Skulle gjerne hatt noen å snakke med..

[Mamma*til*Emma]

Savner noen å snakke med om det å være en familie med mine, dine, våre. Kjenner ingen andre som har en slik familie. Virker som det er vanskelig for andre å sette seg inn i en slik situasjon. Det er heller ikke alltid lett å sette ord på hva som er vanskelig.

 

Hva synes dere er vanskelig?

Jeg synes det er vanskelig å vite hvor rettferdig en skal være. Har innsett at helt likt blir det uansett ikke. Vårt lille fellesbarn har mor og far hele tiden, men det kan kanskje være litt kjedelig når det blir større og opplever at søsknene får oppleve mer, får flere ting og gaver. Men det slipper så mye stress og savn selvsagt. Mine barn bor mest hos oss, og har mesteparten av hverdagen her, mens hans barn bor mest hos mor. Men vi kan da ikke sette livet på vent de dagene barnet hans ikke er her?

 

Men kunne gjerne tenkt meg å høre hva dere synes er vanskelig, og hvordan dere løser det.

[Mater]

Her kunne jeg sikkert skrevet lister opp og ned...Min rolle er kun som stemor, vet ikke om det er "enklere" enn om jeg skulle hatt særkullsbarn selv?

 

Vel, fra en stemors point of view:

Noe er vanskelig fordi vi er en stor familie med spredt alder, ulike kjønn, interesser og behov og noe er vanskelig fordi jeg ikke er mor til alle 4, ulike rammer rundt grensesetting og oppdragelse, ulikt syn på materielle ting, noe er vanskelig fordi biomor ikke alltid oppleves som like enkelt, også kommer dette med delt samvær hit og dit, planlegging av ferier, helger osv (som inkluderer 1000 personer kan det føles som - våre arbeidsplasser, min familie, hans familie, våre fellesbarn, hans særkullbarn, deres mor, deres stefar, deres tante og besteforeldre, og alle andre medlemmer av slekta, kan det føles som.) Og disse besteforeldrene da, hvordan de har angrepet det hele. Og å bli en tredjepart i konflikten mellom foreldrene, når jeg synes biomor er helt urimelig og kjenner adrenalinet koker, men må være "like blid". Også er det trivialiteter som - kan jeg sende mine to små til fotografen uten de eldste og uten å få dårig samvittighet og uten å bli stemplet som the vicious stepmother - og kan jeg atpåtil _tillate_ meg å henge opp bilde? En annen ting er at man ikke har vokst med oppgaven som en gjør med egne barn. Mine stebarn var relativt store da jeg kom inn i bildet, kanskje er det enklere å komme inn i barnets liv når det er 2 og man kan ta aktivt del i oppdragelsen, og være en viktig voksenperson helt fra starten. Det har tatt lang tid for meg å venne meg til å rydde etter andre, ha bråkete barnetv og playstation i stua, gris på kjøkkenet, at de ikke takker for maten, ikke rydde av bordet etter seg, sekker som blir sluppet rett ned når de kommer innenfor døra, sko som ikke blir satt på plass, og når en endelig har kommet så langt at en kan innføre visse regler oppdager en at alt er glemt etter samvær med mor, hvor det er helt andre regler og en er nødt til å begynne på nytt igjen. Og jeg tror det er aå mye enklere å være stefar, men det kan jeg komme tilbake til i en annen tråd. Nå er jeg nødt til å avslutte, selv om jeg sikkert kunne fortsatt i det uendelige. Også må jeg bare nevne en ting helt til slutt og det er at ting har blitt MYE bedre med årene. Man finner sin rolle, får et eget forhold til barana, fellesbarn blir større, en blir tryggere på seg selv, og blablabla. Og så må jeg også legge til sånn på slutten at vi har en fin familie, som jeg trives godt i, men det har tatt tid, og det går fortsatt en kule varmt innimellom, spesielt kommer det kalde gufs fra mor nå og da, men ikke verre enn at vi håndterer det.

[Trulte76]

det ang gavene har jeg også hatt i tankene.

jeg har to min samboer har et og alle de 3 har jo en ekstra familieside å få gaver fra. Nå har vi et felles barn også.

Så julaften vil nok hans sine halv søsken få litt flere gaver. Men hva kan man gjøre med det da?

 

Mine bor hos oss fast og er med faren annen hver helg og en dag i uka..noen dager ekstra. Vi er litt fleksible jeg og min ex

 

Min stesønn har jo en far som er på sjøen halve året, så han er ikke så mye her, men er her annen hver helg når samboer er hjemme. Litt utenom også. Variere litt.

