Gå til innhold

føler du at din sorg blir tatt på alvor?


VinterSol+2

Anbefalte innlegg

Skrevet

min lille gutt ble født den 3.november,

fremprovosert fødsel, ettersom han døde i magen.

 

han var bare bitteliten. Han skulle vært mye større, men når han kom ut var han vel kanskje ikke mer enn.. tja.. 8cm lang? han burde vært minimum 16 cm lang, helst lengre.

Men han hadde sluttet å vokse, og bare utviklet seg..

 

jeg føler at jeg ikke "får lov" til å sørge.

Legen på sykehuset gav meg 4 dager å "komme meg på, sånn psykisk" for som han sa "det er jo ikke noe galt med deg" (tror ikke han har vært gjennom en så lite motiverende fødsel noen gang?!)

 

Jeg blødde kraftig i to uker etterpå, dessuten er sorgen jeg kjenner stor. Hele vår fremtid, som var planlagt med denne lille gutten, -ble jo endret.

 

Men jeg merker at det første folk spør om er "hvor langt var du på vei?" og at de på mange måter blir lettet, når de skjønner at dette ikke var et nesten fullgått svangerskap, at jeg var i 2.trimester.

 

En jeg kjenner mistet sin lille i krybbedød. Det er helt grusomt.

Det finnes ikke rettferdighet i det.

Og hjertet mitt blør for henne.

Jeg unner ingen å gå gjennom det hun går gjennom hver dag. savnet av den lille.

 

men hun har en fordel som jeg ikke har. Nei, faktisk på en måte to.

den ene er langt mer støtte og forståelse fra samfunnet rundt.

Jeg mistet jo min for en straks en måned siden. jeg burde jo ha kommet over det snart...

Og hun har fått lov til å holde sin lille, oppleve det første smilet, ha fotografier av den lille...

 

Jeg sier ikke at det gjør hennes sorg mindre enn min. for det gjør det overhodet ikke!

Jeg bare ønsker at folk så at ikke min sorg er så mye mindre heller.

 

Men likevel opplever jeg at folk ser på min baby som en "celleklump"

-noe også en i familien til min mann uttalte.

Men han var ingen uformelig celleklump. Han var en liten gutt med ører og små fingre og et ansikt som var skummelt likt sin far, og akkurat samme kroppsbygning som storesøsteren sin..

Han bare døde før andre enn meg (oglitt pappaen) fikk anledning til å bli kjent med han...

 

Jeg føler meg ganske alene om det også.. for mannen min sørger, joda. men han kjente bare at lille sparket et par ganger, før han døde. Og så delte vi den ene, dyrebare halvtimen sammen med vår sønn, før han ble tatt fra oss..

 

Men likevel føler jeg nok sorgen sterkere på kroppen.

Og det er ensomt.

 

ensomheten gjør at jeg blir sittende oppe sent på natten som dette, når jeg burde sovet. For det er bare nå det er rom for disse følelsene.

I morgen skal jeg opp og på jobb, og "komme meg videre i livet" som jeg gjør hver eneste dag..

og på kvelden kommer ensomheten og følelsene..

 

er det flere som har det sånn? Føler at deres sorg ikke er stor nok?

 

Jeg orker ikke en gang melde meg inn i foreninger for de som har mistet barn osv, der en har nettverk for å snakke med andre... fordi jeg føler at ingen ser på min sønn som et barn. ikke et fullverdig menneske.

mitt tap er ikke stort nok..

 

 

Videoannonse
Annonse
Skrevet

Skjønner hva du mener. Jeg var 9 uker på vei da jeg måtte ha en utskapning pga BO. Selv om jeg ikke var langt på vei, så var det barnet planlagt og ønsket. Det var med oss i all planlegging fremover og i hver tanke i dagliglivet.

 

Har opplevd en del lettvinte kommentarer som "jaja, det er jo bare å prøve på nytt, pytt pytt" og det gjør meg så sint at jeg vil dryle til dem.

 

Og selv om jeg ikke var langt på vei, så føler jeg at jeg har mistet et barn. jeg hadde nok følt det mye sterkere om jeg hadde vært lenger uti svangerskapet, eller barnet hadde dødd under etter fødselen, men denne sorgen i dag er likevel reell nok.

