Tidlig SA - noen reaksjoner?

[Lectrix]

Jeg hadde en SA i går, merka det egentlig litt i forveien at ikke alt var som det skulle. Rakk bare å gå fire dager over IKM, med positiv test, før det gikk galt. Og aldri hadde jeg trodd at jeg skulle bli så satt ut! Det er bare 2pp for oss, og vi har det ikke travelt, men når man har hatt håpet, og kjent det i/på kroppen, er det veldig tungt likevel.

 

I går ble vi hjemme fra jobb begge to - som lærere er det ikke spesielt morsomt å holde showet oppe, når man har det tungt. I dag har jeg vært på jobb, men slapp å ha timene mine selv. Snakket med rektor. Tasset litt i gangene. Planlagt et par timer.

 

Jeg er glad for at jeg hadde rukket å fortelle det til noen på jobb, slik at de kunne hjelpe meg da det ikke ble noe likevel. Utrolig hvor godt det er å få støtte og forståelse.

 

Noen andre som har lyst til å dele noen tanker etter en lignende opplevelse?

[Shiny84]

hei du!

Jeg skjønner "sorgen" din.

sellom jeg ikke kom så langt ... jeg hadde positive tester forrige uke, men negative denne uken, ikm på søndag. jeg venter fortsatt på å "blø det ut" har ikke fått tr enda.

men det var noe der som ikke er der lenger...., an får jo opp håpet og når håpet blir knust så sitter man igjen med ingenting og det er ikke gøy!!

[*Smiley*]

Jeg hadde også positivt i 4 dager før det gikk galt.Var da i 1 pp.skjedde i September.Var ikke så ålreit.

Tok 5uker før mensen kom tilbake.Var plutselig veldig stresset med å få det til etter det.

Har hatt 2 menstrasjoner etter dette.Håper det ikke tar for lang tid før den sitter igjen.

Føler med dere ikke godt når det skjer:(, når man mister så blir man ennå mer gira på å få det til.

Håper den sitter fort igjen for dere!!

[Tweak]

I slutten av mai testet jeg positivt for aller første gang i mitt liv. Det er helt utrolig hvordan tankene kan rase av gårde i løpet av noen timer og ikke minst i løpet av noen dager. Planla permisjon, barnevogn, bestille privat ultralyd og 3d ul senere i svangerskapet... Så reiste vi bort i bryllup, og mens jeg pyntet meg i den flotte kjolen og sminket meg så begynte jeg å blø... Kan ikke si at det var så veldig hyggelig i det bryllupet akkurat. Måtte jo stå løpet ut. Hadde ikke fortalt det til noen, så jeg måtte smile og le og svare på tanters kommentarer om at det ikke ble bryllup eller småbarn på oss snart.

 

Kom hjem, men tok mandagen fri. Fortalte det til den jeg jobber tettest med på jobb og hun forsto meg veldig godt. Det eneste var at samboeren min ikke forsto så mye av følelsene mine... Han hadde jo ikke begynt å tro på at noe var i gang før det var over. Akkurat det var tungt...

 

Men det gikk relativt raskt over da, for vi ble enige om at vi ønsket oss barn i allefall (skjedde jo ganske uventet...).

 

Du må ta vare på deg selv og gi deg litt tid. Det er mange tanker og forhåpninger som nettopp har blitt dratt bort under beina på deg. Men tro meg, det blir bedre! Og plutselig er du gravid igjen og mest sannsynlig går alt bra! :-)

[Lectrix]

Det er godt å få andre tanker på dette. Jeg har en kjæreste som er veldig god, og han er også trist, men det har nok gått mer inn på meg enn på ham. Jeg er litt opptatt av at vi ikke bare må skyve det for raskt til side. Dersom vi har snakket og grublet og grått litt, tror jeg vi raskere blir klare for å prøve på nytt også. Og det må jo gå til slutt! Takk for svar.