 

Vi prøver å ha barna våre på samme helger da.

Men ja vi kan finne på ting uten hans sønn. Er han ikke her så er han ikke her. Men det gjelder igrunn hverdagene det da. Siden vi har de likt i helgene.

 

Men når minstemann blir eldre så vil vi jo ha han hver helg. Så om vi finner på noe bare vi tre en helg når våre særkulsbarn ikke er her så ser jeg ikke noe galt i det. De har jo kanskje fått gjort noe ilag med sin mor og far de.

 

Men må jo prøve å legge det opp sånn at alle får være med visst vi skal noe spesielt da så klart.

 

Det er absolutt ikke alltid like lett med mine, dine og våre barn. Må jo prøve å ta hensyn til alle på best mulig måte. Men man skal heller ikke sette livet sitt på vent pga særkullsbarna.

 

Var et år jeg og venninne tenkte oss en tur med ungene. Til der foreldra hennes hadde feriehus. Tenkte oss på badeland osv.

MEN så skulle så klart min ex ha ferie omtrent samme tid, og skulle være med sine foreldre til danmark. Og da kunne de jo ikke være to plasser på engang. SÅ da tok jeg å velgte det alternativet de ville få det kjekkest. Så jeg sendte de med faren. Noen ganger kan sånne ting kræsje. Å da må man bare velge da..

[stemor 2+1]

 

Hos oss har jeg og min mann ett barn på 10 mndr, han har 3 barn fra før som er her annen hver helg og en dag i uka.

Dersom vi skulle ventet med å finne på ting til barna er her, har det blitt mye venting i livet og livet har gått oss forbi. Selvfølgelig prøver vi å finne på noe felles når de er her og når det er ferier selvfølgelig men ellers går livet sin gang og det gjør jo det for de også hos sin mor og evt stefar. De finner jo på ting når de er DER. Og det er jo der de er meste parten av tiden også. Samtidig så tenker vi at vi ikke alltid må finne på noe spesielt når de er hos oss men at ting er naturlig og de har kanskje planer og vi har planer og så har vi det som utgangspunkt og møtes evt til måltider, TV-kveld osv. Alt etter som aktiviteter de enkelte av oss har og ønsker å ha.

Rettferdig sier du. Da tenker du på å være rettferdig i forhold til dine barn som bor hos dere meste parten av tiden og til dine manns barn. Selvfølgelig er vi rettferdig når vi er i lag, men det er ikke dermed sagt at hvis vi kjøper sykkel til vår sønn, så skal de andre ha. Her kommer jo bidrag inn, og da er det faktisk mor som skal kunne skaffe utstyr som trengs. Selvfølgelig kan de få både ski og annet til jul av oss eller noe, men det er primært mor som skal holde de med klær og utstyr, det er vel det fedrene betaler for.

Ellers må jo de samme grensene gjelde for alle barna når de er her, snopetid, leggetid, PC-bruk, Tv osv osv osv osv.

Andre ting som jeg synes kan være vanskelig er å føle seg inkludert og hvor mye skal vi være sammen og hvor mye skulle de egentlig ha hatt som alenetid sammen med sin far. Vi skal liksom være en familie og finne på ting sammen, men vi er på en måte ikke det, de snakker ofte om ting fra barndommen sin med faren, noe de sikkert har behov for,Husker du det? osv . Kanskje skal jeg trekke meg mer tilbake. Har prøvd både å trekke meg tilbake og å være mer sammen men synes det er vanskelig å få helt til en match.

Dette med dobbelt med gaver og dobbelt med ferier synes jeg faktisk er en uting. Barna spiller faktisk på det og skryter av det til venner. Sikkert kanskje for at det er vanskelig å være skilsmissebarn og noe positivt å fortelle om. Men jeg synes det blir litt for mye og har kuttet ut en del gaver fra min familie til min manns barn. Dette er selvfølgelig individuelt og hvor god kontakt en har med alle familiemedlemmene til alle osv. ...

Ja dette er et utdrag,, godt vi har denne siden å dele tanker sammen om.

- hvor skal skittentøyet fra en helg? til mor eller legges igjen?

- hvem bestemmer middag? stemor eller far til barna?

- hvem lager middag ?

- hvem rydder og rommet til barna, vasker klærne til barna??

stemor??

det ideelle er å gjøre ting sammen men hvordan er det omkring i de tusen hjem med bioforeldre og hvordan blir det da hos oss?

