Er det greit med barn som klenger?

[Anonym bruker]

Når stebarna klenger på faren, dilter etter, venter utenfor do-døra, går der han går, og helst skal sitte oppå han. De skal drikke av kaffekoppen hans og smake på maten på tallerken og det er et intenst pappappappapppappa hele samværet. Jeg ser jo at det er mange som kjenner til problmet med å lese andre tråder her. Men skal det være greit, skal en la dem få lov til å mase i munnen på voksne, sitte å prate en hel masse vås, bare for å hindre at andre kommer til ordet

Skal man si nei nå er det nok, eller kan dere gå ut i hagen å leke, gå en tur, sparke litt fotball, nå kan dere gå på rommet en tur, det er så mye mas. Eller skal man la dem styre på?

 

Vi ble jo sent ut for å leke når vi var små, jeg sender fellesbarnet ut i hagen, når det blir masse henge i skjørtekanten på meg, sånn at jeg ikke greier å tenke, lage middag eller bare puste ut. Med hans unger har dette alltid vært temmelig problematisk, han er i mot å sende dem ut, han mener de kan gå ut når de vil, han vil ikke avvise dem, hvilke signaler gir det barna om en ikke vil snakke med dem, sier han.

 

Men samtidig kan han fint ignorere vårt fellesbarn i flere minutter som står og ber far om å hjelpe seg med å skru opp en flaske, fordi han er så opptatt med pc eller tv eller annet. Og når stebarna er her, da er det enda værre å være fellesbarn, da ser ikke far andre enn de eldste.

 

Synest egentlig han er en god far for felles, men når en ser hvor mye mer han yter for de andre, er det litt sårt.

 

Uavhengig av dette mener jeg at barn ikke bør få klenge og ta helt kommandoen med tull og tøys, slik at de skal få alt som de vil med maset sitt.

[Anonym bruker]

Jeg syns ikke det er greit med sånn klenging! Man skal da behandle stebarn på samme måte som fellesbarn (og omvendt)! Det er selvfølgelig helt ok og si til et barn at nå må du slutte å mase så fælt, eller at de må gå ut og leke osv. Det er ikke barn som bestemmer i et hjem! De skal føye seg etter de reglene de voksne bestemmer. Og sånn du forteller om å prate masse vås bare for å ha ordet og være midtpunktet akkurat da er jo en måte barn prøver å manipulere og styre på. Kjenner det igjen herfra, men da blir det som oftest non-stop opplesning av fryktelig kjedelige vitser fra barnas vitsebok eller lignende. Ingen orker jo å le og gi positiv tilbakemeldinger etter den 70-ende vitsen liksom... VI sender de på rommet, vi, eller sier at de er nødt til å gå ut og leke for barn skal ikke være inne og henge på de voksne... Litt surmuling, men funker som oftest. Da skjønner også barna hvilken plass de har og at det er de voksne som bestemmer.

[Anonym bruker]

Dette er en helt naturlig reaksjon for en unge som skal ta igjen det han mener han har krav på fra pappaen sin, og typisk pappa har dårlig samvittighet forde han ikke er der i hverdagen.

 

Sett dere ned og snakk sammen, lag felles regler for hans og deres barn, slik at de behandles likt. da vil slikt ofte avta. De vil være en del av felles skapet og er trolig usikkre.

 

Barn skal være barn, men de skal ikke være avhengig av de voksne, og skal lære at enkelte ting er ok , andre ikke. Mine unger er slik ved gjester til tider feks.. Men jeg gir klare beskjeder om hva som er ok og ikke. Vet at min sønns stemor klager på slike ting når min er der på samvær, men der er heller ikke pappa så ofte hjemme hele helgen når han er der.. pappa velger isteden sine interesser, som middager ute, kino og fester slik at det er barnevakt i helgene de har min sønn. Dette har medført at ungen sjøl sier at jeg kan heller bli her da... så slipper de barnevakt til mer enn to unger...

 

HAn er såpass liten ennå at han sendes på tur, men på sikt når han kan velge vil han nok bli ber hjemme pga store forskjeller i behandlinga hans og til stesøsken.