[Villemo&Pjokken]

Jeg mistet i august. Hadde gått en god stund over, men ingen positive tester (det er sånn til meg, tar flere uker å få pos. test). Jeg var helt sikker på at jeg var gravid. Etter en tid begynnte jeg å blø, og det varte og varte. Da ble jeg egentlig usikker på hva som skjedde. Om det var TR likevel, men visste vel egentlig at det var SA. Den dagen jeg hadde blødd i 3 uker dro jeg til lege på GU, og da ble det tatt grav.test som var positiv. Blødde i en og en halv måned. Og det gjorde alt veldig vanskelig. Ble minnet på det hele tiden. Hadde det vært over på en uke eller 2 hadde jeg nok hatt det litt bedre. Det gikk tross alt greit likevel. En stund. Så sklei vi litt fra hverandre, han prøvde å ikke snakke så mye om SA'en for ikke å såre meg, mens jeg følte at han ikke ville snakke. Så alt ble bare tull og ball. Når vi endelig hadde fått grått ut og snakket ut gikk det bedre. Nå klarer jeg å tenke på det igjen. Det var ekstra vondt siden ei venninne har termin samme uka som jeg skulle hatt. Og enda ei venninne ble gravid en liten stund etter jeg mistet. Begge de gangene jeg fikk høre det fikk jeg en liten reaksjon. Men jeg har en god mann som vet å gi meg tid til å gråte ut, mens han forsikrer meg med at det blir snart vår tur og at vi har all verdens tid

 

Håper det går bedre med deg!! Mange klemmer, og lykke til videre!

[Shiny84]

det er godt å vite at man ikke er alene om å ha opplevd og reagert på dette jeg prøver å ikke tenke på det, men jeg skjønner ikke hvorfor det ikke kommer blod..?

er "det" der inne enda da?

 

Mannen min har liksom ikke samme forståelse, han er litt laidback til hele situasjonen egentlig, ja, ja, da kan du jo drikke i helga da! - akkurat som det hjelper liksom....

 

[zone05]

Er så godt og ha denne siden og lese hvordan andre har det, og opplevd det og miste,

mistet i uke 6, i 2 uker hadde vi gleden og håpet med oss, utrolig hvor mye man kan planlege og glede seg til...nå er vi gang med nye forsøk må jo bare håpe..en dag er våres tur...

[Shiny84]

håpe det blir spirer på oss alle snart!! som blir der!

[titti*mamma*i*februar11]

Jeg hadde en tidlig sa i oktober. Jeg skjønte at noe ikke var som det skulle 2 dager før jeg mistet. Jeg blødde i veldig kort tid; bare 3 dager. Var hos lege og tok GU - men alt hadde kommet ut tiltross for at jeg hadde blødd lite. Ikke hadde jeg smerter i forbindelse med SA`en heller.

Den dagen jeg mista gråt jeg mye, og selv om sambo ikke hadde de samme følelsene som meg, så snakket vi mye og jeg fikk mye trøst. Uka etter fikk jeg først beskjed om at ei venninne av meg var gravid - det var en glede for jeg vet hu har slitt lenge med å bli gravid - men noen dager etter det igjen fikk jeg beskjed om ei annen venninne av meg også var gravid - og det "stakk" hardt! Hu er ung, gifta seg i sommer og hadde ikke planlagt det... Men fikk "rase" litt på verden en kveld og så har det vært greit etterpå.. Men jeg tror det er viktig å la seg selv få lov å reagere!! Det er lov å være lei seg selv om det er en tidlig SA!

Fikk EL 18 dager etter jeg mistet, og tr kom 32 dager etterpå. Så noens kropper går fort tilbake til "vanlig" igjen..

[Lectrix]

Ja, noen runder med litt gråting tror jeg må til, i alle fall må jeg det. Nå har det gått noen dager, og kroppen begynner å ta seg opp igjen, og da går det mye bedre. Mer energi. Tilbake på jobb etter to dager, og det var heller ikke så dumt. Jeg la lista lavt i forhold til timene mine (er lærer), og da opplevde jeg faktisk at timene ble veldig fine. Mange skjønne elever. De vet selvsagt mindre enn ingenting, og likevel er det godt å gjøre normale ting og være sammen med dem. Skravle litt med dem. Se film.

 

Jeg kjenner jeg er litt bekymret for å skulle oppleve det igjen, men vet jo at jeg ikke må tenke for mye på det. Vi er ferske prøvere og ved (relativt) godt mot. Og veldig glade i hverandre.

 

Håper det er flere her som snart får en liten gave, og at det går bra med dere. Kjempefint å få lov til å dele slike tanker.