Barn som ikke har far..

[cherry coke]

Alle har vel en far, men jeg mener de som ikke kjenner til pappaen sin eller vokser opp med han.

Har spurt her inne en del ganger før om dette, men det jeg lurer på er hva sier dere til barna deres? Hvilke forklaringer får de på hvorfor de ikke bor sammen med pappaen sin? Og hvor gamle er barna?

[Gjest -<<-]

Nå blir jo vår situasjon ganske annerledes enn din, tror jeg. Siden ungene våre har to foreldre, men ingen mannlig sådan. Men tematikken er jo uansett til stede - de er ikke dummere enn at de skjønner at folk flest har en forelder av hvert kjønn, liksom.

 

Dønn ærlighet har stort sett vært strategien her.

 

Begge guttene vet hvordan de ble til og hvorfor det ble slik. Ingen av dem har vært spesielt opptatt av temaet og vi har ikke fått noen negative reaksjoner foreløbig. De er ti og snart fire.

[cherry coke]

Dytt

[cherry coke]

Har de aldri spurt om hvorfor de ikke har en pappa? Eller har de slått seg til ro med den forklaringen de har fått? Jeg er ærlig med jenta mi, men det er ikke alt jeg kan fortelle ennå, hun er 3. Og jeg er også redd for at hun kommer til å bli bitter på meg engang ..:/

[Alenemamma :)]

Nå er lillemann bare 16 mnd, så regner med det er en stund til han begynner å spørre om pappaen sin:) Men jeg kommer til å si at pappaen bor langt borte(som han gjøre) Og at mamma og pappa ble enige om at vi ikke passet sammen, og da var alleredde han "laget""på vei" I stede for å si "pappa ville ikke ha deg"

gruer meg til den dagen, men skal vell gå bra:)

[Gjest -<<-]

Ikke direkte spurt. Den eldste har forsåvidt en pappa, om enn i absolutt fraværende utgave. Det har han vært klart over siden han var et par-tre år, men så langt er jeg visst en brukbar erstatning. Han har aldri ansett det som negativt. Den yngste har heller ikke spurt, men fått forklaringen uansett.

 

Jeg kjenner forresten langt over gjennomsnittet mange barn som er blitt til ved donorbruk og lignende, og som nå er i tenårene eller voksne. Ingen av dem er antydninger til bitre.

 

Det meste kan vel fortelles til unger også, bare man legger det på deres nivå. Kanskje med unntak av barn som er resultatet av overgrep - da vil jeg tro det kan være bedre å holde kjeft. Men at far ikke kan være far fordi far ikke får det til/er "syk" e.l kan de forstå som ganske unge.

 

Om det er noe du tenker veldig mye på, ville jeg kanskje fokusert litt på det å ikke viktimisere ungen din. Jeg tror ikke det er særlig sunt å vokse opp med synet på seg selv som offer og fokus på hva man ikke har, fremfor hva man har. Dersom du tenker mye på at det er synd på ungen, er det fort gjort at du overfører den holdningen til henne - om enn ubevisst. Du er vel en dugelig forelder, hva? Ungen er elsket og har alt hun trenger? Så er det ikke synd på henne.

[Jentemamma-03&Guttemamma-07]

Min datters far døde da hun var 1år så hun husker jo ikke noe av han. Hun spør og jeg svarer så godt jeg kan :-) Er 98% ærlig med henne. Andre 2 % er hun for liten til og få høre enda.

[cherry coke]

Jeg er faktisk en meget god mor, om jeg får si det selv=) Hun har stor familie, og mangler ingenting. Masse venner og mye kjærlighet og omsorg. Jeg synes egentlig ikke synd på henne, for jeg vet at alternativet hadde blitt katastrofalt. Så sånn sett er jeg glad for at han ikke er tilstede...Men det er vel helst denne "bitterheten" som jeg har hørt og lest så mye om jeg bekymrer meg for..

Men kanskje jeg skal bare slappe av og la det stå sin prøve?

[Gjest -<<-]

Du sier det jo selv: Alternativet hadde blitt katastrofalt. Nå er du den voksne og bestemmer at slik er det, og det valget kan du tydeligvis stå inne for.

 

(Visste du at en del adopsjonsforskning tyder på at de adoptivbarna som i voksen alder er mest opptatt av biologisk opphav, er de som har hatt et konfliktfylt forhold til adoptivforeldrene? Jeg tror bitterheten over fraværende foreldre og lignende kommer primært om man ikke har det godt med den tilværelsen man har).

 

[cherry coke]

Jeg håper du har rett=) Tusen takk for svar! Får alltid fornuftige svar fra deg.

[Gjest]

mi er 3 år, har en far som bor i thailand, har aldri sett han og kommer nok aldri til å se han. jeg forteller og har fortalt fra dag en hva han heter, hvor han bor og at vi møttes og var veldig gode venner før hun ble født. må nok gjøre det mer detaljert med årene. men nå har jeg en kjærste som jeg tror absolutt vil stille opp som den farsfiguren hun trenger med tiden. vi får også et fellesbarn nå, og han har barn fra før, så for oss blir det nok helt naturlig etterhvert som årene går at han blir kalt pappa på lik linje fra alle barna..

[tonebf]

Hei!

 

Her sier jeg at pappa er syk og ikke kan være tilstedet!

Pappa er syk så dette stemmer, og sønnen min skjønner den forklaringen!

 

Men når han blir eldre kommer han nok til og spørre hvordan syk, det blir litt verre og forklare at han er narkoman

 

Han er 3år!

[Meesah og HattiFnattene♡]

Vel..jeg bare svarer ærlig på det hun spør om...med modifikasjoner for barneører selvsagt. Hun trenger ikke høre at hun er resultat av en one night stand...

Nå hadde jeg og faren hennes et greit utgangspunkt. Vi var gode venner, og havnet i seng. Så jeg sier at vi var venner, og at vi laget henne. hun har aldri spurt hvorfor vi ikke bor sammen, men hvorfor vi ikke er kjærester. Til det har jeg svart at jeg elsker pappa (min samboer, som har vært faren hennes siden hun var nesten to), og at jeg bare er glad i faren hennes som en venn.

Hun har aldri stusset over at hun bor hos meg foreløbig, det er vel naturlig siden hun har så liten kontakt med faren sin. Men hun HAR foreslått at han skal komme å bo hos oss.

Vårt største problem nå, er at hun nekter å ha noe med ham å gjøre. Hun sier hun har en pappa, og ferdig med det.

hun er 5