Livet skal visst ikke være så lett...

[mammasnart?]

Å kjære vakre vene så tungt dette er!!! For noen dager siden tok jeg den fæle telefonen og fikk høre at embryoene våre ikke overlevde tiningen.. ENDA en nedtur!! Jeg er så sliten at jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg.. Så vondt å se at min kjære ble så lei seg- igjen...

Har og nettopp fått vite at søstra mi er gravid og det er veldig bra for de, men du og jeg sliter med følelsene mine. Alle er bekymret for hvordan det går med meg, veldig omteksomt av de, men jeg ønsker jo at de skal klare å glede seg over å bli foreldre, besteforeldre, oldeforeldre...Jeg er så glad i søstra mi og vet hun ønsker å ha meg der for henne.. Men jeg vet ikke om jeg klarer det like godt som jeg ønsker..

Er det virkelig sånn livet mitt skal bli??? Som ei sur "gammal jomfru"??Uten barn og bli deppa hver gang jeg hører om graviditeter eller barn. Vet ikke hvordan jeg skal klare å se framover og være optimistisk. Vet ikke hvordan jeg skal klare å bli den tanta jeg ønsker å være. Vet ikke hvordan jeg skal klare å føle meg lykkelig som jeg en gang gjorde. Vet ingenting akkurat nå..

[nina er gravid;)]

å..ville bare sende deg en klem..det var fryktelig leit.Det er vondt dette for alle oss som bruker litt tid,men du må ikke gi opp , men samtidig tror jeg det er viktig å si hva en føler .Alt blir bedre når en får ting på avstand..sender en stooor trøsteklem og ønsker dere alt godt.

[Søskenhåp adopterer]

Du har bare brukt opp første forsøket, det er de færreste som greier det med en gang. Er vel 30%? Så ikke mist motet riktig enda, vanligst er det at en trenger noen flere forsøk før spiren sitter. Hos oss tok det 3 forsøk. Det kan og være en grei tanke å ha at hvis man ikke greier det med IVF så er adopsjon også et veldig bra alternativ, så barnløs trenger en ikke nødvendigvis bli uansett :-)

[nifficat]

Kjære, kjære mammasnart.

 

Vil bare få gi deg en kjempestor klem :-)

Ikke gi opp ennå!!!!!

[mammasnart?]

Tusen takk alle sammen- snilt av dere.. Hjelper veldig nå som jeg driver å kravler meg sakte men sikkert opp av grøfta jeg er nede i igjen..

Jeg er så klar over at det er mange av oss og at det er mange som har tålt så utrolig mye mer enn meg. Har enorm respekt for det. Det gir og håp når en føler at alt er håpløst- klarer dere så må da jeg og klare det:-)

[melina, glad mamma]

Vil si at jeg hadde det nesten samme som deg for noen år siden. Jeg har mange søsken, og som førstemann ut fortalte jeg at jeg var gravid til familien og svigerfamilien. Men mistet. Så gikk den ene etter den andre forbi, jeg mistet og mistet. Til slutt satt jeg med 10 tantebarn. Veien var tung, men jeg har klart å være en god tante for dem. Elsker dem og de er glad i meg også. Jeg trodde jeg ikke ville klare det, men utrolig nok har det godt bra.

 

Vet hvor vanskelig dette er. Ikke gi opp enda! Ikke vær bekymret for om du klarer å glede deg med søsteren din. Kanskje det kommer helt naturlig etterhvert. Snart er det kanskje deres tur også til å bli foreldre. Håper virkelig det ikke går så lang tid.

 

Stor klem fra meg.