Min fødselshistorie. (veldig trist og veldig langt)

[Fru P og knøttet, FØDEKLAR!!!]

Torsdag 27. nov var jeg ganske bekymret på kvelden, da jeg ikke kjente de vanlige sparkene på kvelden. Jeg kjente heller ingen ting på fredag morgen heller. Jeg dro på jobb som vanlig, og tenkte at jeg kommer sikkert til å kjenne spark utover dagen. Men bekymringen bare økte. Jeg satt og kjente på magen og prøvde å finne ut hva som var hvor. Jeg fant en fot høyt opp på venstre side av magen. Men når jeg dyttet på den, så var det ingen reaksjon tilbake. Vanligvis ville jeg fått en liten dytt tilbake, og sånn kunne vi sitte og dytte på hverandre lenge. Men nå tenkte jeg bare for meg selv at dette var bare veldig veldig feil. Jeg ringte til føden, og fikk time med en gang. Hele veien inn til sykehuset satt jeg og kjente på magen og håpet at jeg skulle kjenne tegn til liv. Men det uteble.

 

Jeg kom inn på sykehuset ti på tre. Mannen min var på vei hjem fra jobb, men hadde enda 40 min busstur igjen. Jeg skjønte at det var noe galt med babyen med en gang jeg så ultralyd bildet. Babyen lå helt stille og rørte ikke på armene. Brystkassen var helt stille, og jeg så ikke noe bankende hjerte. Da jordmor fortalte at babyen var død, visste jeg det egentlig alerede. Da mannen min kom til sykehuset, fikk vi snakke med jordmor og lege om hva som skulle skje. Det ble tatt masse prøver for å se om det var noen infeksjoner. Etterpå dro vi hjem. Vi ville bruke kvelden på å fordøye opplevelsen og tenke igjennom hva vi ville gjøre sånn at vi ikke kom til å angre på noe. I tillegg har vi jo verdens nydeligste lille jente hjemme, som måtte hentes i barnehagen og stelles for kvelden. Vi fikk ringt nærmeste familie også, og svigers kom ned for å være barnevakt.

 

Lørdag morgen kl 9 dro vi inn på sykehuset igjen for å bli satt igang. Jeg fikk 2 piller kl 10, og måtte ligge med disse i 2 timer. Så kunne vi gå ut en tur. Vi dro da ned på en barneforetning og kjøpte en liten body, bukse og lue i str 40. Så dro vi hjem og spiste lunsj sammen med vesle jenta vår.

 

Fra ca 14.20 har jeg regelmessige rier med 5 min mellomrom, men de er ganske svake. Jeg undersøkes på nytt kl 16, og det har åpnet seg litt. Får to nye piller, og må ligge med de i 2 timer. Riene tar seg gradvis opp, og er like regelmessige med 5 min mellomrom. kl 22 15 har det åpnet seg så mye at de klarer å få tatt vannet. Det var veldig mye fostervann som kom. Mye mer enn det som er normalt. Riene blir sterkere, og kl 23.30 varer de i 40 sek med drøyt 1 min mellom. Kl 01.20 føler jeg at jeg trenger noe for å kunne slappe av, da riene begynner å bli ganske vonde. Jeg får akkupunktur, som jeg ligger med i 30 min. Jeg vet ikke hvor mye det hjelper, for riene blir stadig sterkere. Kl 2 orker jeg ikke mere, så da blir jeg flyttet over på en fødestue og får lyst gass. Dette hjalp litt på de verste toppene. Jeg sto i en prekestol og supet lystgass for harde livet. Da klokken mermet seg 3 hadde jeg innmari vondt, og jeg syntes smerten var bare helt meningsløs. Jeg skulle jo føde en død baby, og da blir smerten så mye verre når jeg vet jeg ikke får med meg babyen hjem. Jeg tror pressriene kom ca 2.55, og da hadde jeg både rier og pressrier som bare raste over meg i et voldsomt tempo. De kom helt uten forvarsel, og jeg kjente at magen bare snørte seg sammen. Hodet kom ut nesten før jeg fikk begynt å trykke. Kl 3.10 fødte jeg en liten guttpå bare 27,5 uker. Han var 38 cm lang og veide 1260 g. Hodeomkretsen var 26 cm. Han var bare helt nydelig, og vi gråt og tok bilder om hverandre. Det er en følelse som ikke går ann å beskrive. Vi fikk være alene med gutten vår en god stund. Så kledde vi på ham, og la ham i en liten seng. Vi la et lite bilde av storesøster ved siden av, sånn at hun kunne passe på ham.