 

Så like regler er et alfa og omega!

Ungene skal føle seg velkommen, de har ikke valgt situasjonen

[Anonym bruker]

Er man ikke enig om barneoppdragelsen er man på ganske tynn i synes jeg. Det virker som om mange her inne får barn, med folk som gjerne har barn fra før, og neppe har tatt diskusjon ang barneoppdrgelse osv FØR de satt igang med produksjonen... Det er viktig at ALLE barn i en familie har samme regler, enten de er der en helg hver fjortende dag eller på fulltid og at foreldrene er 100% enige om det (i alle fall utad mot barna ;-)

[Anonym bruker]

Nei det er ikke greit. Du har lov å gi beskjed selv om det ikke er dine bio barn. Det hadde du jo antageligvis gjort om det var dine barn, selv om vi ofte tåler mer fra egne barn(det er bare sånt selv om noen kanskje blir provosert av å lese det).Men det er ikke slik at barna kan styre hjemmet. De trenger voksne som setter klare og tydelige grenser for hva som er greit og ikke. Klart de skal kose og klemme på pappaen sin, men kanskje det kan være lurt å sette av litt alenetid til far og eldste barna innimellom? kino, bading etc..gjøre noe gøy sammen bare de?men dere må også være tydelig på hva som er greit når dere er alle sammen. Dersom du sitter i armkroken til mannen din bør ikke barna få lov å dytte deg vekk. I starten da jeg ble sammen med mannen min så var vi veldig obs på at hver gang han gav meg en klem mens barna så på,så fikk de også en kos. Nå trenger ikke de det lenger for de vet at jeg ikke er der for å ta deres plass, men det er plass til alle. Det funka for oss,men trenger ikke funke for alle. Jeg tror det er vesentlig at mannen også blir bevisst på dette og at han setter noen grenser og gjør noe med det. Vi sliter fortsatt med at fellesbarn får litt lite oppmerksomhet ved samvær, og de store sluker far når de er her(har svart deg før så du kjenner meg kanskje igjen...)men far er bevisst på det og jobber veldig med det.hadde vært kjekt å høre hva du/dere har prøvd for å få det til å funke..Lykke til iallefall og vit at jeg vet hva du snakker om:)

[Anonym bruker]

Vi snakket om barneoppdragese før vi fikk barn sammen, sannsynligvis mer enn andre par, nettopp fordi han hadde barn fra før, og det var ting jeg var uenig i. Det var også ting som var veldig annerledes i forhold til hva jeg var vant med, men som var bra. En blir jo klart mer reflektert på barneoppdragelse i nyfamilien, enn vanlige folk som tar ting emr som de kommer. De blir enig etterhvert som situasjonene oppstår, og kan der og da velge fritt. I ny familien blir en jo lett preget av den oppdragelse far har gitt de første barna, og gjerne den oppdragelse som han og eks dyrket frem.

 

Jeg føler ikke at jeg bare skal trå inn i en vidre føring av denne oppdragesen når det gjelder mine barn, som om jeg var en eller anne form for au-pair. Jeg er tross alt mine barn sin mor, og må få kunne påvirke dem som sådann. Vi var begge klar på at det kom nok til å bli forskjeller, ikke i hvordann vi behandler alle barna, men forskjeller i forhold til før, ettersom jeg også har ting jeg skal ha sagt på lik linje med han. Det er ikke riktig at hans eks skal ha sterkere utforming på vår barenoppdragelse av våre barn, enn meg. Så det er da tross alt mest rimelig at stebarna får endret oppdragelse i vårt hus.

 

Dette er tross alt en oppdragelse som er tilpasset vår familie, og alle dens medlemmer. Ikke en familie på fire, med far, mor og to barn. Alle er nødt å tilpasse seg, og vi kan da ikke bare kjøre i det spor som var satt for en annen familie. Slik er det bare, og ikke ser jeg så store feil i det. Når min eldste fikk søsken, så endret situajsonen seg for han også, slik må det jo være.

