Skal barnet mitt få vite, eller ikke...?

[Anonym bruker]

Jeg har slitt psykisk i mange år, pga. mobbing, mange voldtekter, lavt selvbilde ++ Jeg ble gravid med min kjære, vi fikk en nydelig liten gutt!

 

Fødselen var kjempetøff og traumatisk, også en stund etterpå på sykehus.

Sønnen min hadde kolikk i mange mnd, jeg å min kjære hadde en veldig tøff periode, jobbet hardt med meg selv hos psykolog.. Ja, vel.. Det jeg prøver å få frem er at det ble veldig mye, på en gang, som gjorde at jeg fallt i en veldig dyp depresjon. Jeg brukte de få kreftene jeg hadde igjen til å gi sønnen min det han trengte, kan med hånden på hjertet si at han ikke merket noe til min depresjon, slapp ut alt etter han var i seng... Så var min kjære som merket dette godt..

 

Vi hadde en kjempe krangel, hvor vi egentlig var klare til å gå fra hverandre.

Midt oppi depresjonen og alt, raste min verden sammen.

Jeg raste sammen, tydde til det dummeste og sykeste i verden, nemlig ett selvmordsforsøk.

 

Jeg overlevde HELDIGVIS!!! Noe jeg takker gud for hver eneste dag.

Dette er nå mange år siden, mange år med terapi, som har hjulpet meg til å bli det mennesket jeg vil være, og er idag.

 

Jeg og min kjære fant sammen igjen, heldigvis det også! For vi har det helt fantastisk sammen den dag idag.

 

Men, jeg har begynt å tenke en del på, om min sønn burde vite dette?!

Jeg vil ikke at han skal vite, men samtidig er jeg livredd for at han skal få vite det fra andre, hovedsaklig min svigermor, som elsker å lage intriger, fortelle ting hun absolutt ikke skal, glemmer seg. Hun eier ikke sosiale antenner, så alt bare fosser ut av den kvinnen.

 

Jeg håper og ønsker å tro at hun aldri ville vært så syk å si det til han, men frykten er der. Hvis han skal vite det, skal han vite det av meg, å få høre den virkelige historien bak det DUMME DUMME mamma gjorde!!!

Å at det IKKE hadde noe med han å gjøre!!!

 

Isåfall, hvis jeg skal fortelle, når og hvordan!?

 

Hver så snille å ikke dømme meg. Jeg spør ikke om hvor dum jeg har vært, for dere aner ikke, hvor mye jeg hater meg selv for det jeg gjorde.

Jeg må leve med dette hver dag.

Hver dag, må jeg face at jeg faktisk holdt på å dø fra sønnen min!!!

 

Så hver så snill, hjelp meg med hva jeg burde gjøre...

 

[Anonym bruker]

Jeg hadde fortale sønnen min den hele sannhet når han var voksen. At du har vært depremert og litt om hvorfor lenge før. Hadde tatt kontake med noen som har erfaring og kompetanse. Min mor ventet for lenge, og det hadde spart oss barna for mye.

[Gjest]

Nei, det synes jeg ikke du skal fortelle ditt barn, ihvertfall ikke så lenge barnet er barn.

Kanskje en dag når han er voksen.

 

Skulle din svigermor fortelle noe er hun først og fremst dum som er julenek (i anledning sesongen) og ufølsom for at et barn slett ikke trnger vite slikt om sine foreldre. Men skulle hun fortelle, og barnet spørre deg om det, vær ærlig.

[Anonym bruker]

Jeg syns du skal snakke med din svigermor om dette, hvis hun bryr seg om barnebarnet sier hun ingenting om dette hvis ikke du vil det!

 

Hvis du skal si det til han bør det komme i en naturlig sammneheng!

Hvis du setter deg ned med han og forteller alt kan han jo bli redd for at han skal miste deg, at du skal ta livet ditt osv.

[Anonym bruker]

For å ta det viktigste først; du har IKKE vært dum! Basta! Alle kan oppleve psykisk sykdom. Det har jeg også. Jeg har også et selvmordsforsøk bake meg, i min ungdom.

 

Dette tar du med din sønn, dersom det kommer opp. Du trenger ikke fortelle i forkant, sånn i tilfelle noen nevner det. Du har lagt det bak deg, og slik er det. Det er ikke en del av deg i dag, bare en liten del av din historie. Og ingen deler hele sin fortid og historie med sine barn. Mine vet ikke om det jeg gjorde, for det er ingen tjent med.

