Hva gjør du?

[Devilsfather]

Hei

 

Kanskje denne tråden finnes fra før men jeg finner den ikke.

 

Jeg lager den fordi jeg trenger masse innspill på hvordan kommer gjennom hverdagen med mine dine og våre barn?

 

Min kone og jeg har vært sammen i 8 år og lever nå med 4 barn i hjemmet. Vi har nådd et punkt der noe må gjøres med irritasjonen over mine, dine og våre barn som vokser opp til å bli tenåringer det er vanskeligere å oppdra. Vi er overbevist at lik oppdragelse for alle fire er det viktigste men den eldste representer kanskje litt om hvordan den neste vil bli om alt fortsetter slik det er nå? Det mest vanlige å irriterere seg over er mangel på hjelp hjemme? Hos oss svikter kommunikasjonen hver dag...jeg mener tenåringer virkelig er vanskeligere å prate med en barn? Hvem bør prate med hvem om ansvar og plikter hjemme? Når man ikke er biologisk pappa eller mamma virker det som respekten for voksne er borte. Er det den nye generasjonen og skal man bare akseptere at det er sånn?

 

Jeg er ikke ute etter en tråd om "hvordan lokke barn til å hjelpe til hjemme". Håper noen kanskje hva som foregår i hodet på barna når de viser "Vil ikke" modusen. Er hvorfor spørsmålet for vanskelig...selv opp til 16 års alderen?

 

Noen som har lignende livssituasjon og hva er mest irriterende i hverdagen? Hva kan gjøres med det?

[stemor 2+1]

Kunne ikke dy meg til å svare litt på dette, sikkert mange som kjenner igjen slike situasjoner, og de er absolutt ikke lett.

Tenåringer er utfordrende og spesiell alder i seg selv, og når man lever i en såkalt nyfamilie kommer det jo ekstra utfordringer med i tillegg.

Jeg er stemor til to jenter på 13 og 15 år. De bor ikke fast hos oss men er her annen hver helg og en dag i uke hvor de også overnatter.

Jeg hadde og har virkelig både oppfatning og forventning om at når barna er så store må de ta ansvar, hjelpe til i hjemmet og ha orden på egne ting, eget rom. Hva skjedde / skjer: de gjør alt for å unngå dette, ligger på sofaen, er på data, ser på tv, fikler med mobiltelefoner og kommer fram når maten er servert f.eks. Etter hvert hørte jeg bare meg selv om igjen og om igjen mase om å rydde etter seg, sette i oppvaskmaskin, rydde rom osv osv.

Jeg snakket med min mann forsiktig etter hvert om dette, han er i utgangspunktet enig men jeg ser at det blir ikke utført i praksis og jeg blir den som maser.

 

- Jeg mener at dere to først og fremst må være enige og det virker det som dere er.

- Hvem snakker med hvem burde ikke spille noen rolle, de skal jo ha like mye respekt for dere/oss begge og det virker som disse barna bor fast hos dere og har da helt sikkert veldig mye med den som er ste hos dere å gjøre også selvfølgelig.

Hos oss hvor de kun bor her så sjeldent har jeg til slutt overlatt til min mann ansvar for f.eks. innkjøp av mat og matlaging da de ikke liker ditt og datt pluss litt til og det blir trykket stemning når stemor prøver seg...

Jeg synes at både hjelp i hjemmet og f.eks felles matlaging hører til som en god familieting å være sammen om når barna er blitt så store, men jeg ser jo at det er vanskelig og har også spurt meg som du, at er det slik de vokser opp nå??

Uansett hvordan noen vokser opp har vi rett til å gjøre tingene på vår måte hjemme og jeg er overbevist på at dette bare er sunt for barna når de skal ut på egenhånd og at det er en god ting å være sammen om hjemme.

Har de vært mine barn eller de har bodd her 50/50 eller hele tiden for den saks skyld har jeg kommet til å tydelig lagt opp til dette, de skal ha sine oppgaver og plikter i huset og jeg er sikker på at det er positivt. Nå skal en selvfølgelig ikke overdrive men alt er relativt..

For et par år siden var den ene veldig flink , men skulle alltid ha betaling.. så gadd hun ikke mer og ble opptatt av "alt anna". Hjemme hos moren vet jeg at de har spesielle plikter.

Du spør om hva som er mest irriterende i hverdagen? Jeg synes faktisk at det er irriterende og aldri få spørsmålet: skal jeg hjelpe deg med noe? fra barna.

Er også enige i å oppdra alle barna likt, dere er vel enige om saker og ting og at det må gjelde alle er vel da en selvfølge og et gode

- kommunikasjon som svikter hver dag må slite veldig ja. Kommunikasjon er jo SÅ viktig og så mange måter å gjøre det på.

- hva med familieråd eller møte eller treff eller kall det noe morsomt? hvor dere alle kan "blåse ut" både store og små og bli enige om noen enkle ting som kanskje må skrives ned og repeteres og repeteres og kanskje noe må endres på... så blir veien til mens man går..

lykke til!!