappa i en særstilling som stefar aldri kan ta. Jeg synes det er synd at biomor synes det er så vanskelig med meg, for hvis hun hadde åpnet for en dialog, ville hun oppdaget at jeg ikke prøver å ta mammarollen hennes, jeg ønsker ikke være mamma for hennes barn, det jeg ønsker er å være en omsorgsperson for barnet hennes.

 

Hva hadde du synes hvis barna dine kom hjem og følte at de ikke fant sin plass hos far? De skal jo likevel være der 40% av tiden. At de skal være der 40% av tiden hos et damemenneske de ikke føler seg vel sammen med og som ikke vil ha de der? Når alt kommer til alt, er det barnas beste at de får et godt forhold til stemor, at de blir glad i henne og at hun er glad i dem. Selv om omstendighetene rundt din situasjon gjør dette veldig vanskelig å godta, bør du godta dette for barnas skyld.

 

Når det gjelder avslutninger ol: Jeg kommer på sammenkomster for stesønnen min. Jeg synes det blir veldig vanskelig å plutselig ikke skulle bry meg om han i slike situasjoner. Men jeg har vett nok til å ikke "ta mye plass". Jeg synes det er på sin plass at jeg ikke melder meg til verv ol. eller være en som gjør seg bemerket. Hvis du klarer å skape fred mellom dere, er kanskje dette noe du kan ta opp? At du setter pris på at hun bryr seg og stiller opp, men at hun kanskje kan holde seg mer i bakgrunnen? Det burde være et veldig rimelig ønske.

 

Og hvis du ikke klarer i det hele tatt; lag fred med eksen din og vær ærlig, slik som i dette innlegget. innrøm at du synes situasjonen med henne er vanskelig og at du trenger tid til å godta henne. Og om hun inntil den tid, kan holde seg hjemme i slike sammenkomster. eller at du og eksen kommer på annenhver sammenkomst. Du er jo tross alt mamma, og du skal på sammenkomster.

 

Ønsker deg lykke til, det kommer til å orden seg:-)

 

Klem

 

[Gjest amandine]

Jeg har heldigvis ingen stemor til mine barn, men er stemor selv. Vi flyttet sammen da barnet var litt over ett år(er nå 17 år), de hadde da bodd fra hverandre et halvt års tid og var helt ferdige med forholdet sitt, vi flyttet sammen med en gang vi traff hverandre.( Bare så ingen får feil ideer om utroskap etc:)) Jeg kom altså inn i bildet som stemor for et lite barn som jeg selvfølgelig åpnet opp både meg og hele min familie for, vi fikk raskt et godt forhold og hun oppleves som min (for meg). Nå i etterkant når jeg har fått tre egne barn også, (min eldste kom 10 år etter for vi slet litt med graviditet i starten) har jeg reflektert mye over hvilke følelser biomor må ha sittet med når jeg seilte inn og tok en viktig plass i barnets liv når barnet var så lite som det var.

Det hadde kostet meg utrolig mye å slippe en annen kvinne inn til mine egne barn på den måten! Jeg tror at det selvfølgelig er viktig å holde fokus på barnet og at man skal være glad for gode relasjoner til alle typer foreldre. Men jeg tror også at det er viktig å erkjenne at det hverken er lett å være stemor eller biomor!

Det må være lov å være lei seg, det er lov å være sjalu, for helt ærlig, hvem hadde ikke vært det?

[junijente fikk julijente]

Jeg er nok på mange måter den stemora du beskriver her. Jeg ble sammen med mannen min lenge etter at det ble slutt mellom ham og eksen, og hun hadde ny samboer da jeg kom inn i bildet, men mye av det andre stemmer nok.

 

Jeg er med på skoletilstelninger, kjører til og fra trening og andre fritidsaktiviteter, og stiller ellers opp som jeg ville gjort for mitt eget barn. Jeg gjør det ikke på noe vis for å være ekkel med guttens mor, men fordi jeg mener barn har krav på foreldre/steforeldre/omsorgspersoner som bryr seg, og som ønsker og tør å gjøre det, og fordi det for meg vil føles helt feil å være sammen med en mann som har barn fra før og ikke bry meg om det barnet.

Hva som var foranledningen til at jeg ble med på den første skoleavslutningen husker jeg ikke, men jeg er ganske sikker på at det var fordi gutten selv ville det. Jeg har aldri prøvd å trenge meg på ham, eller å bli med på ting mot hans vilje. Mora hans har aldri sagt noe på at jeg er med på slike ting, og vi har ofte sittet sammen. Noen ganger har samboeren hennes også vært med, men ikke så ofte. Mannen min har heller ikke sagt noe på at han har vært med. Stefaren har jo like mye eller lite rett til å være der som jeg har, men da har også mannen min like mye rett til å synes noe om det som biomor har.

