Glad i stesønn, men han vil aldri bli "min".

[Anonym bruker]

Jeg er sikker på at mange (ikke alle) har det som meg. Vi treffer en fyr vi virkelig liker, men... han har et (eller flere) barn. Veier for og imot etter å ha først blitt kjent med far, så med barn og tenkt at, jo, det er verdt det. Og det har det for meg. Men her kommer men`et: gutten er god på alle måter, men jeg klarer ikke være glad i han som om han var min egen.

 

Vi har ikke gutten så ofte, så det er ikke noe problem med forskjells behandling osv. Han blir liksom som en slektning som kommer på besøk noen helger og ferier. Han er så ulik meg og faren som han kan få blitt, men kul på sin måte. Men noen dype følelser for han, det får jeg ikke.

 

Skal bli spennende den dagen han eventuelt vil flytte og bo hos far, hmm.

[Anonym bruker]

Men er det ikke greit å ha det sånn da? Du liker og er glad i gutten - og mer enn det kan man ikke kreve. Han blir aldri din, han har en mamma - du er en bonus! Jeg elsker heller ikke stesønnen min som mitt eget barn, men jeg er jo veldig glad i han uansett. Og sånn er det bare!

[Gjest]

Litt enig med Anonym 23:06 over her, men jeg har det litt som deg, HI! Har en super stesønn som er god og snill, og som jeg har blitt veldig glad i, men jeg har allerede nå, 10 uker før fødsel, mye sterkere følelser for jenta i magen min. HUN er MIN, det er ikke stesønnen min. Men som Anonym 23:06 skriver, jeg elsker ikke stesønnen min som mitt eget barn, men er jo veldig glad i han uansett. Og sånn er det bare!

[Anonym bruker]

Forstår ikke helt problemet!?

Selvfølgelig elsker vi ikke stebarna på samme måte som våre egne barn.

Ikke trenger vi det heller, de har jo sin egen mor som elsker de på den måten!

 

Men jeg elsker stebarne mine, kommer bare aldri til å måle seg med den dype mamma.kjærligheten jeg har for mine egne.

Helt normalt det.

[Anonym bruker]

Må ikke ha et "problem" for å for å skrive inn her, er bare godt og få ut tanker og følelser, lettet litt på lokket