Har havnet i en kinkig situasjon..

[Anonym bruker]

Jeg er stemor til en liten jente på 4 år. Far er meget konfliktsky ovenfor biomor, og godtar så og si alle hennes "stunt".. Jeg er av typen som sier ifra når noe ikke føles riktig, og det er overveldende mye som ikke føles riktig i biomors måte å kommunisere på. Uansett hva det er (ofte småting), og hun oppfatter at min samboer er negativ til forslaget, så blåser hun det opp til uante proporsjoner! Huffja.. Ganske slitsomt. På grunn av dette er han dessverre så redd for trøbbel med biomor, at fraskriver seg ansvaret for avgjørelser ved å si at han må diskutere det med meg først.. Hans hensikt med dette er for å påpeke at vi har et liv sammen og at han ønsker å lufte ideen for meg først i tilfelle det skulle krasje med noe annet. en god hensikt i bunn og grunn, men.. Dette har biomor tolket som at det er jeg som tar alle avgjørelser og motarbeider henne.. Selv om vi svært sjelden sier nei til å hjelpe henne! Men hver gang hun ikke får viljen sin, blir det stormende drama.. Og dermed ble jeg den "onde heksa".. Hennes reaksjon på dette er ikke noe jeg kan gjøre noe med, det har jeg forstått, men det er utrolig sårende da.. Det har blitt som om jeg er et skjold i deres kamp! Jeg er stolt av samboeren min, og syns han er en fantastisk mann. Men han er litt av en pyse til tider! hehe.

 

På bakgrunn av dette har det også, i det siste, blitt til at han "ikke gidder å diskutere dette", av frykt for konflikt med meg.. Han blir sint hver gang jeg vil snakke om det og lukker seg inne ved å spille dataspill. Jeg synes dessuten at det er jeg som tilbringer mest tid med hans barn når hun er her og er mest oppmerksom på deres behov. Han er alltid sliten, og trenger oftere og oftere "avslapning foran PC'n".. Jeg har forståelse for at han blir sliten av alt dramaet, men det blir jo jeg også! Jeg håper selvfølgelig at dette er en forbigående fase hos far. Men jeg mener uansett at man burde la det ligge mens barnet er oppe, og jeg er redd han har mistet litt av gløden av å være far, fordi han ikke takler motgangen akkurat nå..

Det er bare det at det setter meg i en situasjon hvor det faktisk blir meg som er mest fremtredende når barnet deres er hos oss.. Noe som gjør at jeg blir redd for biomors reaksjon på dette når hun oppfatter det. Siden hun anser meg som slemmingen.. Fakta er at jeg gjør alt jeg kan for at barnet skal ha det bra her.. Jeg lager middag, vasker klær og alt det som hører med i hverdagen. Jeg hjelper også selvfølgelig til med å lavere og hente i b.hage. I tillegg har jeg blitt en person som de snakker med, når de blant annet tenker på at de savner biomor når de er her. Hun ringer nemlig ofte når de er hos far og fremkaller en tristhet hos jenta når hun ikke er med på det hun gjør akkurat da.. Synd, men hun kan jo ringe når hun vil. Skulle bare ønske at hun la det fram på den måten at det er helt greit å være hos far også! Uansett, her må jeg trå til og forklare at både mor og far er voksne og tøffe, og at det går bra med dem når hun er hos den ene eller den andre. "Ingenting å bekymre seg for, lille venn".

 

Jeg er glad for at jeg har et så godt forhold til mitt stebarn! jeg bryr meg virkelig om henne fordi hun er så uskyldig oppi alt dette. Men jeg føler at biomor angriper meg urettferdig, og at far burde ta seg sammen når barnet hans er her! Vi har en 50/50-ordning, bare så det er sagt. Så det som i hovedsak er problemet mitt er at jeg ikke trenger igjennom til noen av foreldrene. far er drittlei av å prøve finne en løsning, og biomor vil ikke ha noe med meg å gjøre... Sukk.. Deep shit trouble. Vet ikke hva jeg skal gjøre? Har fått luftet meg litt nå, det hjelper. Jeg har forresten også vært hos fvk alene for å snakke litt om det, men jeg skulle ha hatt med meg de andre voksne dit også antagelig.. De har vært i eget møte, men de kommer ingen vei!

[*-*]

Jeg syns det virker som om du gjør en strålende jobb!! Men du kommer kanskje til å slite deg helt ut hvis alt ansvaret skal ligge på deg. Jeg mener at far bør komme mer på banen, dere kan for eksempel ha en avtale om at han allid sørger for mat når de er hos dere, eller at han på en måte har ansvaret for alle de må-gjøres-ansvarstingene med barn, så hjelper du og avlaster alle steder det passer. Kanskje ender dere opp med å dele alt ansvar likt mellom dere, men det er viktig at det ikke er noen selvfølge og at det ikke skal være utgangspunktet.

Videre må han bare fortsette å vøre helt klar itl moren om at dere diskuterer ting fordi dere er en familie. Hvis hun sier noe på det så bør han spørre hvordan hun hadde likt det hvis det var omvendt. Han er i familie med deg og kan ikke avtale noe med henne uten at dere er enige. Sånn er det, end of story.