 

Dersom mora stiller på konferansetimer og foreldremøter holder jeg meg unna, det holder at det er to foreldre fra hvert barn på slike ting. Det er mulig jeg kommer til å gå i stedet for mannen min om han ikke kan, nå som gutten bor hos oss, men tidligere nøyde vi oss med referat fra mora om mannen min ikke var der.

 

Jeg forstår, særlig etter at jeg fikk barn selv, at det er veldig sårt å måtte "dele" barnet sitt med andre på denne måten. Men samtidig mener jeg at det må være mye bedre å vite at barnet har en stemor/-far som bryr seg om barnet, enn noen som helst ikke vil se det. Og, uten å legge noe skyld på deg HI, så skjønner jeg ikke hvorfor det skal være verre for mødre at barna får en stemor enn det det er for fedre når barna får stefar. I de fleste tilfeller ser jo barna også stefar mer enn far (slik jeg nå ser stesønnen min mer enn mora hans gjør).

 

Det er jo også, heldigvis, en gang slik at barna har bare en mamma og en pappa (med mindre de har homofile foreldre, men det er en helt annen diskusjon), og det er nettopp denne mammaen og denne pappaen som er barnas favoritter. Jeg verken kan eller vil være mamma for stesønnen min, for det er jo mora hans. Jeg kan være en god stemor og omsorgsperson, men æren av å være mamma er forbeholdt biomor. Selv om jeg har et veldig godt forhold til stesønnen min er jeg sikker på at han ville valgt mora foran meg om han måtte velge - og det ønsker jeg ikke på noe vis å ødelegge for dem.

 

Jeg vet ikke om du fikk noe særlig ut av dette Prinsesse Vilikke, men husk på at du er suveren som mamma for dine barn! Stemora kan aldri bli en så god mamma som du er. Antakelig mener hun ikke noe vondt med å være tilstede, kanskje ønsker hun bare å vise at hun bryr seg om barna, kanskje er hun litt usikker på rollen sin, kanskje føler hun og eksen din også at det hele er litt feil. Om du føler deg i stand til det, så ta en prat med dem, eller med en av dem. Forklar det du har sagt her. Å nekte stemora å være med fungerer kanskje ikke, men det går vel an å på en pen måte be henne dempe seg litt?! Og om hun eller eksen din blir sure, så får de kanskje bare være det til de har fått tenkt seg om litt. Selv om barna kanskje ønsker å ha med stemora på slike ting, så er jeg helt sikker på at de enda mer ønsker å ha med deg.

[Gjest]

Du sier mye fornuftig junijente.

 

Men jeg stusser over følgende:

Det er jo også, heldigvis, en gang slik at barna har bare en mamma og en pappa (med mindre de har homofile foreldre, men det er en helt annen diskusjon)

 

Selvsagt har barna bare en mamma og en pappa. Men hvorfor dette untaket for homofile (i praksis lesbiske damer)?

 

Kan en lesbe fritt opphøye sin ektefelle/samboer til en tredje forelder, mens en hetero dame IKKE kan det?

[Trulte76]

Hadde nok vært helt anerledes for deg visst bruddet var av andre grunner og møtte henne etterpå.

 

Forstår deg veldig godt jeg. Må være forferdelig å bli minnet på hvorfor du mistet mannen din når du ser henne. Hun tok han jo fra deg.

Er sikkert ikke lett å godta henne da.

 

Jeg har godt forold til min ex og dama han. Men det er fordi vi gikk fra hverandre fordi det ikke fungerte osv.

 

Trur ikke jeg helt hadde taklet situasjonen så lett visst jeg hadde vært deg jeg heller. Må være vondt for deg.

 

Synes nesten de kunne tatt litt hensyn til deg at kun dere foreldre som møtte opp på avslutningene. Visst ikke ungene har et stort ønske om hun skal være med da.

[junijente fikk julijente]

Det jeg mente var at barn av homofile par ofte har _to_ mamma'er og _ingen_ pappa'er, evt motsatt (eller bare én mamma eller pappa, ofte ikke både mamma og pappa).

 

En homofil kan ikke opphøye partneren sin til en tredje forelder mer enn en heterofil kan. Dersom et lesbisk (eller homofilt) par skiller seg og den ene får ny partner vil jo denne nye partneren stille på linje med en ny partner hos heterofile foreldre, altså som stemor eller -far, mens det er de to som sørget for at barnet kom til verden som fortsatt vil være _foreldre_ slik heterofile er det.

[Mater]

Skjønner at det kan være sårt, spesielt om stemor er så lite ydmyk som du beskriver her. Samtidig må jeg hive meg på de som berømmer stemoren for faktisk å ønske å ta del i barnas jul Det motsatte hadde jo vært fryktelig trist for barna, og selv om det kan være vanskelig å fokusere på det er det et viktig poeng.

[Mater]

"Tar del i barnas JUL"??? Hallo, dere skjønner kanskje hva hodet mitt er fullt av... Skulle selvsagt stå _liv_!!