[Anonym bruker]

Selv om man diskuterer barnoppdragelse på forhånd,så er det ofte forskjell på teori og praksis, samtidig så vil det alltid dukke opp sider av oppdragelsen som ikke er diskutert på forhånd. Noen ting må man finne ut av etter hvert og inngå kompromisser. Det viktigste er som du sier å stå samlet utad.

[Anonym bruker]

Har akkurat det samme problemet her, helt syk klenging.

Ikke bare jeg som stemor som syntes at det er veldig slitsomt.

Faren blir også veldig sliten.

Men han kan jo ikke si noe til det relativt store barnet, hun må jo behandles som et persilleblad.

 

Selvfølgelig pga dårlig samvittighet.

Blir sur å irritert jeg.

Mest på faren, fordi det er han som er voksen og må sette grenser.

 

Jeg har mine egne barn, hadde aldri latt de drive på sånn.

Jeg gir barna mine alt jeg har av oppmerksomhet og tid,

men noen ganger sier jeg da at de må gå ut eller gå å finne på noe selv.

Og mine barn er bare halvparten så store.

[Anonym bruker]

Jeg har hatt innlegg her tidligere om klengete stebarn. Og det har vært godt å få ut frustrasjonen her inne. Og det er veldig ok å vite at det er andre med samme mening om dette som jeg.

 

Jeg har stort sett bare vært tilskuer når stebarna klenger og spiser opp pappaen sin. Skviser meg ut av sofaen osv. Men i helgen rant det fullstendig over. Den ene gutten brukte hele lørdagskvelden på å komme ned til oss på stuen. Henge seg over han i sofaen, og maste. Pappa du skal komme opp på rommet og være der med meg. Du skal ikke være her nede. Bli med opp. Far sier " kommer om litt. Du må legge deg". Gutten sier om igjen og om igjen. " Jeg tror deg ikke. Du skal komme med en gang! " Jeg ble så provosert. Han ødelagte min lørdagskveld, og jeg har også behov. Som det å få sitte med min samboer og være litt kjærester. Jeg tok gutten, og løftet han ut av sofaen, og sa at jeg skulle bære han opp i seng. Oppe på rommet satt jeg han på sengekanten og fortalte han sannehetens ord. At pappa må få lov til å sitte nede. Det er kveld. Det er seint og du skal være i seng for lengst. Jeg finner meg ikke i at du driver på på denne måten.

 

Et par dager etterpå, så lå pappaen leeenge i sengen med gutten om kvelden. Etter en time, så gikk jeg opp og sa at jeg går og legger meg. For jeg gidder ikke sitte aleine en hel kveld på stuen for at du skal gjøre som din sønn beordrer. Det finner jeg meg rett og slett ikke i. Men det var der og da. Jeg er alt for medgjørilig til vanlig. Og det skal mye til for at jeg eksploderer. Men Hva ska vi gjøre. Vi som steforeldre må vel få kunne si fra?

[Anonym bruker]

Er også en stemor som til tider har vært veldig frustrert over klengete stebarn. Jeg synes dette var slitsomt. Meeen etter hvert som tiden har gått og jeg har vært (balnt annet) her inne og sett innlegg på innlegg om klenget barn, tenker jeg at dette kanskje er en naturlig reaksjon hos barn som ikke får se far hele tiden lenger... Jeg mener, det mange som tar opp klenging her inne, så dette må jo gjelde mange barn og da er det kanskje noe som hører til denne måten å dele barna på. Men samtidig ser jeg at det ikke er lett, har jo vært der,og er til tider der fremdeles, selv også. Men siden jeg tror dette er en følelsesmessig reaksjon hos barnet (på det vi voksne utsetter det for, barnet får jo tross alt ikke noe valg her) bør vi kanskje være forsiktig med å være for bastant og nekte barnet dette. Her har det gradvis gått over av seg selv, eller ved at vi har lat barnet få lov. Jeg tror han nå er blitt trygg på situasjonen (men det har tat tid) og at han ikke er redd for å miste pappa lenger. Men vet jo ikke helt hva det er.