Vi gjør så godt vi kan alle.

 

jeg bare spør.

[Mater]

- hvor skal skittentøyet fra en helg? til mor eller legges igjen?

 

Vi har 50/50-deling og her får ikke stebarnet lov av mor til å bruke "hennes" klær hjemme hos oss, og om de mot formodning havner her i huset er hun rask til å hente dem. Ellers vasker jeg stebarns barn, da jeg vasker klærne til resten av familien også, er det en selvfølge.

 

 

- hvem bestemmer middag? stemor eller far til barna?

 

Som regel jeg, siden jeg er den som lager maten. Men det er selvsagt lov til å legge inn ønsker, for alle.

 

 

- hvem lager middag ?

 

Jeg.

 

 

- hvem rydder og rommet til barna, vasker klærne til barna??

stemor??

 

Her må barna rydde selv, det krever endel planlegging/mas og det har vært en lang prosess. I utgangspunktet mener jeg det er fars oppgave, siden det er han som er "hovedoppdrager", og at han er nødt til å stille krav til at det blir gjort. Hvis ikke får han gjøre det selv.

 

Også må jeg bare føye til at dersom en lever i et parforhold med et relativt tradijonelt kjønnsrollemønster vil veldig mange oppgaver i forhold til stebarn og fellesbarn tilfalle mor og dette kan fort være mindre heldig. Det er en utakknemlig jobb, som kun vises om den ikke blir gjort. (Det er mange heftelser med å være kvinne...Nok en grunn til st det er enklere å være stefar?)

 

 

 

[freebird]

Vi setter ikke livet på hold den uken stebarna ikke er her, men vi forsøker å legge aktiviteter som passer for dem til den uken vi har dem. Om det skjer ting som vi ikke får flyttet på spør vi ofte om å få ha dem med, eller så må de rett og slett stå over. Barna må jo lære seg at de ikke kan få med seg alt som skjer.

 

Ellers til punktene til stemor 2+1:

 

-Skittentøy blir vasket her om det ikke er et veldig spesielt plagg som de MÅ ha med til mor. Om det hoper seg opp med klær her som mor har kjøpt blir de tatt med tilbake når det passer.

 

-Vi bytter på middagslaging, men det er som oftest mannen min som står for den biten, både handling og laging.

 

-Barna skal ideelt sett rydde rommene sine selv, innimellom tar jeg et raid mens de er hos moren sin. Jeg synes det er hyggelig (stort sett), mannen min rydder så mye i resten av huset. Mannen min og jeg vasker like mye klær, nå har barna også så smått begynt å hjelpe til på dette feltet. Det er stort sett jeg som sorterer klærne til stebarna, det er ikke så stor forskjell på str og mannen min klarer ikke å se hvilke klær som hører til hvem. ;o)

 

Må bare få skryte litt av mannen min, han er helt klart den som gjør mest hjemme av de kjedelige tingene. (elsker mannen min!!!) Derfor er det ikke vanskelig for meg å hjelpe barna med lekser, matpakker, huske på små ting de skal ha med på skolen osv osv. Småplukk og detaljer er min styrke. ;o)

[stemor 2+1]

Så enig med siste "taler" her

; at far har ansvar og oppgaver fordi han er "hovedoppdrager". Rydde / vaske rom. Synes jeg hører min egen stemme og maser om dette hver gang(annen hver helg) at de må rydde rommet og re opp sengen før de drar. Når dette ikke har blitt gjort her jeg etter hvert bare latt det bli sånn, synes da min mann skal ha dette ansvaret.Jeg har mere enn nok med andre oppgaver og en baby og ta meg av. Det som skjer er at INGEN tar tak i det på månedsvis, kan ligge masse sokker under senger og tomme brusflasker, glass i vinduskarmer og lignende.

Synes jentene er så store at de må ta ansvaret selv.

 

mat: de er så spesielle i matveien, masse de ikke liker, og liker den ene det så liker ikke den andre det.. har derfor sagt til min mann at han og ungene kan finne på mat onsdagene slik at jeg ikke bommer igjen og igjen.. ikke noe gøy det heller når du ikke er moren deres..

I helgene planlegger vi dette sammen og fordeler oppgaver. skulle ønske jentene på 13 og 15 kunne delta i matlaging og slikt men det er vel ikke slik... synes igjen at det blir mye mas fra min side fordi det tross alt er vi som "styrer" det meste hjemme og vet hva som venter oss når ting ikke blir gjort eller når vi ikke har system som funker.

