Min fødselshistorie. (veldig trist og veldig langt)

[Fru P og knøttet, FØDEKLAR!!!]

Torsdag 27. nov var jeg ganske bekymret på kvelden, da jeg ikke kjente de vanlige sparkene på kvelden. Jeg kjente heller ingen ting på fredag morgen heller. Jeg dro på jobb som vanlig, og tenkte at jeg kommer sikkert til å kjenne spark utover dagen. Men bekymringen bare økte. Jeg satt og kjente på magen og prøvde å finne ut hva som var hvor. Jeg fant en fot høyt opp på venstre side av magen. Men når jeg dyttet på den, så var det ingen reaksjon tilbake. Vanligvis ville jeg fått en liten dytt tilbake, og sånn kunne vi sitte og dytte på hverandre lenge. Men nå tenkte jeg bare for meg selv at dette var bare veldig veldig feil. Jeg ringte til føden, og fikk time med en gang. Hele veien inn til sykehuset satt jeg og kjente på magen og håpet at jeg skulle kjenne tegn til liv. Men det uteble.

 

Jeg kom inn på sykehuset ti på tre. Mannen min var på vei hjem fra jobb, men hadde enda 40 min busstur igjen. Jeg skjønte at det var noe galt med babyen med en gang jeg så ultralyd bildet. Babyen lå helt stille og rørte ikke på armene. Brystkassen var helt stille, og jeg så ikke noe bankende hjerte. Da jordmor fortalte at babyen var død, visste jeg det egentlig alerede. Da mannen min kom til sykehuset, fikk vi snakke med jordmor og lege om hva som skulle skje. Det ble tatt masse prøver for å se om det var noen infeksjoner. Etterpå dro vi hjem. Vi ville bruke kvelden på å fordøye opplevelsen og tenke igjennom hva vi ville gjøre sånn at vi ikke kom til å angre på noe. I tillegg har vi jo verdens nydeligste lille jente hjemme, som måtte hentes i barnehagen og stelles for kvelden. Vi fikk ringt nærmeste familie også, og svigers kom ned for å være barnevakt.

 

Lørdag morgen kl 9 dro vi inn på sykehuset igjen for å bli satt igang. Jeg fikk 2 piller kl 10, og måtte ligge med disse i 2 timer. Så kunne vi gå ut en tur. Vi dro da ned på en barneforetning og kjøpte en liten body, bukse og lue i str 40. Så dro vi hjem og spiste lunsj sammen med vesle jenta vår.

 

Fra ca 14.20 har jeg regelmessige rier med 5 min mellomrom, men de er ganske svake. Jeg undersøkes på nytt kl 16, og det har åpnet seg litt. Får to nye piller, og må ligge med de i 2 timer. Riene tar seg gradvis opp, og er like regelmessige med 5 min mellomrom. kl 22 15 har det åpnet seg så mye at de klarer å få tatt vannet. Det var veldig mye fostervann som kom. Mye mer enn det som er normalt. Riene blir sterkere, og kl 23.30 varer de i 40 sek med drøyt 1 min mellom. Kl 01.20 føler jeg at jeg trenger noe for å kunne slappe av, da riene begynner å bli ganske vonde. Jeg får akkupunktur, som jeg ligger med i 30 min. Jeg vet ikke hvor mye det hjelper, for riene blir stadig sterkere. Kl 2 orker jeg ikke mere, så da blir jeg flyttet over på en fødestue og får lyst gass. Dette hjalp litt på de verste toppene. Jeg sto i en prekestol og supet lystgass for harde livet. Da klokken mermet seg 3 hadde jeg innmari vondt, og jeg syntes smerten var bare helt meningsløs. Jeg skulle jo føde en død baby, og da blir smerten så mye verre når jeg vet jeg ikke får med meg babyen hjem. Jeg tror pressriene kom ca 2.55, og da hadde jeg både rier og pressrier som bare raste over meg i et voldsomt tempo. De kom helt uten forvarsel, og jeg kjente at magen bare snørte seg sammen. Hodet kom ut nesten før jeg fikk begynt å trykke. Kl 3.10 fødte jeg en liten guttpå bare 27,5 uker. Han var 38 cm lang og veide 1260 g. Hodeomkretsen var 26 cm. Han var bare helt nydelig, og vi gråt og tok bilder om hverandre. Det er en følelse som ikke går ann å beskrive. Vi fikk være alene med gutten vår en god stund. Så kledde vi på ham, og la ham i en liten seng. Vi la et lite bilde av storesøster ved siden av, sånn at hun kunne passe på ham.

 

På søndagen hadde vi en avskjedsstunn med nærmeste familie. Vi fikk fortalt litt om følelsene, og at gutten vår heter Balder og hvorfor vi har valgt dette navnet. Etterpå hadde vi litt alenetid bare vår lille familie på 4, hvor vi fortalte storesøster at babyen hadde vært veldig syk og ikke kunne leve lenger. Derfor måtte babyen bli igjen på sykehuset, og vi måtte dra hjem uten. Etterpå hadde vi vårt siste farvel med lille Balder før han ble hentet av en barnepleier og vi dro hjem.

