alle dere som er sammen med menn som ikke behandler dere bra!

[Anonym bruker]

det har vært en del innlegg i den siste tiden omkring menn som mishandler både verbalt\psykisk og fysisk.

 

jeg er heldig og har aldrig kommet ut for en slik type mann, og jeg merker det er vanskelig for meg helt å sette meg inn i uttalelser som "jeg elsker ham, men....", "jeg vet han elsker meg\oss, men.....".

 

er det noen her inne som vil prøve å forklare meg hvordan man kan fortsette å forklare og forsvare misbruk...? tillater man seg noengang å tenke oppriktig igjennom hvordan man egentlig har det når man er sammen med en voldelig person?

 

jeg mener dette seriøst. det er ikke ment som kritikk eller skadefrohet eller ondskap. jeg er oppriktig interessert i tanker dere har rundt dette.

[Anonym bruker]

Det der er ikke lett. Jeg har kommet meg ut av et slikt forhold. Ble slått, skallet, lugget osv. Men her var det fylla som var skylda. Det var kun da han ikke stoppet seg selv ang fysisk mishandling. Edru slo han aldri, faktisk. Men så var det den psykiske biten..... Med all "ros" han gav hang det på et "men....". Til slutt trodde jeg på det han sa; jeg var håpløs, vanskelig og alt han påsto. Utenom det han sa om at jeg var utro; det var jeg aldri. Ellers var det meste som gikk galt i hans liv, min skyld på en eller annen måte. Han klarte alltid å vri det til at det var min feil.

 

Når det kommer i mange små drypp, er det lett å tro på det etterhvert. Det er som om når en sier til sitt eget speilbilde at en ikke er bra nok, til slutt er det "sannhet".

 

Jeg trodde aldri jeg skulle havne i en slik situasjon, før jeg var der.

 

Ingen visste hvordan han egentlig var mot meg. For det er skam forbundet med dette, også. En sier ikke mye, når en begynner å tro at en har skylden selv.

 

Her har det seg slik at han har truffet sin over"kvinne" i ettertid;) Karma biter hardt, sier jeg bare og ler;)

[Anonym bruker]

vet ikke hvordan jeg skal forklare det.. men i mitt tilfelle vet jeg at han bryr seg om oss.. han gjør ikke ofte, men det skjer å da smeller det som regel.. men slik som hun over sier, han skylder på meg hver gang, det er alltid jeg som har gjort eller sakt noe galt slik at han ble sur.. å nå tror jeg oppriktig at det er min feil når han sier det.. jeg har ikke kommet meg ut av det enda, men det skal jeg om ikke han setter en stopper for sin voldelighet!

[Anonym bruker]

Jeg som svarte over deg, NN 00:05.

 

Det ER ikke din skyld. Det skal du si til deg selv hele tiden. Ikke hør på hva han sier. Se deg selv i speilet, og vær helt ærlig. Da VET du at det ikke er din feil. Det var det jeg gjorde....

 

Alle er faktisk ansvarlige for seg selv, også menn, selv om de liker å prøve å legge skylden på andre.

 

Kom deg vekk. Du vil klare deg godt som enslig mor. Hjelp økonomisk vil du få av NAV.

[Anonym bruker]

ja jeg har begynt å innse at det faktisk ikke alltid er min feil:) jeg får ikke aleneforsørger fra nav siden jeg allerede har hatt det, vi bodde ikke sammen de første månedene.. men som sagt om jeg går fra han skal jeg klare meg uansett.. det var jeg som skrev inlegg tidligere om å ha blitt misshandlet igjen.. men nå sover han å endelig sover snuppa så nå skal jeg snart komme meg i seng også å i morgen skal jeg vikelig snakke me han... enten får han ta et oppgjør med seg selv å slutte me det derre, vist ikke flytter jeg å snuppa

[Bunnies by night]

Jeg forstår godt at det er vanskelig å forstå hvis man ikke har opplevd det selv:) Jeg var for mange år siden i et forhold der jeg ble mishandlet både fysisk og psykisk...

