sukk.. det er så vanskelig!!!

[Anonym bruker]

har en fantastisk jente på 1 år:) pappan gikk fra meg når hun var 5 mnd, og fikk bare uker etter seg ny dame, de har kansje gått bak ryggen min, han nekter jo på det, men han har jobbet med henne de siste 2 årene (nordsjøen) så man tenker jo sitt.. Nå er de offisielt sammen og hun bor i en annen by, så han tilbringer en del tid der oppe med henne i tilleg til å jobbe 2 uker i nordsjøen (og 4 "hjemme) han var veldig trøstende og snill de første mnd og sa han forsto at det var vanskelig for meg og sånn. Det var VELDIG vanskelig (og er det fortsatt igrunn) dette er jo han som jeg trodde var "the love of my life" .En mnd før han plutselig sa det var slutt var vi å så på større hus og snakket med banken og sånn, så dette kom som ett veldig sjokk på meg og hele min verden falt i grus. Dette er 6 mnd siden nå, og jeg er fortsatt ikke kommet over han, hvar gang han er her og smiler eller kommer med en vitti komentar får jeg forhåpninger om at kansje?? kansje angrer han på valget sitt? men innerst inne vet jeg at det kommer ikke til å skje..

 

problemet mitt er at jeg virkelig hater denne nye dama som jeg mener har ødelagt forholdet mitt, og IKKE MINST gjort min uskyldige lille jente til ett skilsmissebarn. Jeg blir helt dårlig av tanken på at de 2 skal ha henne og "leke foreldre". Min eks har henne jo endel når han er hjemme og ikke har besøk av henne, men jeg har hitil sagt at jeg ikke er klar for at hun skal sove hos han når dama er der. Jeg vet jo at jeg en eller annen gang på gi meg, men jeg blir altså fysisk dårlig bare med tanken på at det mennesket jeg hater medt her i verden skal ta seg av mitt barn!!!

han pusher på og mener jeg er urimelig, jeg vet ikke, kansje jeg er det?? men jeg føler at jeg trenger mere tid.. hun er jo trossalt bare 1 år da.. det er 1 år siden jeg fødte henne og var i lykkerus og alt var fantastisk.

Jeg og min eks samarbeider igrunn ganske bra sånn ellers, vi har ganske likt syn på hvordan vi vil ha det med tanke på oppdragelse og hverdagslige greier, men med en gang det blir snakk om dama hans blir det ful skæring. Det er jo til ogmed sånn at om jeg spør om noe om henne, så går han i forsvarsposisjon med en gang og vil ikke snakke om henne, blir sur, også har vi krangelen gående...

Det er forferdelig slitsomt å ha det sånn, og veldig psykisk belastende. Hver gang han er hos henne eller hun er her går jeg bare rundt og er kjempe lei meg hele tiden. jeg gjør jo alt jeg kan for å skjule det for snuppa, som faktisk er en usedvanlig blid unge, noe jeg er utrolig takknemlig for, hun lyser opp hverdagen, så jeg "glemmer" det meste, men om kvelden når hun er lagt kommer tankene og det er ikke noe gøy.

 

Dette ble veldig rotete, men livet mitt er ett rot så noen som har vært gjennom det samme som har noen gode råd å komme med til meg??? :=)

 

 

[Anonym bruker]

For det første må du kanskje bestemme deg for å gå videre. Denne mannen har jo tydeligvis et godt forhold til sin nye kjæreste, og det beste for deg er å godta det.

 

Og det du og bør tenke på er at det er ikke denne nye dama som har gjort så det ble slutt mellom dere to og at din datter ble et skilsmissebarn. Det er eksen din som gjorde det, og hvis du har tenkt å "hate" denne nye personen som har kommet inn i din datters liv gjør du alt så utrolig mye vanskeligere enn det trenger å være. Du trenger ikke å like noen av de to for det som har skjedd, og heller ikke like tanken på at de skal leke foreldre for jenta, men ikke gå i den biomor-fella som du kan lese mer om inne på "mine, dine, våre...".

 

Dessuten virker det ikke som om du og eksen din hadde så likt syn på oppdragelse og hverdagslige ting siden det ble slutt mellom dere og han fant seg ny kjæreste.

 

Det er ikke den nye dama som er syndebukken her, så for din datters del ville jeg lagt bort den tanken med en gang.

 

sorry om dette virker krast, men det er faktisk bare utrolig irriterende å lese om folk som skylder på den nye dama i forholdet når mannen har gått i fra dem.