 

Dette har vært den verste helgen som går ann å tenke seg. Og 30. november vil alltid være en spesiell dag for oss. Lille Balder vil alltid være i våre hjerter, og vi vil minnes ham og hjelpe vår lille gulljente og fremtidige barn med å huske på bror som ikke fikk leve sammen med oss. Det er et stort tomrom i livet vårt.

 

Men smerten og sorgen blir gradvis lettere å bære for hver time og dag som går. Vi har mange fine bilder, og jeg holder på å lage album og en minne eske. Det blir lettere og lettere å snakke om Balder uten å knekke helt sammen, og vi vil at han skal være et naturlig samtaleemne hjemme hos oss.

 

I dag fikk vi også en telefon fra sykehuset, og de har funnet ut hva som feilte Balder. Han hadde en tumor på hjertet, og denne hadde utviklet seg etter ultralyden i uke 18. Dette var noe som er uhyre sjelden, og ikke noe som kunne vært gjort anderledes uansett. Vi kommer til å få ekstra oppfølging ved kommende svangerskap.

 

Vi har fått utrolig god oppfølging og støtte fra både leger og jordmødre ved sykehuset, og dette har hjulpet oss veldig i sorgprosessen. I tillegg så har vi fått masse god støtte fra familie og venner, og jeg føler vi bearbeider sorgen på en god måte.

 

Tusen takk for alle de gode ordene jeg har fått her inne. Måtte ingen andre oppleve noe lignende.

 

 

[Gjest]

Kjære hele familien.

 

Jeg kondolerer så mye, og er takknemlig for at dere velger å dele historien med oss.

 

Ønsker dere alt godt fremover, og håper dere får god støtte av venner og familie.

 

Varme klemmer og tanker til dere alle sammen.

 

[♥Kristoffer&Harald♥]

Igjen kondolerer så mye. og ønsker dere lykke til videre nå i juletiden.

 

[Gjest Mammamoms *fødeklar*]

Sender deg en ny varm klem og ønsker det beste for dere i sorgprossessen. Godt å høre at dere blir tatt godt hånd om av både leger, jordmødre, venner og familie!

[M79+♂08♥+♂12♥]

Helt forferdelig at dere må gå igjennom dette!!!!!! Sender dere mange varme klemmer, og kondolerer så masse!

[Graviden/4.mann*har*født*]

Sitter med tårer i øynene etter å ha lest historien din. Utrolig flott og sterkt av deg å dele dette:) Føler virkelig med dere i sorgen, og sender dere masse varme tanker!

 

[¤suzy¤07¤09¤okt10]

Syns du er utrolig tøff som klarer å skrive din fødsels historie her, og føler meg veldig beæret i å få lov til å ta en del i den, selv sitter jeg her med røde/hovne øyne og med rød nese! Utrolig hva en kvinne må gå/kan tåle å gå igjennom!!!

 

Vet ikke helt hva mer en kan skrive,men skulle ønske klemmer kunne lindre litt av smerten,men det er vel som å ønske fred i verden!!

Hilsen Susanne

 

[FruBoger fødeklar]

Kondolerer så masse, føler så med deg og familien.

Tårene triller for dere..

[StjerneBella]

Dette var sterkt ....

Kondolerer så mye.

Håper dere får all den støtten dere trenger fremover.

Ønsker dere alt godt.

 

Varme klemmer

[Gjest]

Huff.. får vondt inni meg nåå! Kondolerer så masse.. .

[Lyst på nr3♥]

Kondolere så mye igjen.. *trøsteklemmer deg og dine*

 

Utrolig sterkt å lese deres historie... Og så utrolig feigt at slikt skjer, dessverre!!!

Men supert at dere blir tatt godt vare på av personale på sykehuset, det er kjempeflott, for dere trenger virkelig MYE støtte etter noe slikt...!

 

Håper ting går seg til litt etter litt, som du skriver...

Og ja dere kommer garantert til å bli fulgt opp nøye neste runde.... vær trygg på d....

 

Lykke til videre og ta vare på hverandre!

 

 

[Giinaღ]

En sterk historie, virkelig. Synes det er veldig fint du klarer å dele den med oss. Kondolerer og tenker masse på dere!!!

[♥Hilde & Emilie♥]

Huff....å lese slik når man er gravid selv er tung kost merker je;( Tårene renner i strie strømmer..........

Ufattelig trist at slik skal skje.....håper dere finner styrke sammen med jenta deres til å komme dere velberga gjennom dette her.

Hvil i fred lille Balder........<3

 

[November nurk, i Desember]

kondolerer igjen.

Sitter her å gråter for dere.

Må si jeg syns du er tøff. Dette er vel noe av det værste som kan skje.

Lykke til i fremtiden.

[-fie-]

Kondolerer så mye. Jeg gråter for dere. Måtte dere finne støtte i hverandre og deres nærmeste.

Klem fra meg