 

På søndagen hadde vi en avskjedsstunn med nærmeste familie. Vi fikk fortalt litt om følelsene, og at gutten vår heter Balder og hvorfor vi har valgt dette navnet. Etterpå hadde vi litt alenetid bare vår lille familie på 4, hvor vi fortalte storesøster at babyen hadde vært veldig syk og ikke kunne leve lenger. Derfor måtte babyen bli igjen på sykehuset, og vi måtte dra hjem uten. Etterpå hadde vi vårt siste farvel med lille Balder før han ble hentet av en barnepleier og vi dro hjem.

 

Dette har vært den verste helgen som går ann å tenke seg. Og 30. november vil alltid være en spesiell dag for oss. Lille Balder vil alltid være i våre hjerter, og vi vil minnes ham og hjelpe vår lille gulljente og fremtidige barn med å huske på bror som ikke fikk leve sammen med oss. Det er et stort tomrom i livet vårt.

 

Men smerten og sorgen blir gradvis lettere å bære for hver time og dag som går. Vi har mange fine bilder, og jeg holder på å lage album og en minne eske. Det blir lettere og lettere å snakke om Balder uten å knekke helt sammen, og vi vil at han skal være et naturlig samtaleemne hjemme hos oss.

 

I dag fikk vi også en telefon fra sykehuset, og de har funnet ut hva som feilte Balder. Han hadde en tumor på hjertet, og denne hadde utviklet seg etter ultralyden i uke 18. Dette var noe som er uhyre sjelden, og ikke noe som kunne vært gjort anderledes uansett. Vi kommer til å få ekstra oppfølging ved kommende svangerskap.

 

Vi har fått utrolig god oppfølging og støtte fra både leger og jordmødre ved sykehuset, og dette har hjulpet oss veldig i sorgprosessen. I tillegg så har vi fått masse god støtte fra familie og venner, og jeg føler vi bearbeider sorgen på en god måte.

 

Tusen takk for alle de gode ordene jeg har fått her inne. Måtte ingen andre oppleve noe lignende.

 

[*Mo9cA*]

Så utrolig trist! Kondolerer så mye.

 

Stor klem fra

[Linn,Skrållan&LilleSøster]

jeg sitter med gråten i halsen og tårene spretter.

Kan ikke på noen måte forestille meg hva dere går igjennom:(

Men,på en måte var det jo "bra" at legen fant ut at det var noe galt,er nesten verre og ikke vite det.

 

Øsnker dere bare masse lykke til videre.Og ta vare på hverandre i julen og tiden som kommer.

 

Varme klemmer fra

[Gjest]

Gripende historie!!!!!!!!snufser litt eg....

 

Kondolerer så mykje.....

[karamell mamma]

Tårene renner her.. Jeg vet ikke hva jeg skal si... Forferdelig trist!

Stor varm klem....

[Englebarn+ lille erta!!]

huff a meien... sitter her og griner jeg nå.. kondolerer så mye, og sender masse,masse medfølelse.. vet veldig godt hva dere nettopp har vært igjennom, gikk igjennom det samme selv i mars. jeg var kommet litt kortere enn deg, men det er fortsatt en ubegripelig vondt ting og gjennomgå! en ting som har hjulpet veldig mange andre englemødre, er et forum som heter englesiden.com. der kan man prate med andre som har vært i samme situasjon, og få masse støtte og medfølelse..!

 

kondolerer så mye igjen...

 

 

trøsteklemmer

[trine->mai07 og juni09]

Ufatterlig trist historie, kondolerer så mye.

 

Bra at dere har fått skikkelig oppfølging fra sykehuset,og bra at dere har en familie som stiller opp for dere!

 

Kondolerer igjen. Ta godt vare på hverandre og jenta deres.

 

 

 

[blomst82]

nei, så trist! så vondt!! jeg kan ikke tenke meg følelsen av å miste et barn. sitter med klump i halsen. Godt du fikk god oppfølging og en forklaring på hvordan noe så tragisk skulle skje. Kondolerer så mye.

Takk for at du delte din historie med oss.

Mange klemmer*

[nati, knotten & lille karamell]

Så utrolig trist og vondt. Jeg kjenner deg ikke, men sender deg og din familie masse klemmer i denne triste stund.....

[SokkeLaila]

Kondolerer. Dere opplever et forferdelig tap av en liten sønn..

 

Jeg håper dere klarer å snakke sammenog med familie og venner

om lille Balder, om fødselen, svangerskapet, tanker og håp..