 

Vi ser også veldig tydelig at med en gang det er konflikt med mor, kommer barnet tilbake fryktelig klengete og det styrer meg inn på tanken om at han får høre saker han ikke burde få høre når han er hos henne. Og at han da i alle fall må få lov til å bli trygg igjen...

[Anonym bruker]

Jeg er både enig og ikke enig med deg om dette. Om stebarnet klenger fordi det er utrygt er jo det noe helt annet, enn å klenge fordi en vil kontrollere situajsonen. Så det å vite hvorfor klenging er jo en god begynnelse.

Tiltross for at klenging er fordi barnet er utrygt så bør jo en oppmuntre til ikke å klenge, en må jo forsøke å gjøre barnet trygg gjerne mer i seg selv, og ikke bare ved å bli degget for.

Jeg har selv en gutt, han er vårt fellesbarn og han er tre år. Om vi ikke til tider setter grenser for han, så kan han spise oss helt opp med klenging, eller med annen krevende oppførsel, som gjør at vi ikke får gjort noe utenom å ta oss av han.

Dette er sikkert fordi vi nettopp har fått baby, det er sikkert fordi det er sjalusi, men han må jo lære seg å leve med situasjonen, vi kan ikke la være å lage middag fordi vi skal bære rundt på en treåring, vi må jo forsøke å sette litt grenser. Situasjonen er slik at vi har fått baby, babyen er kommet for å bli, det må bare aksepteres, kan ikke gå rundt å tenke stakkars er blitt storebror, da må livet vårt slutte.

Ungere skal ikke ha så mye makt i familien, unger skal bare innfinne seg med visse ting. Slik er jo familien bygd opp.

[Anonym bruker]

Men når man er utrygg vil en jo gjerne kontrollere situasjonen. Men jeg er også veldig enig med deg, at det er veldig slitsomt og gjør hverdagen vanskelig. Selv om jeg igjen ikke vil sammenligne fellesbarn med stebarn... Det var jo det jeg mente, at klengete barn-priblematikken dukker opp påfallende ofte på denne siden, så tror dette problemet er spesielt for barn som kommer fra splittede familier og at man bør vurdere om dette ikke er bare et plagsomt personlighets trekk hos barnet, men noe som kommer av den situasjonen barnet har blitt satt i.

 

Men det er klart man må finne en løsning. Tror derimot ikke å sende ut barnet osv er det riktige. Tillat barnet å klenge, men at den voksne bestemmer formen for klengigng. Si et barn vil bli bært, men pappa må lage middag. Kanskje barnet kan få sitte på kjøkkenbenken å se på. Eller oppmuntres til å leke litt alene ved at man ber barnet leke alene i fem minutter først, så kommer jeg å leker med deg osv... Slik har i alle fall vi gjort det, og klengebehovet har gitt seg sakte men sikkert. Om det kommer av vår fremgangsmåte eller av at baret bare har fått tid på seg, vet jeg jo ikke. Tror i alle fall at man bare forverrer situasjonene ved å sette bastante grenser og nekte barnet nærheten...

[Anonym bruker]

ja, det er tydeligvis noe flere sliter med kan det være fordi man ikke setter grenser like naturlig som i kjernefamilien? Er det det at disse barna blir tatt alt for mye hensyn til og sydd puter under armene på? Gjør de det for å herse over far? eller er de utrygge? Hvorfor er de utygge? fordi mor og far ikke er sammen? Fordi de har for få grenser? Fordi de ikke er trygge på stemor?Er det fordi de ser faren sin for lite og savner han? Er det fordi de ikke godtar stemor fordi moren ikke liker situasjonen? Er de sjalu på stemor/felles barn? Får de kun oppmerksomhet hvis de klenger? Belønner far slik adferd,fordi han savner dem mye ellers? Tror de at det er slik man har et normalt forhold til far?

 

Utrolig vanskelig å vite, men tror det er viktig å finne ut hva som er grunnen. Barn som gjør ting for å herse sender jo ofte ut blikk som er ganske avslørende da. Ikke lett dette nei, men tror det er far som må sette grenser. Som stemor kan man ikke blande seg inn og sette grenser i far/ barn relasjonen rettet mor barnet