Hvordan ha råd til å gå ifra sambo?

[Anonym bruker]

Hvordan har man råd til å bli alene med barn, når man ikke har høyere utdanning? Satt og regnet såvidt på det her om dagen. Når jeg har satt av penger til mat, klær, telefon, forsikring, lånekasse ol, har jeg knapt råd til en to-roms leilighet... Jobber jeg fullt, har jeg vel en inntekt på rundt 250 000. Maks.

Og jeg kommer vel heller ikke til å få så mye i barnebidrag, siden sambo kommer til å ha ungen vår mye også.

Føles så jævla kjipt at økonomien skal ha så mye å si for om vi kan gå fra hverandre. Han vil derimot klare seg bra, med en inntekt på rundt om 450 000...

[jul86]

Hvis det du vil er å gå fra mannen din, så kommer du til å klare det. Jeg har selv satt opp akkurat det samme regnestykket (og jeg er student). Det blir j**** trangt, men det går, sånn akkurat. Ikke for å høres teit ut, men 250 000 i året klarer du deg med

 

Kommer jo veldig an på hvordan løsning man velger, hvor mye penger man får. Har du 50/50 løsning, har du ikke krav på mange ulike stønader fra nav. Har du 60/40 eller mer (og du er den som har hovedomsorgen), har du rett på en del mer fra NAV. Så går det jo an å få noe som heter Bostøtte, det er noe du må høre med kommunen om. Ellers tror jeg du kan få betalingsutsettelse fra Lånekassen hvis du har inntekt under et visst punkt. Men selvfølgelig må du belage deg på et nøktern levesett, mer nøkternt enn du kanskje er vant med nå.

 

Mitt råd til deg er å sjekke ALLE slike ting før du/dere setter i gang noe. Da er du helt sikker på at du faktisk kommer til å klare deg, selv om du ikke har like høy inntekt som han.

 

Men jeg tror du kommer til å klare det kjempebra jeg

[Anonym bruker]

Takk! Håper det!

Er bare veldig skummelt dette. Har egentlig aldri vært noe særlig alene. Ikke før jeg fikk barn heller. alltid vært i forhold.

Og ikke er jeg spesielt god når det kommer til økonomi... Men jeg skal vel alltids få det til.

Neida, jeg vet at 250 000 i året ikke er ille. Må vel bare stille om hjernen litt. Leve litt mer sparsommelig. Men jeg kjenner jeg greier ikke helt å ta avgjørelsen om å gå. Tenker på datteren min... Og på hvordan vi skal løse alt praktisk. Redd for å angre... Uff, det skal ikke være lett!