Vet ikke om jeg skal le eller gråte!

[Hakkamella]

I uke 17 fikk vi beskjed om at babyen vår hadde en feil. UL bilder ble sendt videre til 'professorer' på fosterdiagnostikk, og i uke 22 ble vi kalt inn igjen og fikk en dyster diagnose, med en veldig tung og negativ fremtid i vente for babyen vår og familien vår, og tilbud om å terminere svangerskapet. Ble kalt tilbake, fikk mer negativt om diagnosen, og ble kalt inn til barneleger for å bli forberedt på hva som kom til å skje videre HVIS alt var slik som mistanken tydet på. Vi ble bedt om å belage oss på tracheostomi, peg, sykepleier hver natt, konstant overvåking og mye mer.

 

I dag var jeg på siste UL kontroll. Er nå i uke 32... så gjorde legen sine undersøkelser og sier ; 'Nei jøss, se der! Her funker det jo tydeligvis normalt! Iallefall så langt jeg kan se!' Hun ville rådføre seg mer med sine kolleger, men mente absolutt at alt så helt normalt ut nå.

 

I 3-4 mnd har jeg nå gått uten søvn, full av angst og fortvilelse. Vi har sørget, vært gjennom alle steg av sorgprossessen, prøvd å forberedt oss på worstcase scenario... Prøvd å holde motet oppe. Alt har jo føltes bra ut med den lille. Bare ikke denne ene tingen som kunne gi så store konsekvenser!

 

Nå er vi så hinsides lykkelige. Vi har fått siste UL bildene der lillejenta ligger med fingen i nesen og koser seg! Sutter, puster, og alt er tydeligvis normalt. Men barnelegene skal for sikkerhetsskyld være tilstede ved fødsel. Så får vi håpe på arbeidsledighet for dem den dagen.

 

Nå vet jeg ikke om jeg skal le eller grine. Jeg ler hysterisk over at alt er vel, men gråter over all den smerten de har påført oss i så mange måneder! Tenkte jeg skulle høre hvordan andre hadde reagert hvis dere var i vårt sted.

[Angeldoll m/ desemberprinsesse]

Å guri malla...

Vet du, jeg har ikke peiling på hvordan jeg hadde reagert om vi var i deres situasjon...

På en side hadde jeg nok blitt så lykkelig at jeg ikke hadde vist hvor jeg skulle gjøre av meg fordi alt faktisk er bra!

Men, på den andre siden hadde jeg nok kanskje ikke klart å være helt lykkelig allikevel, da jeg ikke tror jeg hadde klart å kvitte meg med den følelsen som jeg da hadde gått med i så mange måneder...

Utrolig vanskelig situasjon dere er i.

 

MEN, nå ser det jo ut som om alt er greit!

Og du kommer sikkert til å ha et virrvarr av følelser frem til fødselen. Og om du ikke føler at du klarer å glede deg så mye som du føler du "burde", så ikke ha dårlig samvittighet for det!

Dere har hatt det såpass tungt i så mange måneder, og da er det ikke lett å bare snu på flisa i løpet av en natt!

Gi deg selv lov til å føle alt det du føler. Det er ingen følelser som er "riktige" eller "feil" i den situasjonen dere er i!

 

Og til slutt vil jeg gjerne sende deg en klem, å håpe på at du får en frisk og rask jente lagt på brystet om en liten stund!

[Hakkamella]

Kjenner i hele kroppen at spenningen vi har levd under nå slipper taket. Det føles som om jeg har blitt kjørt over av en skurtresker! Nå gleder jeg meg bare til hun er ute, og vi kan få susse og kose med henne. OG ta henne med hjem, mest sannsynligvis uten noen ekstra komplikasjoner eller overvåking. Tror moralen i alt dette må være at

1. Ikke stol helt på tidlig fosterdiagnostikk, da det kan være omtrent umulig å stille rett diagnose før et visst antall uker har gått

2. UL er ikke bare til for å finne kjønnet på babyen, og

3. Mirakler kan skje... for vi fikk beskjed om at diagnosen var definitiv. Så ble den Meget mulig, så sannsynlig, og før siste sjekk hadde den blitt redusert til MULIGENS... Nå er det omvendt. Mest sannsynlig ikke tilstede.