Blir man ekstra glad i noen man redder livet til?

[La Perla]

En av mine gode venninner, men som jeg ikke har hatt sånn daglig og ikke engang ukentlig kontakt med de siste årene, enda vi bor ganske nære, var sammen med meg og mine andre bestevenninner på jentetur for ikke så lenge siden.

Under et måltid der vi lo og hadde det hyggelig, satte hun plutselig en matbit i halsen. Vi begynte å dunke henne i ryggen, men den satt så hardt at hun ikke engang klarte å hoste. Da jeg skjønte at "denne matbiten kommer ikke ut av seg selv", fikk jeg henne opp av stolen og stilte meg bak henne og tok Heimlich grep. Først én gang, nok en gang, og en gang til litt hardere, men hun pustet fortsatt ikke. Biten satt fullstendig fast, hun klarte fortsatt ikke å få fram en lyd eller et host. Hun hang liksom fremover med overkroppen, og var livredd i blikket. Da tok jeg og dro til så hardt jeg kunne, trodde jeg skulle brekke ribbeina hennes, og ut fløy det en klump med kjøtt, som en prosjektil (som en av andre fanget stilfullt opp i luften med en serviett, hehe. Det er jentene sine som ikke griser det til inne på en restaurant).

 

Etterpå fikk jeg fullstendig hjertebank, og merket først da hvor redd jeg hadde vært, jeg var virkelig skjelven og også helt på gråten av lettelse. Selv hadde venninnen min vært innstilt på at hun kom til til å dø der inne i restauranten, så hun var jo såklart også skjelven og lettet.

 

Og nå i ettertid, merker jeg bare at jeg setter sånn UTROLIG pris på denne venninnen. Jeg er så kjempeglad for at hun er til og jeg synes hun er bare verdens beste. Jeg er liksom blitt enda mer glad i henne enn før, eller kanskje jeg bare først nå har skjønt hvor glad man er ikke bare i familien, men også i vennene sine.

 

Man bør ihvertfall huske på å glede seg over venner og vennskap, og ikke irritere seg over bagateller og små "feil" venner begår.

 

Har dere noen tanker om dette?

[dritgrei hei hei!]

herlighet for en opplevelse!!! Klart du blir litt ekstra opptatt av at hun faktisk finnes! Jeg tror bestemt at man blir mer glad i venner som man kjenner at man er viktig for. Det å redde livet til noen, gjør en naturlig nok til en viktig del av livet, men jeg tror ikke at det å faktisk redde livet til noen er et avgjørende kriterium for å kjenne kjærlighet til andre enn nær familie! Men det er jo mange måter å være en livredder på...

 

Det viktigste, mener jeg, er å klare å formidle de gode følelsene til dem som betyr noe for oss, uavhengig av hvorfor vi er glad i dem!

[indigo]

hei La Perla. En fantastisk historie - hurra!!

dette måtte jeg lese høyt for familien. vi har snakket endel om Heimlich-grepet her - en barnehageansatt tok det på sønnen min da han var 1,5 år, og gulrotbiten kom flyvende nettopp som en prosjektil. hadde du øvd på grepet, hvordan visste du akkurat hvordan du skulle gjøre?