Hvordan fortelle kjæresten...

[Anonym bruker]

...at jeg flytter fra han?

Synes dette er vanskelig! Er ikke lenge igjen til termin,og jeg ser at vår situasjon er håpløs-eller HANS situasjon er håpløs! Han har kommet opp i et økonomisk kaos,og har skjønt at vi ikke kommer til å klare oss økonomisk når et lite barn kommer inn i vår verden. Jeg velger derfor å bli alenemor-ser ingen annen utvei!

Men jeg elsker han,og han gleder seg kjempemye til å bli pappa! Vi har det supert sammen! Han er den jeg vil dele resten av livet mitt med...jeg er bare nødt til å tenkte på den lille som kommer-og meg selv. Jeg kan ikke få et barn inn i dette økonomiske kaoset! Det går bare ikke...

[Anonym bruker]

Jeg er nettopp flyttet fra min. Jeg sa det bare rett ut. Var helt grusomt, for han gråt og var så lei seg.

 

Men vår situasjon var annerledes da. Mye problemer, og jeg var ikke glad i ham lenger.

 

Kan du tenke deg å prøve igjen senere? Hvis du vil det, kan du si at han får ordne opp i økonomien, og greier han det, skal du tenke på å ta ham tilbake. Hvis ikke kan dere jo forsøke å ordne opp i økonomien sammen...

[Anonym bruker]

hvis du virkelig elsker han så er det vel litt lettvint å bare flytte? dere venter barn sammen også.. Må jo være en måte å ordne opp i dette sammen.. iallefall hvis han også er interessert i å rydde opp i det økonomiske..

ta kontakt med banken eller en økonom eller luksusfellen

[Anonym bruker]

Dette er mannen i mitt liv,og jeg tar ikke lett på det å flytte ut... Har tenkt på det lenge. Han har tatt tak i sine problem,men det kommer enda til å gå et år eller to før hans økonomi er stabil igjen. Han har begynt på div. nedbetalinger o.l. Etter at "ting" begynte å komme frem i lyset,så har jeg gitt beskjed om at han må ta seg sammen og få orden i rotet,og det har han. Han har fått orden,men det er ikke dermed sakt at alt er bra... Som nevnt,han har nedbetalinger nå som nok kommer til å ta sin tid.

 

Synes det er vanskelig :/ Selv om jeg flytter ut,så er det jo ikke dermed sakt at det er over og ut mellom oss. Vi har jo ingen problemer i forholdet. Det er han som har helt håpløse økonomiske problemer...

 

HI

[Anonym bruker]

Som du selv skriver over her, dere har ingen problemer i forholdet, men du vil likevel flytte ut enda han har tatt tak i de økonomiske problemene sine. Herregud så dust du er! Du skal være glad for at du har en mann som faktisk tar tak i problemene, du velger å flytte fordi hva? du får bedre økonomisk støtte som alenemor? er det derfor?

[Anonym bruker]

Jeg har vært sammen med min samboer i 5 år og han har hatt samme problemet -fra før vi ble sammen. Hvis du elsker ham, men du kun tenker på pengene kommer du sikkert til å angre på dette seinere. To år går fort. Min samboer er ikke ferdig å betale tilbake, men vi har holdt motet oppe og har klart oss bra.

 

Men jeg skjønner at du tenker på barnet. Og jeg aner ikke hvor mye din samboer må tilbakebetale, så jeg skal selvsagt ikke si altfor mye. Men vi har klart oss greit på pengene, selv om enkelte tider har vært vanskelige. Vi har nå en sønn på over to år.

[giggsi]

Økonomi betyr faktisk en del i et forhold.

jeg tenker at hun flytter slik at hun får kontroll på sin økonomiske situasjon,noe hun ikke har med han.

Jeg synes dere som svarer er litt krasse her.

Dere vet jo ikke hvilke grunner det er til at han har økonomiske vansker.

 

Om hun velger å flytte til tross for at hun elsker ham må det jo være ganske alvorligt.

Hun har sikkert veid for og i mot.

 

Kan hende han tar seg sammen og ordner opp om hun flytter.

Og da går det jo ann å flytte sammmen igjen.

 

 

[Anonym bruker]

Jeg er enig med giggsi. Det kan være godt for henne å iallefall få kontroll over sin egen økonomi og slippe å ha ansvaret for hans i tillegg. Men blir i alle tilfeller påvirket av samboer.

[Anne-B.]

Det er helt jævlig å ha et lite barn midt oppi økonomiske problemer. Her førte det til brudd. Jeg klarte ikke mer av at vi skulle bruke alt av penger på nedbetaling, også måtte mora mi kjøpe mat og fylle kjøleskapet vårt med.

[Anonym bruker]

Jeg har vært barn oppi økonomiske problemer. Da hadde det vært klart bedre for meg om pappa hadde hatt meg alene, så mamma kunne ordnet opp. I stedetfor ble hele hverdagen min preget av kaos og kjeft og klaging over feil pengebruk osv. Hadde de bodd separat, kunne jeg iallefall hatt fri for det en plass.

[Anonym bruker]

Det jeg først og fremst tenker på er barnet vi snart får... Slik som det er nå,så får vi ikke endene til å møtes. Hvordan i all verden skal vi få det til å gå når et barn kommer inn i bilde? Jeg fikk ikke vite om hans økonomiske problem før jeg var gravid (var ikke klar over at jeg da var gravid,så vi skulle avslutte prøvingen...men da satt jo spira allerede).

Han har vært veldig flink og heiv seg rundt med en gang for å ordne opp i rotet sitt. Men det er vanskelig uansett hvor flink han nå har vært. Og jeg støtter han og hjelper han,og en god del av lønna min går med til å hjelpe han å få nedbetalt gjelda raskere...

 

Jeg har foreldre som jeg alltids kan støtte med til,men hans foreldre er ikke så interessert i å hjelpe økonomisk. Ikke har jeg mulighet til å ta på meg mere jobb,og han er allerede i 100% stilling... Til sammen tjener vi ca.450 000 i året. Og jeg synes det er ganske mye (er selv oppvokst med "fattige" foreldre),men fordi er det vanskelig...

 

Er det ikke rett av meg å ville gi babyen en trygg,økonomisk tilværelse..? Bleier og utstyr koster jo en del....

[Anonym bruker]

HI

[Anonym bruker]

Dersom det kun er det økonomiske synes jeg ikke det er riktig å gå i fra han. Tenk på at du da også frarøver både barnet ditt og faren en daglig kontakt. Og dette når han gleder seg til at barnet kommer og du elsker han!

 

Økonomi går det an å få hjelp med. Ta kontakt med økonomisk rådgiver. Dette finnes blant annet ved sosialtjenesten og de har rådgivningsplikt. De kan også bistå med å kontakte kreditorer for å få til en avtale dere kan leve med.

 

Lykke til med å finne dette ut sammen!