Jeg ville sattt begrensninger for når mor skal ringe når barna er hos dere. Vi laget en avtale på at hvis ikke barna selv ville ringe så ringer ikke de voksne. Barna trenger å være et sted av gangen. Hvis det ikke funker å gjrøe det sånn så får dere ta ut kontakten og skru av lyden på telefonen. Bare si at dere ikke så at hun hadde ringt før barna sovnet. Det er utrolig viktig for barnas velvære og harmoni at de ikke føler at de burde vært et annet sted, men får kose seg der de er uten å tenke på den forelderen som ikke er der. Vi har sjelden kontakt med barna i det andre hjemmet hvis det ikke er noe helt spesielt og omvendt, det fungerer absolutt best for både barn og voksne.

[Anonym bruker]

Jeg også har en latsabb av en mann. Med stebrana tenkte jeg i begynnelsen at når de var med oss, så kunne jeg ta meg av alt det praktiske, jeg var kun hjemme. Dette var min gave til han, så han kunne få nyte barna så mye som var praktisk mulig, og som gjengjeld for dette ville jeg ha forskjelligt. Jeg ville at han skulle være til min disposisjon når jeg trengte han, og ejg ville ha han for meg selv på kvelden.

Vel siden han ikke trengte vaske opp å rydde til nestedag, så lot han heller barna være lenger oppe. Siden han hadde mer fritid så avlastet han mora deres mer, jeg følte meg grundig brukt. Så jeg kuttet ut! Jeg sa t jeg tar huset og jobben i helgene du ikke har barna, og de helgene du har barna så er det så mye matlaging, oppvask og klesvask og rydding og vasking siden det er så fullt i huset, at det får være din oppgave for det er dine barn. Jeg tar hus og vask og klær og mat de helgene vi ikke har barna. He he he, da fikk pipa en annen lyd. Ungene måtte i seng, han ble sliten han tok mer vare på den tiden vi hadde tilovers. Muligens hjalp jeg han litt sånn på kvelden etter at ungene var i seng, tok oppvasken sammen ol. Vi hadde ikke plass til maskin.

 

Dette er også en taktikk jeg bruker ovenfor fellsbarn nå. Han liker fremdeles å komme hjem å kule med pc'en eller avisen. Han er en latsabb! Kan leke litt med ungene, men når han er lei, så hører han ikke maset. Nå deler jeg opp tiden der også. Jeg har de en dag, og så får han ha de neste dag. Og da sier jeg som sådann fra pc'stolen. Jeg tok meg av dem så du ikke måtte høre på sutringa di i din tid i går, så nå får du ta deg sammen og ta deg av dem. Hallo, hører du ikke ungene roper på deg! Kan ikke du gå ut med dem, om du ikke greier å underholde dem inne!

 

Vi gjør da ting sammen også, men han må ha seg et spark bak! LAT!

[Anonym bruker]

Tusen takk, lindsay, for hjelpsom og svært oppmuntrende tilbakemelding! Saken er at vi har prøvd å begrense telefonsamtalene og har prøvd å få henne til å holde seg til SMS hvis det er noe, men det varer ikke lenge før ting er tilbake slik det alltid har vært, dessverre.. Alltid unnskyldninger. Far ringer heller ikke ofte når barnet er hos biomor, helst bare når er noe spesielt, som du også nevner.. På den måten prøver han å sette et eksempel, ved å la de få sin kvalitetstid.. Men det oppfattes dessverre av biomor som at han ikke bryr seg om barnet, selv om han har prøvd å forklare hvorfor. Håpløst. Ikke rart han begynner å gi opp.. Vi har til og med prøvd å få henne til å se for seg hvordan hun ville ha reagert i samme situasjon, med samboer osv, men til ingen nytte. Hvordan skal man betegne det?: Hun er en bestemt dame med en usprekkelig boble rundt seg, som ikke virker å ta oss alvorlig..? Så når far heller ikke orker mer drama, men takler det ved å selv lukke seg inn i sin boble.. Ja, da blir man sliten av å tenke fornuftig for alle andre. heheh.

 

 

[Anonym bruker]

Haha! Du forekommer meg som en skikkelig tøffing! Stå på krava! hehe. Det var jeg som la inn det første innlegget i denne linken, og det kan se ut som min samboer har samme "syndrom" (= latskap) som din mann. Han leker også litt innimellom, men går lei, og blokkerer deretter ut ALT mulig ved å spille dataspill eller se på TV! Vi har selvfølgelig kosekvelder med et glass vin og en god film også, men ikke så ofte som jeg skulle ønske.. Min samboer og jeg har ennå ikke noen felles barn, men vi har begynt å snakke om det.. Angående dette kvier jeg meg litt, fordi jeg tror biomor kommer til å ta helt av for å fremme sin posisjon som mor til hans første barn.. Men, selvfølgelig, det behøver ikke være tilfelle! Jeg er bare redd for det..

 

Ja, det ER en gave vi gir til våre respektive, når vi tar ansvar for praktiske ting som må gjøres på vegne av deres barn fra tidligere forhold.. Og hvis det ikke mottas med takk, må vel drastiske tiltak til da, forstår jeg.. Selv om jeg ikke tenker så mye over hva jeg gjør eller ikke gjør i hjemmet, så venter man på en måte å få bittelitt ekstra tilbake uansett.. Men det er vel kanskje et typisk kvinnelig fenomen? heheh. Uansett, konklusjonen jeg trekker ut av ditt svar, er at det lønner seg å ha litt ekstra bein i nesa for å for å vekke mannfolket opp av dvalen! Takk.