 

Det som er skummelt er at det kommer så gradvis... og i mitt tilfelle var han en mester i manipulering og brøt meg ned psykisk før han begynte så smått å bli voldelig. Når du innser hva slags mess du sitter i så føler man at det er ingen vei ut. Grunnen til at mange sier at de elsker han allikevel... tror jeg har mye med å gjøre at man tror man er avhengig av vedkommende - at man ikke er noe verdt i seg selv - rett og slett fordi all selvtillit er borte... Den dagen man virkelig vil bort - så er man redd for hva som kan komme til å skje! Jeg grøsser nedover ryggen når jeg tenker tilbake på at han faktisk fikk til å manipulere meg på den måten... jeg var på ingen måte naiv, men han visste akkurat hvilke knapper han skulle trykke på! Litt og litt om gangen... jeg var heldigvis oppegående og sta nok til å pakke sammen da slagene begynte å komme... jeg var dødelig redd - og var vel nesten sikker på at han kom til å drepe meg, men tenkte som så at jeg vil heller bli drept fordi jeg turte å gå enn å bli drept mens jeg var i et forhold med han. Det gikk bra, jeg fikk mange tips hos politiet - og etter ett år hørte jeg aldri noe mer fra han.

 

Når jeg tenker tilbake er det som det bare er en vond drøm... er for utrolig til at JEG har opplevd det - det er virkelig ikke MEG...

 

Bottom line - dette er gutter som vet å manipulere, som vet å bryte ned selvtillitt... å tenke oppriktig blir etterhvert vanskelig fordi man hele tiden bygger fasade - man forsvarer både seg selv og den man er sammen med... fordi man ikke vil at andre skal "misforstå"... og da er man inne i en ond sirkel der man lyver både til seg selv og andre...

 

Den dagen man "våkner" så innser man at det kan bli vanskelig og ikke minst FARLIG å bryte ut... politiet hjelper... men ikke hvis han har lyst til å drepe deg - da vil han få det til på en eller annen måte.

 

Æsj... blir kvalm når jeg tenker på det... Men får helt vondt inne i meg når jeg hører om alle jentene som blir i slike forhold - spesielt når man har barn :S

[Anonym bruker]

Jeg ville hatt en alvorlig samtale med NAV, ang dette, dersom det er samme mann(BF) det er snakk om.

 

JEg ville hørt om jeg likevel ikke har rett på tilsammen 3 år med overgangsstønad.

 

Du har likevel rett på en ekstra barnetrygd i forhold til antall barn, og bidrag fra barnefar. Stønad til barnepass osv også.

 

Sosialkontoret har også plikt til å hjelpe deg. Du vil ikke stå på bar bakke.

 

Du vet med deg selv at han ikke vil forstå. Du kan snakke til du blir blå, det hjelper bare så altfor lite. Grunnen er at han ikke ser egne feil, og at han kanskje innerst inne ikke mener å gjøre som han gjør. Men han vil nok gjøre det igjen, likevel, neste gang han mister beherskelsen. Det vet du.

[Anonym bruker]

Jeg er en av dem som lever i et sånt frohold.Det kan gå kort eller lenge mellom hvert utbrudd, men saken er at det er bra når det er bra, og når det er vondt, har jeg faktisk ikke noen steder å dra. Bor langt fra familie og venner, og har ikke egen bil eller andre framkomstmidler. Har søkt hjelp både på krisesenter og hos politiet, men er det en mann som mishandler psykisk, føler du deg så maktesløs at det er helt grusomt.

Man fomler rundt i blinde, og det er faktisk ikke mye hjelp å få.

Etter mange avslag, føler du at det er like greit å takle det helt alene.

Hverdagen er faktisk så brutal for noen av oss.

 

Det som begynte så fint mellom meg og min mann, har nå blitt som en knute av angst i magen min, og jeg kan ikke forklare det på en annen måte enn at jeg håper dagen i morgen alltid blir litt bedre enn dagen i dag var, om dagen i dag var fæl.

 

Det er en ensom kamp.

 

Barna ser ikke alt. Jeg bærer byrdene alene for det meste. Men jeg vet jeg bryter ut en dag når de er eldre. Når jeg er sterkere. Når jeg kan klare det.

I dag er jeg for svak psykisk.

 

 

[Anonym bruker]

hi her:

 

tusen takk for svar!

 

får helt vondt inni meg ved å tenke på alt det dere går igjennom. alle fortjener en harmonisk og fredelig hverdag. og så virker det som om det er så mange av dere som har\har hatt voldelige kjærester!

 

til anonym 00:52. du beskriver det utrolig godt! ble veldig berørt av innlegget ditt.

 

og så et spm til: hva har dere\hadde dere hatt bruk for å høre for å finne styrke til å dra deres vei? er det noe noen kan si for å gi dere styrke, eller må det gå så langt at det kommer dypt innenifra dere selv? forstår dere hva jeg mener?

 

stor klem til dere alle tapre kvinner som er overlevere!