Kostbare besteforeldre - hvordan takle det?

[Anonym bruker]

Foreldrene mine gir så ofte uttrykk for at det er slitsomt å passe barna våre (2 stykker, 2 og 4 år), eller de lar det iallefall sive ganske tydelig igjennom hver gang jeg spør om hjelp.

 

Jeg blir så lei meg av den underforståtte akkingen at jeg spør dem så lite som mulig.Har nå flere andre barnevakter vi betaler. Nå jobber samboeren min og jeg til tider uregelmessig, så jeg er avhengig av noe hjelp fra dem.Og vi får noe hjelp, det skal sies selv om ungene har sovet der kun ca 6 ganger på 4 år.

 

Samtidig ser de på seg selv som såå hjelpsomme og omsorgsfulle besteforeldre, noe som jeg synes står i sterk kontrast til virkeligheten.

 

Tenkte at dette ikke skulle være et syteinnlegg, trenger faktisk hjelp av dere til å tenke konstruktivt på hvordan jeg skal unngå at dette går så inn på meg. For, enten må jeg slutte å spørre helt, eller så må jeg tåle at de akker og okker seg hver gang jeg spør. Det er tydeligvis deres form, og godt voksne folk kan man ikke oppdra.

 

Har prøvd å spørre om det er mulig at jeg spør direkte, og at de svarer ærlig på om de kan/orker også videre. Det funker ikke. Føler uansett at det er så masse dobbelkommunikasjon i alt de sier og gjør. Tror de har glede av barna, men det er så innbakt i en eller annen "deal" jeg ikke får tak i at jeg ofte lurer på om det er verdt det. Synes det er viktig at de har et forhold, så målet er å klare å gi mere faen i den underforståtte klaginga.

 

Noen råd eller innspill?

[Anonym bruker]

Jeg hadde en lignende situasjon. Gav beskjed om vordan jeg følte jeg ble møtt, og det bedret seg etter noen dager.

[Anonym bruker]

syns det kan minne om sambo sin mor det der. hun har spurt litt om å få passe datteren vår. skal sies at jeg hadde IKKE lyst at hun skulle dit... men måtte gi meg til slutt..sambo sendte melding.. tilsvar fikk han om hun kunne komme etter kl 21 for da var hun ferdig på trening. jeg sa til han at da var det jo ikke vits.. for da var hun jo lagt seg.. og hva var da poenget med å få passe henne.... han sendte n melding om at det var sikkert nok trening i å passe henne... så fikk han en melding tilbake der det stod noe som at ja det kunne gå greit at hun droppet treningen.. men det hele var med en sånn tone at vi skulle være evig takknemlig for at hun oftet seg for å passe henne.. vi trengte ikke barnevakt. var bare fordi hun hadde spurt om å få passe henne..

 

svigermor er sånn farmor som liker at folk tror at hun er en veldig engasjert farmor. men det kan gå over 2 mnd mellom hver gang huns er dem..og da bor hun 20 min unna med bil...

 

 

[Anonym bruker]

Vi har merket at det hjelper å splitte barna i blant. Da hender det at begge sett besteforeldre frivillig tar dem en hel helg. Lettere å la søsken uten barn, eller andre, passe når det bare er en, fremfor to villstyringer som er tette i alder.

 

Har også tatt en alvorsprat med mine foreldre, hvor jeg har sagt at jeg respekterer deres rett til frihet nå som barna deres er voksne. Men at jeg blir såret, fordi jeg føler de gruer seg når de først skal ha barna på overnatting. Og at jeg rett og slett ikke ønsker å sende fra meg barna hvis besteforeldrene egentlig ikke ønsker å ha dem på besøk, selv om de skjuler det.

 

Mamma tok dette veldig innover seg, og bedyret at hun virkelig satte pris på å ha barna på besøk. Jeg tror hun er sliten for tiden, og derfor helst vil tenke på seg og sitt i helgene. Men nå stiller de opp igjen på en mye bedre måte ift overnatting.

 

Men problemet vårt oppsto nok fordi vi flyttet nærmere dem. Nå ser de barnebarna ofte, og dermed savner de dem kanskje ikke nok til å føle behov for å ha eneansvar for dem. Greiere å stikke innom ofte.

 

I tillegg må det sies at jeg har lite å klage på egentlig, siden mamma stadig stiller opp på kveldstid, og da på kort varsel, hvis jeg må på jobb, og mannen ikke er ferdig på jobb ennå. Samme hvis jeg skulle være syk en lørdag hvor mannen jobber, da kommer hun og tar seg av dem såfremt hun selv får sove ut først.

 

Så jeg har en veldig grei situasjon egentlig, men var en periode hvor det gikk nærmere ett år uten at det noensinne passet å ha dem over natten. Det hjalp å prate med dem, tror tiden fort kan fly forbi hvis de ikke gjøres oppmerksomme på hvordan du oppfatter det.

 

Jeg kjenner nemlig okkingen og stønningen du beskriver, og det er VONDT for en mamma å høre fra sine foreldre. Den har jeg OFTE fått før når jeg har bedt om overnattingsbarnevakt. Ikke greit. Men kan heldigvis endre seg:)

[Anonym bruker]

Jeg forstår hva du vil frem til. Men du har noen som bryr seg, om ikke annet hvertfall litt. Mannen min og jeg har ingen som kan sitte barnevakt, noensinne. Mine foreldre lever ikke lenger og min manns foreldre viser absolutt ingen interesse for sitt barnebarn. De har ikke sett ham engang(han er 1 år gammel).

 

Så mitt råd er: se positivt på det du har! Og lær dine barn andre verdier enn de du blir møtt med.