[Vålerenga12 m/ 3 små]

Dette er en vanskelig situasjon.

Du må ta og føle på det selv. Jeg vet ikke hvordan ditt barn er og vil bli - barn/unge takler ting på så ulike måter.

 

Jeg vil ønske deg masse lykke til - ikke tenk på det som skjedde den gangen.

Du skadet jo ikke barnet ditt!

Du overlevde - du var faktisk SYK!

 

Nå har du fått hjelp, lagt det bak deg og kommet videre. Ikke klandre deg selv for en sykdomsperiode som gjorde det vanskelig.

Og se hvor godt dere er kommet ut av det: Barnet ditt er jo ikke noe skilsmissebarn heller! )

 

Hvis du er redd for at det kommer ut, så burde du og mannen din satt dere ned og snakket ut om dette.

Finne ut hva som er riktig for dere og ta det derfra.

Også uavhengig av hva svigermor gjør.

 

 

Masse, masse lykke til!

 

[Anonym bruker]

Heisann..

Skal ikke dømme deg i det hele tatt.. Sliter selv med mange av tingene du har opplevd. Pga det du sier at du er redd sønnen din kan få vite det av andre, så tror jeg nok at jeg ville sagt det. Kanskje ikke fortalt detaljert, men fortelle i korte trekk hva det går ut på. Og ville fortalt det når sønnen din er gammel nok til å kunne "forstå". Og når det er er det nok bare du som kan svare på for du kjenner ham vel best. Men har du snakket med din kjære om dette? Og hva han synes med hensyn til sin egen mor? Og om deres felles barn skal få vite det?

[TrustNoOne (but Me)]

Hva i all verden skulle det være godt for, å fortelle et barn om mammas psykiske problemer og om hvordan det holdt på å gå galt? Av egen erfaring kan jeg si at det fører ikke til noe godt. Om mulig, ble det enda mer avstand mellom min mor og meg etter at hun fortalte om sine psykiske problemer og selvmordsplaner/tanker. Barn skal skånes for slik informasjon, uansett alder. Og det tror jeg til og med en svigermor med munndiare og fraværende sosiale antenner skjønner.

[Anonym bruker]

Jeg har ikke noe svar eller råd til deg, dessverre.

 

Ville bare si at du er sterk som står på videre! Tenk mer på hvor sterk og flink du er nå. Hvor fint du har det med sønnen din og kjæresten din. Det som kunne skjedd, skjedde ikke - heldigvis!

 

Ønsker deg all mulig lykke videre med mann og barn:)

[Anonym bruker]

HI her igjen..

 

Takk for svar.

Er ganske enig med dere kjenner jeg... Heller ta det når han er voksen, om det blir nødvendig...

 

Når det kommer til min svigermor, så tja... Hun kan lett fortelle dette, uten å skjønne at dette er galt.

 

Hun har selv opplevd en del som barn (incest og lignende) som hun plutselig kan begynne å fortelle om... Flere ganger har jeg måttet stoppe henne, siden sønnen vår har vært der. Nå snakker jeg om detaljerte, horrible og GRUSOME historier. Derfor, er jeg redd hun vil gulpe opp dette...

 

Tror jeg skal ta en prat med henne, om det. At jeg ikke vil at gutten vår skal få vite dette. Å HVIS han skal vite, er det fra meg...

[Mrs.HvorErNøkleneMine?]

Ingen dømmer deg for dette. ALLE har lov å ha depresjoner, selv de med barn. Flott at det gikk bra og at lever og er en god mor for din sønn.

 

Om jeg var deg ville jeg tatt en alvorprat med svigermor om at selvmordsforsøket skal holdes hemmelig til sønnen din er voksen nok til å få vite det. Dette bør jo virkelig svigermor forstå.

 

Nå vet jeg ikke hvor gammel sønnen din er, men jeg ville uansett ikke fortalt det før jeg visste at han ville taklet å høre det. En slik ting er kjempe vanskelig å fordøye og man bør virkelig ha noen år på baken for å kunne forstå en slik situasjon.

 

Men hvordan du skal fortelle det, har jeg ingen ide om. Det er vel en slik ting som er ekstremt vanskelig si.

 

Jeg ønsker deg all lykke videre i livet da og håper svigermor vet å holde munn om ting som ikke anngår henne.

[Anonym bruker]

Ikke fortell mens han enda er liten. Men fortell gjerne når han blir voksen.