Jajamen.. Sikkert ingen som svarer på dette uansett, men here goes..

[Anonym bruker]

 

Hvorfor fortsette med dette dritet her.

 

Jeg har 170 000 i studielån, uten å ha fullført en utdannelse. Jeg har barn med to forskjellige menn (jente 3 år og gutt 2 mnd). Min nåværende samboer vil ha flere barn. Jeg er 23. Livet mitt er over, føles det som. Jeg føler meg som en gammel dame. Har ingen venner lenger, sitter bare alene hver eneste dag. Noen dager liker jeg å sitte for meg selv med depresjonen min og syns synd på meg selv. Andre dager sliter jeg noe helt forferdelig. Samboeren min er veldig grei, og prøver å forstå meg.

 

Jeg er av en slik natur at jeg ikke i mine villeste fantasier kunne klart å be om hjelp. Jeg er alt for stolt. Skal klare at selv. I ene øyeblikket sier jeg at jeg har det bra, mens det sitter en liten fortvilet jente inne i hodet mitt og skriker så høyt hun kan at hun vil ha hjelp!!

 

Jeg føler av og til at jeg bare later som om jeg har det vondt fordi jeg vil ha oppmerksomhet fra samboeren min, men dette er for tåpelig til og med for meg. Jeg har det virkelig vondt, men tør ikke alltid å innrømme det for meg selv engang.

 

Dette ble masse virrvarr, men jeg vet virkelig ikke hvordan ellers jeg skal kunne forklare dette. Alt er jo bare virrvarr og rot. Overalt. Føler meg nesten schizofren.

 

Hjelp.

[Anonym bruker]

Det er ikke så lett å gå rundt med så mye smerte inni seg, og late som at alt er bra! Det blir helt kaos i hodet, og jeg skjønner godt at du føler det litt schizofren.... : ) Jeg har også hatt sånne usikre tanker; ... har jeg problemer, eller bare later jeg som, for å få oppmerksomhet?

 

Jeg skjønner at det føles helt utenkelig for deg å oppsøke hjelp. Det var det også for meg for noen år tilbake!! Jeg var så heldig at helsesøster spurte meg rett ut, en gang jeg var på kontroll med ungen min. Kanskje du kunne tatt en prat med helsesøster en gang du er der? Spørre om dere kan prate litt sammen alene. Også fortelle det som du skriver her. En mulighet er jo også å skrive det ned, og gi det til henne. Noen synes det er lettere. Det er ikke en svakhet å vise sårbarhet, og spørre om hjelp! Kanskje kan det hjelpe deg å bare prate litt med henne. Få luftet tankene litt...

 

De fleste har jo studielån. Og mange klarer ikke å fullføre den utdannelsen de starter med. Men selv om du føler deg gammel, så er du jo ung! : ) Så jeg tror ikke situasjonen din er så håpløs som du føler at den er! Jeg er snart 30, men har ikke kommet meg ut i jobb enda... Har utdannelse, men vet ikke om jeg får bruk for den noen gang... Vet ikke hva jeg vil, og alt føles umulig å få til... Men vi skal nok få det til på en måte!! Nå har jo du en baby, så du kan kanskje prøve å legge sånne tanker litt til side så lenge. Tenk at det ordner seg senere, og prøv å slapp av og kos deg med familien din.

 

Du må gjerne skrive mer her hvis du føler at det hjelper : )

Stor klem fra meg!

 

 

[Gjest]

Hei:) ville bare fortelle at jeg har det på akkurat samme måten. har ingen barn selv, men går skole, har type og mye som skjer rundt i familien som jeg forbarmer meg over. jeg sier jeg har det bra men har det ikke i det hele tatt. kjæresten min ser det på meg, og jeg klarer ikke skjule det for ham om det så skulla stått om livet. er veldig takknemlig for det at jeg har ham. men da går også alt ut over ham. er livredd for at han skal forlate meg, finne seg en annen jente som er tynn, vakker og ikke gravid. angst hele tiden. og igjen så går det ut over ham. uten at jeg vil det. jeg vet han ikke hadde gjort dette. men tankene bare kommer, og ikke noe jeg kan gjøre for å stoppe dette heller:(

jeg hater sånn som jeg ser ut nå. jeg vil ha tilbake magen min (selv om det er fint med gravidmage), jeg vil ta meg en fest igjen, og jeg vil ha gym og spille fotball og håndball igjen. alt faller på trynet og jeg vil ha tilbake livet mitt, samtidig som jeg vil ha ut mitt lille søte skjønne som betyr så masse for meg.. vet ikke hva jeg skal gjøre. ofte jeg gråter meg i søvn, vil bare grave meg ned i jorda og ikke føle mer før fødselen:)men uansett så vil jeg ikke gå glipp av dette for alt i verden:) gleder meg til alt er over og jeg kan dulle med mitt lille:)