Vi har seriøse problemer.....litt hjelp?

[Anonym bruker]

Har vært sammen i 10 år nå, har 2 barn, 2 og 7 år. De siste årene har jeg ikke hatt lyst på han i det hele tatt....har hatt sex av og til, men jeg er bare glad når det er over....I det siste året har jeg vurdert og gjøre det slutt..I dag har jeg skaffet meg alt jeg trenger av informasjon og søknadspapirer...

Men....samboer er snill, kjekk, flink med barna osv..og jeg er veldig glad i han, men...Når jeg ser andre venner som har vært like lenge sammen og lenger så ser jeg at vi mangler noe vesentlig...kjærligheten..ihvertfall fra min side. Det skal sies det har skjedd ting oppover årene som gjør at jeg sakte men sikkert har mistet en del følelser..

Hva synes dere jeg skal gjøre? Synes dette er så jævlig, med tanke på ungene, hjemmet vårt, familien...

Også er jegså redd for og såre han...

[Anonym bruker]

Sykt, men kunne skrevet det samme selv. Til og med alderforskjell på ungene og hvor lenge dere har vært sammen stemmer...

 

Jeg føler meg som i et vakum. Hvis jeg går velger jeg min lykke, blir jeg velger jeg barnas.

 

Følelsene mine er døde. Er som å bo med en kompis. Vi deler ikke en gang soverom lenger. Har ikke gjort det på snart 2 år.

[Anonym bruker]

I et langt samliv er det jo vanlig at noen av følelsene blekner litt, eller blir borte i hverdagsmas, ungeskrik, våkenetter og daglige rutiner.

 

Kanskje de bare er godt gjemt hos deg? Kanskje familievernkontoret kunne hjulpet dere om dere ønsket det? Men da må du fortelle mannen din hvordan du føler det for ham og at følelsene har endret seg over tid.

 

Familievernkontoet er veldig dyktige på parterapi, anbefaler dere ialleall det før du går til noen videre skritt med skilsmisse.

[Anonym bruker]

Vi deler soverom men jeg legger meg alltid fleeere timer etter han......sier nesten ikke hadet eller hei engang....Har du snakket med han om det? Føler han det samme som deg? Dere har sikkert ikke sex heller da...Hva skjedde hos dere egentlig?

 

Lykke til forresten:)

[Anonym bruker]

Prøvde så vidt for snart 1 år siden...noen av problemene er faktisk svigermor og den j...makten hun har over han...annet er at han blir helt dust hver gang han drikker....skikkelig usexy...

[Anonym bruker]

Nei, sex skjer kanskje 1-2 ganger per år. Maks.

 

Jeg vet ikke helt hva som skjedde, men har tidvis følt meg veldig sviktet av ham emosjonelt. Føler at han har avvist meg og ikke kommunisert med meg på noen nivåer. Druknet seg i jobben osv. Til slutt resignerte jeg, og orket ikke kjempe mer.

 

Vi ahr vært i parterapi. Synes ikke det har hjulpet nevneverdig så langt.

 

Det er utrolig tungt. Jeg vet jeg ville fått det bedre alene. Jeg savner ham ikke når han er borte, faktisk er det en lettelse de kveldene han er på noe, eller når han er ute og reiser med jobben. Da får jeg liksom igjen energien.

 

Vi deler ingen interesser, kommuniserer ikke, har ikke sex, få/ingen felles venner (jeg er sosial han ikke), veldig ulike meninger om viktige ting osv. osv.

 

Enn dere da?

 

Mange trøsteklemmer herfra. Vet hvordan du har det.

[Anonym bruker]

Du bør i alle fall prøve å gå bort til i stede for bort fra før du tar en sånn viktig besluttning for deg og dine barn. Lykken er ikke alltid her og nå.

[Anonym bruker]

har også vært der....

akkuratt der du er nå!

for meg tok det mange år å innse at det ikke var barnas lykke heller å bli.... fordi når mamma ikke har det bra, har heller ikke ungene det bra!

etter en del år med tvil og grubling, og enda 2 år etter at jeg faktisk hadde innsett hva jeg måtte gjøre brøt jeg til slutt ut.

 

vi har vært igjennom en tøff periode alle mann, alt er ikke sortert og ordnet opp enda heller, men både jeg og min ex har et bedre liv hver for oss enn sammen. det var jo ikke noe ok for ham når jeg ikke tennte på ham heller....

 

vi er nå engasjert på hver vår kant med hver vår nye kjæreste og vi prøver å få ting til å fungere for alle parter.

 

det vanskeligeste oppi dette er jo selvfølgelig at ungene synes det er leit..., men de ser nok også at mamma og pappa har det bedre hver for seg enn sammen.

det store problemet er å få til en samværsavtale som fungerer for ungene.

 

[Anonym bruker]

følt meg sviktet over lang tid jeg og, med tanke på at han aldri har forsvart meg når svigermor har vært pyton: har brydd seg med alt i alle år, fortalt hva jeg skal si og ikke si til ungene mine...fått meg til og føle meg som en liten dritt til tider... I tillegg så kommuniserer vi fint lite...

ihvertfall han! forteller mamma og pappa ting med jobb osv. før han forteller meg ofte.. I sommer ba jeg han dra og bo på hytta noen dager, og når hun fikk vite det ble det jubaluba! Da var jeg egoistisk (fikk flere sms) og hun ba meg komme på jobb til henne så vi kunne prate sammen...Tørna helt da jeg dra og trente mens han hadde ungene på hytta(de var der og) Begynte si jeg ikke tok meg av barna mine osv...at han hadde alt ansvaret stakkar! Men det verst er at Han ikke forvarer meg! Han bare står der og ser dum ut!! Og da skal jeg si deg følelser blekner fort...!

 

klemmer til deg og:)