Det kan være vanskelig for andre å forstå deres inderlige sorg over

et barn dere ikke engang kjente, men kun ved å sette ord på deres

følelser kan dere få full forståelse og empati i deres sorg..

 

Selv mistet min mor en gutt da jeg var 9 år. Jeg husker ikke hvilken

svangerskapsuke hun var i, men den lille gutten veide også ca 1200 gram.

Vi var da tre storesøstre på 4, 7 og 9 år som fikk se den lille gutten,

stryke ham på kinnet, si farvel og å være med i begravelsen.

Jeg er svært takknemlig for at våre foreldre lot oss søstrene være så

delaktige i vår brors fødsel og død -for da forklarte ting seg på en måte

av seg selv.. Barn forstår ofte mer enn vi tror.. Jeg synes det er flott å

lese at midt i denne sorgen, så tar du med deg storesøster på 4 år..

Det er lett å glemme den lille, store som står igjen..

 

Ta vare på hverandre i tiden fremover.

Du vil alltid ha et barn for lite, men en dag vil sorgen bli lettere å bære.

 

Klem

[Bevind *har født*:)]

Hoff,ord blir fattige i en slik stund!

Kondolerer masse til deg og din familie..

[ღ2barnsmamma 09ღ]

Veldig sterkt å lese dette.

Jeg sitter her å tårene bare renner.... Er sååå forferdelig dette.

Håper dere kommer dere igjennom dette.

Så utrolig trist

Jeg har ikke ord for hvor fælt jeg synes dette er...

 

Mange klemmer og lykke til videre

[Løvinna30]

måtte gråte nå

Kondulerer så mye. :(

Klem

[Axelia]

Kondolerer så mye!Jeg vet ord er fattige,men jeg skal tenne et lys i kveld for veslegutten deres Balder ...

Ta vare på hverandre, og oppi alt har dere frøkna deres som sikkert lyser opp enhver hverdag.

 

 

 

 

 

 

 

 

*En varm trøsteklem fra mitt dypeste, hjerte*

[Pike 28 ♥alene med 2 søte små♥]

Uff, så utrolig trist å lese! :-( Satt selv med gråten i halsen! Det må være grusomt å oppleve noe slikt! Men fikk du ikke tilbud om morfin under fødselen? Det fikk ei venninne av meg da hun måtte gjennom senabort i uke 21, og da fødte hun jo den syke babyen... fikk godt med morfin...

 

Uansett, jeg synes du virker som en sterk person! Det er godt! Heldig vis var det som skjedde Balder veldig skjeldent!

 

Vil gi dere alle en stoooor klem! Det beste er å prate om dette! Ikke kjemp med å komme over sorgen! Sorgprosessen kan være lang, men snakk om det til dere blir lei!

[SNURF 5 GUTTER]

Uff dette vart trist og sårt for mitt hjerte. Sjønner korleis du har det har opplevd noe liknende. Men jeg fikk ha han i 3 år til han dø av leukemi. Uff tårene triller. Det er godt og vite at folk er rundt dokke og hjelper dokke i sorgen.

 

 

 

 

[*juble juble*]

uff og uff, tårene triller her.

 

Kan ikke forstå hvor vondt dere må ha det nå, men vil nå takke for at du ønsket å dele din historie med oss... Det var utrolig flott skrevet, men sorgen må være uutholdelig.

 

godt å høre at du har familie og venner som er glade i dere rundt dere. Ta vare på hverandre i denne tunge tider.

 

mange trøsteklemmer og varme tanker sendes til din familie.

[Vesla89 - Er lei!]

Kondoler så mye. Så utrolig trist... :/

Ta vare på dere selv i denne tiden som kommer...

 

[<3lille spire,mor til 2<3]

kondolerer så mye.. kan ikke tenke meg hvordan det er å gå gjennom en fødsel, for så å ikke kunne ta med barnet hjem.. i slike tilfeller synes jeg det burde være keisersnitt, hvis ikke man selv ønsker å føde barnet da..

 

 

[Spire i magen ツ]

:'( oi.. der kom en tåre fra meg å.. kondolerer så mye.. trist å høre.

 

Men godt dere fikk ta farvell da.

[Mammahjertet]

Vil bare si kondolerer så mye, og at du er hjertelig velkommen inn på englesiden.com.

 

Det er et forum der som er gull verdt for oss som har mistet et barn. Der er det stor takhøyde og lov til å skrive alt du måtte føle og tenke i ukene og månedene som kommer.

 

Stor klem