Er samvær besøk?

[stemor 2+1]

Hei

Noe jeg ofte spør meg om jeg tenker "stygt" eller feil, men jeg mener faktisk at barna til min mann er på besøk hos oss annenhver helg og en dag i uken.

De bor hos sin mor som har daglig omsorg for de.

Jeg kom inn i deres liv når de var 11 og 13 år. Giftet meg med deres far og vi har nå et felles barn og bygd oss et hjem.

Hjemmet og tingene våre uttaler de som "huset vårt" og "bilen vår", og" har vi fått nye kopper", har vi noe godt i kjøleskapet, for å nevne noe.

Det er godt og viktig for meg/ossat de føler seg hjemme og trygg men kjenner faktisk på behov for å kunne tenke tanken ut at dette faktisk er mitt og min manns hjem. De er her jo så sjeldent og. Hva sier dere?

[smillas]

Nei, dere er også barnas familie, den er bare dessverre for dem delt på midten mellom mammaen og pappaen deres. Du skal ta det som et kompliment og oppmuntre til at de føler seg hjemme hos dere, det er kjempeflott! Jo flere "hjem" man har, jo sterkere står man. Det er jo deres oppgave å sørge for et hjem, de er ikke gjester hos dere.

 

Du kan jo ikke nekte deg dine egne følelser, men prøv å snu på det: vær stolt over at du skaper et fint hjem som bonusbarna dine gjerne vil være en del av. De trenger det og du trenger det.

[stemor 2+1]

Takk for flott svar, du har helt sikkert rett.

Tror mye av følelsene kommer av å ha levd alene i mange år og når vi flyttet sammen var det i min leilighet vi bodde i 2 år. Det var en stor omveltning for meg at leilighet og ting jeg hadde anskaffet, spart og arvet og investert i plutselig ble delt på mange hvis du skjønner. Mye nytt og ting som setter følelser i sving. Jeg bruker ennå tid på å forstå ulike ting som skjer i forhold til stebarna og å finne min rolle. Vil at ting skal være naturlig når de er hos oss også.

[Mater]

Det virker som du på sett og vis føler deg litt invadert, og det er fullt forståelig når du opplever at dine ting ikke lengre er "bare" dine. Men du har fortsatt lov til å ha ditt og å sette grenser i forhold til eiendeler du bryr deg ekstra om. Ellers må jeg signere innlegget over her om at du skal være glad for at de føler seg hjemme hos dere. _Det_ er viktig!

[Trulte76]

skjønner ikke hvordan enkelte tenker noen ganger.

Som min samboer har sagt til sin sønn som er her bare på samvær. Og enda sjeldnere enn deres siden han er sjømann og vekke annen hver mnd. Dette er ditt hjem også, noe jeg er HELT enig i.

Det som er vårt fellese for alle vi som bor her fast er hans sitt også når han er her. Synes du tenker veldig feil.

det er stebanra dine sitt 2. hjem. Og når de sier vi så føler de seg inkl iallefall. Og bør fortsette å få føle seg inkl.

 

Fikk han til å lese innlegget ditt..han hadde kastet deg på dør sa han..

 

 

 

[smillas]

Jeg forstår faktisk godt hvor du kommer fra, og er sikker på at det er noen urinnstinkter som virker inn. Poenget er at det ikke er spesielt sofistikerte urinnstinkter som passer inn i moderne nyfamilier... Sånn er det jo med mange primitive følelser, man må i alle fall ikke fornekte dem for da dukker de opp i andre, styggere former. Jeg tror virkelig du skal klappe deg selv på skulderen fordi disse barna faktisk føler seg så hjemme når situasjonen er slik den er, det er jo ikke en selvfølge!

 

Jeg har hatt stebarn i ti år - nå er de for det meste utflyttet og har gang på gang en indre dialog på gang mellom snille-meg og kjipe-meg. Jeg vet i alle fall hvem jeg ønsker å være, så får det være rettesnora mi... Fungerer jo ikke alltid, man er da et menneske, men ofte nok, tror jeg.

[ostekaka]

Jeg føler meg litt som vertskap når de er her, står litt på pinne for at de skal ha det bra og jeg føler heller ikke helt fri til å være meg selv. Jeg føler ikke at det er familie som kommer inn døra.

Men de er ikke gjester heller, de er ungene hans og de trenger ikke invitasjon, og de kommer jo så ofte de kan ser det ut som, de har alltid vært mye mer hos oss, enn hva samværsavtalene og bidragene sier. Så de liker seg nok her, og de ser nok også på det som sitt hjem.

Ikke så lett den der, mulig det ikke nytter å bruke gamle ord, som enten er en gjest eller så er en fullt medlem av hustanden. Mulig det er en annen kategori, kanskje vi bare kan kalle den samvær?

Muligens er det kun meg som føler jeg må varte dem opp, føler jeg ikke helt kan være meg selv. Dem og resten av husholdningen ser nok på det som det mest naturlige i denne verden at de er familie, men de har jo alle blodsbånd. Men jeg er litt på siden, og kommer nok alltid til å føle en viss anstrengthet.

[stemor 2+1]

Takk igjen for enda flere gode innspill og råd. Håper ikke mannen min hiver meg på dør....

Tror vi skal være forsiktige med skarpe påstander og tenke at alle familier er individuelle og har ulike bakgrunner og vi sier jo ikke alt i et lite innlegg men ber om råd på enkelte ting. Det er første gang jeg skriver på en slik side og akkurat fordi jeg ønsker vår familie skal bli enda bedre sammen og for at jeg kan lettere forstå det å være stemor. Vi må jo alle til slutt finne ut av dette selv, men jeg har ingen å dele dette med som kan forstå det helt synes jeg, derfor flott at jeg har fått tilbakemeldinger som gjør at jeg kan ha det lettere i hverdagen vår her. Jeg er enig i at jeg skal ta det som et komplement at de sier vi og vårt og slik. Vi har det veldig fint sammen også og ingen vil hverandre vondt, tvert i mot er alle hensynsfulle og greie. Så får jeg jobbe med mine tanker og følelser som jeg tar med meg fra hele mitt liv...

[stemor 2+1]

Glemte kanskje det viktigste;

Jeg har alltid hørt at det er viktig at barn av skilte foreldre har ett hjem å forholde seg til, der de bor fast og har "sine ting". Det er jo slik at i slike tilfeller som våre der barna er hos faren annen hver helg, at det er hjemme de har klær, utstyr av ulike typer og ikke minst ofte venner og skole.

Og jeg er på langt vei enig. Men igjen er det viktigste at de også føler seg hjemme hos far og hans nye familie evt og er trygge på at de er velkommen dit, MEN igjen altså de har ett "primærhjem" hvor de også har sin adresse, krets, nøkkel og går ut og inn.

 

Er det 50/50 deling er faktisk "saken" en helt annen.

[Mater]

Husk at enkelte bruker enhver anledning til å gå til frontalangrep!

Jeg tror alle som lever i såkalte nyfamilier har godt av å lufte tanker og følelser, selv om de oppfattes som "feil", og det kan være godt å møte fornuftige argumenter for eller i mot og å møte forståelse for hvorfor en tenker som en gjør.