 

[ostekaka]

Det jeg føler er det vanskeligste er den konstante overvåkningen og all infoen de tar med seg hjemigjen til sin mor. Det er faktisk helt utrolig hva som skal gulpes oppigjen der borte. Det er alt fra om noen kom inn på badet etter jeg hadde vært på do og så kjent lukt, til hva vi spiser til middag, hva vi bruker pengene våre på, om det er noe vi ikke bruker pengene våre på, og det er alt! Særlig økonomien skal diskuteres der borte, og også skal de le litt hånlig om jeg har lagt på meg, eller om en av fellesungene var ulydig mot meg.

Dette vet jeg skjer fordi jeg har hørt dem snakke om det, jeg har info fra min svoger som av og til er på besøk der, og tileldig overhørt samtale fra min venninne som var på et offentlig spisested. Det er jo så tragisk. Det kommer jo også ofte frem særlig da fra minstebarnet hva hennes mo syntes om det ene og det andre, eller de nye koppene våre, eller barneoppdragelse. You name it. Det er slitsomt å alltid være på utstilling.

[Mater]

Må bare svare på denne; er visst litt hyperaktiv her, men jeg har så mange tanker og erfaringer som har hopet seg opp gjennom disse årene at jeg bare MÅ! Vi hadde også sånn styr i matveien, og der var jeg ganske streng i begynnelsen. Jeg laget maten og da forventer jeg folkeskikk, i hvertfall i den grad at en ikke syter og klager, det burde de i hvertfall greie når de er 13 og 15. Og det er mye makt i å "ikke like maten" stemor lager. Det er litt enklere å ha kontinuitet når en har 50/50-deling og jeg skjønner at du gjerne vil at alle skal spise og kose seg når dere er så sjelden sammen, så i ditt tilfelle ville jeg overlatt til far og de eldste barna å lage mat når de var hos dere. Det kan jo være en far-datter-greie, i tilegg slipper du å ha "ansvaret" for at de ikke liker det som blir servert. Vår 12-åring har laget middag hjemme det siste året, og det har det vært mye læring i. Jeg ville tatt opp dette med far, så du ikke blir gående som en servitør og oppvarter når de er hos dere. Og det der med hvordan rommene ser ut: Kjenner meg sååå godt igjen. (Og det er faktisk litt godt å vite at vi er flere der ute som er i samme situasjon!)

[Mater]

Dette hørtes veldig leit ut...! Jeg vet at vi også er/har vært et tema hos biomor, men (forhåpentligvis!) ikke i en sånn skala som skisseres her. Jeg hadde blitt fullstendig paranoid. Men en får bare prøve å heve seg over det. Til tider har jeg følt at vi har hatt åpen mikrofon herfra og til biomor også, spesielt i tider da det har vært mye telefonering hver eneste dag og klaging på ting vi gjør/ikke gjør - omtrent som du beskriver det her. En har ikke den trygge og private rammen rundt familielivet på samme måte som den typiske "kjernefamilien".

[ostekaka]

Jeg overdriver sikkert, men blir så irritert av å tenke på det. De snakker sikkert om mye annet også, bevare meg vel. Men det er den onstante rapporteringen og alltid med en litt sånn hånlig bismak.

[minnimoi]

Jeg skulle også gjerne hatt noen å snakke med om dette, for jeg holder på å bli gal til tider.

Er i en periode nå hvor jeg synes hele suppa er utrolig vanskelig, og noen ganger har jeg bare lyst til å gi opp.

Og da hjelper det å lese sånne ting som at det blir bedre med tiden osv.

For jeg håper virkelig det !!

Det skal sies at jeg er ganske ny i "gamet" og har overhodet ikke funnet min plass. Trives ikke i det hele tatt. Men jeg tror dette har litt med å miste kontrollen å gjøre (for min del altså) Har alltid vært en person som liker å ha full oversikt og kontroll. Det kan jeg lete lenge etter i en mine, dine, våre familie.

Håper bare bitene faller på plass etterhvert !?

[Påskeaften]

Aahh, så godt å lese at man ikke er helt alene om å ha det så kaotisk som det kan oppfattes av og til! Godt å se at det er flere som kjenner et behov for å finne noen å snakke med, det har jeg selv ofte tenkt, men ikke helt visst hvor jeg skulle henvende meg.

 

Hvordan sender man privat post her? Det er vel gjerne slik at man må ha opprettet en profil da eller? Prøvde å søke etter deg, janiba, men fant deg ikke. Tenkte jeg kunne sende deg post hvis vi var litt i samme båt