 

Heldigvis har jeg en brukendes fastlege, og nå er jeg sykemeldt 50% noen uker fremover. På jobben er det fullt av lykkelige nygravide, og det er ganske tøft å være den som går rundt med en tom livmor og et verkende hjerte.

 

En klem til deg, VinterSol.

Skrevet

Vi har nettopp mistet våre to små, uke 18,5, og jeg har gjort meg mange tanker om nettopp dette.Har fått støtte av alle nære, så ingen som kaller det celleklump eller lignende,men jeg har lurt på om det er "lov" å sørge like mye som de som mister senere. Og selvfølgelig er det det! Forskjellen blir kanskje at jo lengre man har kjent spark og fått et forhold til barnet, evt blitt kjent med det etter fødsel, jo mer håp og tro har man på at det vil gå bra. Jo lengre man er på vei, jo mer anskaffer man seg og gjøre klar rommet. Da jeg kom hjem var det værste å se alt som minnet meg om å være gravid, og jeg tenkte på at hadde det vært lengre hadde jeg kjøpt inn vogn og satt frem sengen..

 

Uansett er den tomme følelsen der, og det kommer til å komme spesielle dager jeg vet jeg kommer til å savne de ekstra -termindagen, fødselsdagen, når eldstemann blir to og jeg tenker han nå skulle vært storebror..og ikke minst når man blir gravid på nytt, og frykten som kommer da..

 

Vi har valgt navn og bestemt oss for å ha grav.Jeg følte en stund et slags "press" fra sykehuset om at minnelund var det mest vanlige når de er så små, men jeg har tenkt og tenkt og funnet ut at jeg har behov for å følge de, behov for å ha en liten stein jeg kan gå til og snakke med de, og vite at akkkurat der ligger de. Ellers er jeg redd jeg kommer til å angre. Alle sørger forskjellig! Snakk om det på din måte, det er ditt barn!

Skrevet

Hei Vintersol

Jeg oppdaget at jeg hadde mistet min lille på mandag. Skulle på UL i uke 14 (etter å ha sett en kjempefin og frisk baby på UL i uke 12) og de fant ikke lengre ett bankende hjerte. Jeg ble innlagt på sykehuset tirdag kveld for utskrapning onsdag. Fikk piller for å sette igang prosessen, og den lille rakk og abortere da jeg satt på do 30 min før operasjonen...

 

Skulle ønske jeg slapp og se han/henne sånn. Syns de hadde en utrolig "sånt skjer" attityd på sykehuset.

 

Fikk 2 ukers sykemelding siden dette var 3 gangen jeg mistet...

 

Min mann sørger også, men ikke på samme måte som jeg. Han var så bekymret for meg, at han nesten ble lettet da han kunne hente meg etter utskrapningen.

 

Sa til min samboer at jeg behøver en foranding i hverdagen, siden alle min fremtidsplaner gikk i grus iløpet av et par minutter... Vet ikke hva jeg behøver, men det føles helt ulidelig å gå tilbake til hverdagen og fortsette helt som før.

 

Blir utrolig irritert over alle som sier, "ja det var jo hva vært noe galt med fosteret siden kroppen støtte det bort"... Det var greit med nr 1 og 2, men ikke med denne. Jeg driter i at det kanskje var noe galt - det gjør ikke min sorg noe mindre.

 

Føler også at det er utrolig tabubelagt å snakke om det. Det er et litt "ikke tema" av en eller annen merkelig grunn. Det kanskje er fordi det er ikke en stor nok sorg? Eller kanksje det er fordi folk er livredde for å snakke om alt som ikke er så greit.

 

Tror ikke jeg skal besøke mine høygravide venninner med det første. Tror det blir som å helle salt i mitt eget sår.

 

Jeg syns din sorg er stor nok og jeg ønsker deg alt godt. Vi er ganske mange som desverre opplever dette, og det utrolig trist at vi sitter med samme følelse, av å ikke ha samme rett til å sørge "stort".

 

Store trøste klemmer fra meg

Skrevet

Føler med dere! Og vi får sørge på hver vår måte! Dessuten er det mye hormoner (her i alle fall) ennå, så jeg klarer ikke vanlig hverdag ennå.

 

Jeg skulle fått mitt 3.barn og nå sier nære venninner at jeg bør være glad jeg har to friske barn, og gi meg nå! Hater og høre det!! Eneste man ønsker etter MA er jo å bli gravid igjen!

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...