Enda en spinn på utroskapen

[Angie77]

Nå er det litt dumt av meg å starte slike tråder for jeg er så mye til og fra at jeg får ikke fulgt den opp skikkelig. Men jeg skal gjøre så godt jeg kan:)

 

Det jeg ikke begriper med disse utroskapstrådene er 2 ting;

 

1. Hvorfor i det hele tatt tenke på om en jente som har sex/et forhold til en mann med familie skal føle skyld eller skam? Det er HAN som har forpliktelser, HAN som kjenner kona og barna og er den som er i stand til å vurdere hvor mye de er verdt for han, det er HAN som er idioten.

 

2. Hva driver dere som utenforstående til å ønske og la dem vite at DU vet? Er det fordi dere har et kjempebehov for å lage et helvete for andre mennesker? Er det fordi dere føler dere truet, indignert på konas vegne og skal hevne dette for henne? Er dere fullstendig klar over konsekvensene ved å varsle om et utroskap?

 

[Gjest]

Varslerne er jo en fascinerende liten rase angivere, ja - hva var det som gikk galt med pottetreninga der, tro?

[Angie77]

Det er noe med det der å evne og tenke IGJENNOM ting, ja. Løse kanoner er ikke akkurat mindre ødeleggende.

[Gjest]

1. Han er en idiot, men det er damen som inngår et forhold med en gift mann også. Moralen er på bånn hos begge. Når man disukterer moral finner jeg det naturlig å diskuetere flere sider av saken.

 

2. Jeg lukker det meste av øyne og ører når det kommer til utroskap hos andre. Det er et fordømt vepsebol å stikke hånden inn i, og det fører sjelden noe godt med seg for noen (inkludert den som sier fra). Likevel ville jeg sagt noe til et par venninner om jeg visste noe om deres menn.

[Angie77]

Jeg syns det blir litt for lett å si at moralen til den andre kvinnen også er på bånn. Det hører vel til unntakene at utro menn forteller den andre kvinnen at de elsker kona/samboeren sin over alt på jord og at de aldri kommer til å skilles, at han nå har et sidesprang fordi han har det så godt hjemme?

 

Den andre kvinnen vil vel heller tenke sånn; dette er en kar jeg liker. En kar som er utro mot kona/samboeren sin, som ikke er mer ryddig enn at han innleder et forhold til en annen FØR han har avsluttet det han er involvert i. Gjør han det ikke med meg så vil han uansett gjøre det med en annen. Eller; han trenger en unnskyldning for å komme seg ut av forholdet. Gjøre noe jævlig som leder til at kona sparker han ut slik at han slipper å ta "jeg vil ikke dette lenger"-samtalen.

 

Nei, jeg har aldri vært "den andre kvinnen". Men dersom sambo hadde vært utro kan jeg ikke forstå hvorfor hvorfor jeg/mine venner skulle sløst bort en halv kalori på å beskylde henne for å ha dårlig moral. Hun hadde i såfall bare vært nok en brikke i spillet til sambo.

[Gjest]

At man synes moralen til et menneske er elendig er ikke ensbetydende med at man bruker energi på å diskutere vedkommendes moral. Moral er en personlig greie, og hva noen synes er ok synes andre er forkastelig. Personlig synes jeg mennesker som innleder et forhold til en person som allerede er i et forhold, viser en slett moral og en lite attraktiv form for egoisme. Jeg respekterer ikke deres valg og holdninger, og ellers opptar det meg fint lite.

 

[SlitenÅtrøtt.. alltid & støtt]

Helt enig denne her. Endelig er det noen som sier det.

 

[jegvilogsåhaettnyttnickidag!]

Kan bare snakke for meg sjøl her men eksen flytta inn til ei anna dame mens jeg var gravid med vårt godt planlagte barn..

 

Det var en tøff tid men det var da HAN jeg var fobanna på, ikke henne.

Jeg så ingen grunn til å kaste bort kalorier på henne, det var ene og alene hans valg. MEN da hun mente hun skulle være med på fødselen for å "støtte" ham ble jeg forbanna..da tråtte hun over noen grenser i forhold til mitt videre liv på en annen måte som gjør at jeg lurer mer på hva som foregår i hodet hennes...vel... vet nå at han har ei ny på si som hun ikke vet om ennå og Ja jeg har klart la være si noe til henne... hun får det nok snart på bygda.. :-)) ( litt ond har jeg lov til å være også ? )

[erteposen + 4]

1. Det er først og fremst den som er utro mot sin partner som har et moralsk ansvar. Den personen som involverer seg med en person som er i et forhold MED barn bør reflektere over konsekvensene dette får for familien, og være sikker på sine følelser. Det er jo vel et faktum at elskerinnen/elskeren stort sett er den tapende part.

 

2. Jeg har ikke noe behov for å varsle utroskap, og ser heller ikke på det som min plikt. Problemet er når du alt er involvert gjennom vennskap med en eller begge parter, eller der du har et ansvar for t.d et arbeidsmiljø. Har opplevd begge deler, og mistet delevis en venninne fordi jeg ikke sa ifra om min mistanker. I et arbeidsituasjon måtte jeg si ifra til en av partene at dette var veldig åpenbart og at de måtte ta hensyn til arbeidsplassen i større grad. Vanskelig begge deler.

[erteposen + 4]

Det er enklere å skylde på "den andre" enn å gå i seg selv og forholdet en er i, og dermed får elskeren ofte skylden.

 

Den som er i et forhold har det hele moralske ansvaret, men den som involverer seg med en person som er i et forhold MED barn bør stille seg spørsmålet om følelsene deres er så ekte at det forsvarer å ødelegge en familie. Som oftes er jo det elskerinnen/elskeren som går tapende ut av et slikt forhold.