Er såkalte bonusbarn mere hellige enn andre barn?

[Gjest]

Jeg er da litt inspirert av et innlegg på anonym..... og jammen er det ikke enkelt her i livet. Som steforelder skal du engasjere deg og elske barnet, men man har ikke lov til å oppdra barnet. Hvis ungen vil gjøre akkurat slik som hjemme skal h*n selvfølgelig få lov til det. Som stemor skal du gjerne passe ungen hele helgen mens pappan er på jobb.... men du skal ikke lage regler, ikke irettesette, ikke mase, ikke straffe osv....

 

Hvordan i all verden mener noen at dette skal kunne fungere i praksis?

[Shabby Cheap Chic]

Nei ikke veit jeg....

 

Er sikkert vanskelig være i den situasjonen...

Syns på en måte at steforeldre faktisk må fungere som en "mamma eller pappa" for stebarna.. Men man blir jo aldri mamman eller pappan til dette barnet..

 

De må jo ha lov til å straffe på lik linje men den andre mamman eller pappan::...

[Gjest]

Rart ingen gidder å diskutere når de ikke kan være anonyme:)

[Gjest Sauen - preggers]

Jeg mener steforelderen bør ha noe å si, siden de faktisk også er en del av familien og barnets liv. For at det skal fungere optimalt i hjemmet må både steforeldre og stebarn tas hensyn til, og man må sammen komme frem til en løsning som fungerer.

Jeg har skilte foreldre, og har siden jeg var 8-9 år bodd i samme hus som min stefar (var hos pappa annenhver helg). Han hadde en naturlig rolle der også han var med på avgjørelser som skulle tas i forhold til oppdragelse osv. Det var jo min mor og min far som i hovedsak bestemte, men når det kom til regler i huset og ting som angikk ham, fikk han være med på å sette grenser og regler. Jeg tror dette er bra for å skape et naturlig forhold mellom stebarn og steforeldre, der ikke stemamma/stepappa blir som en hvilken som helst tante eller onkel som ikke har så mye de skulle ha sagt, og som egentlig bare skal være der for å være kul og underholde.

[Yaddaline ❤ ♀04/05 ♂02/09]

Jeg har ikke lest debatten du er inspirert av (hvis det var noen spesifik), men som selv å ha vært bonusbarn da jeg var lita så syns jeg det er ganske spesi å ikke la steforelder være med på oppdragelsen. Det spørs kanskje litt på når (ifht barnets alder) man blir steforelder, men likevel.

 

Han som var min stepappa de første årene (3-7år ca) var like mye oppdrager som mamma, selv om hun nok hadde siste ordet og det var henne jeg i første omgang gikk til om det var noe. De delte hus (som de bygget sammen) så det skulle bare mangle om ikke han skulle ha et ord med i laget på hvordan min generelle oppførsel skulle være/ikke være.

 

Har man barn med seg inn i et forhold håper jeg (som seff kjempelett kan uttale meg når jeg fortsattt er sammen med han jeg har fått barn med, hehe) at man kan snakke om denne rollen før man evt flytter sammen, så ikke man plutselig sitter der som steforelder uten noen som helst innflytelse.

[Gjest]

Den gangen jeg var ung nok til å ha bonusbarn-status var jeg fritt vilt. Det var ikke snakk om at stemor/stefar skulle behandle meg med silkehansker, heller tvert om.

[Gjest]

Mener at man bør kunne oppdra og behandle stebarn likt med egne så langt som mulig. Både i forhold til ros, kos, kritikk, regler, "straff" ( liker dårlig det ordet, bruker helst konsekvenser selv).

Samboeren min er "stefar", eller var, nå har han blitt sønnen min sin far også. I starten var han "kompis" som ga gaver, lekte, herja og tok heller lite del i oppdragelsen, men etterhvert med tida så har han blitt en far og ikke bare kompis, selv om de er det også. Jeg krevde det rett og slett.

 

Hvis en stemor/far ikke kan/får lov til å sette grenser for stebarnet så forstår jeg godt frustrasjonen. Blir jo uholdbart i lengda. Men man må finne en balansegang også, passe på at barnet vet at det er elsket og at det er ønsket i hjemmet.

 

[hamsterpia]

Jeg behandler mitt bonusbarn med de samme regler som vi har for det barnet jeg og mannen min har sammen. Når han er hos oss, så er det pappa`n og jeg som er de voksne han må forholde seg til, og da kan ikke jeg bare være en nikkedukke som kun er med på de "morsomme" tingene. Jeg og mannen min oppdrar begge barna på lik linje. At den ene av de ikke er min på ordentlig, har ingentin å si. Jeg koser meg med han, irettesetter han, finner på morsomme ting, maser, leker og straffer han.

[lille sprelle]

har ingen erfaring selv, MEN voksenpersoner som er nær barnet skal ha en naturlig autoritetsrolle (jeg mener ikke noe slemt i den rollen). Sammen med foreldrene skal voskenpersonene i barnets nærhet ha tydelige regler. Jeg har vært med på å "oppdra" niese og nevø når jeg har hatt dem hos meg eller har passet dem (også over flere dager) mens foreldrene har vært borte.

 

jeg vil sette pris på om besteforeldre, tanter, onkler og store søskenbarn viser barnet mitt vei! (selvsagt i samarbeid med meg da, men de vet jo også selv hva som er greit, så jeg stoler på deres dømmekraft)