Hønemor? spydig stefar...

[hkpernille]

Ja da var vi i gang igjen.. samboern gikk og la seg halv 8 meg god natt og et stygt blikk.... sitter igjen med følelsen av at det er jeg som har rett til å gjøre det nå i kveld, men som alltid snus det hele rundt.

 

Han er spydig med jenta jeg har fra før(9år) og jeg prøver å late som ingenting( greier det jo selvsagt ikke) og han blir sinna og avviser meg i flere dager.

Jeg skjønner bare ikke hva jeg gjør feil. Synes det blir så feil å irettesette han forran barna. Synes det er så rart at voksne folk ikke ser seg selv bedre ?

 

Det som skjedde i dag var at hun kom hjem fra skola og ikke følte seg helt bra. Himling med øynene fra stefar ,,,selvsagt. Kjente jeg ble nærvøs men en gang. Hun hadde vondt i halsen og følte seg ikke bra. Dette nevnte hun med jevne mellomrom hele resten av dagen, og jeg prøvde å muntre henne opp med at det sikkert gikk fort over og det er nok bedre etter en god natts søvn. osv.

Men vet fra før (iflg stefar)at "hun bare vil ha oppmerksomhet eller hun bare overdriver og du gjør det værre med å gi henne oppmerksomhet"

Men jeg prater jo bare med henne og spør hvordan hun har vondt og sånn. Er det feil?

Lot hvertfall som ingenting, men under middagen, der hun sa at det var vondt å svelge, smalt det fra stefar: hvis du fokuserer på andre ting går det nok fortere over! Spydig og hissig... Så at jenta reagerte, og jeg sa at det er sånn når en har vondt i halsen, men at vi må spise litt uansett.

etter maten gikk det sånn nogen lunde, men hun spurte litt mye, og det så og hørte jeg ikke var så populært hos stefar, så jeg prøvde å prate litt med henne om andre ting. Så nå i kveld,da vi satt og gav lillejenta vår kveldsmat, spurte jenta på 9 om hun kunne se barnetv nede i stua. Hun henvendte seg dirrekte til samboeren da hun spurte, og han svarte faktisk ja med en gang. i en hyggelig tone! Jøss tengte jeg da, men...

i det hun gikk sa han spydig:ja,for vi har jo ikke flere tveer her i huset!

Jenta gikk til stua og spurte om hun skulle ta ut dvden som sambo hadde sett på før i ettermiddag. Han sa da hissig og spydig :det skal jeg ta meg av selv tenker jeg! Jenta gikk rett til den andre tveen og så barnetv der, selv om det ikke er noe særlig bilde på den tveen.

Kjente at hjertet mitt svei for henne, tok lillejenta og gikk for å bade.

Sambo kom ikke etter som han bruker,og jeg skjønnte hvordan kvelden ville bli, og rett fikk jeg ....

 

Da jeg kom ned igjen satt han på kjøkkenet og kikket i veggen, og jeg prøvde å få blikk kontakt med han, men han sa bare godnatt til lillejenta med et smil og unngikk meg.

 

Er det jeg som ikke skjønner meg på barneoppdragelse??

Hjelp!!!!!!!!! hva gjør jeg feil?????

 

[ana baroma]

Dersom ungen kommer hjem og sier at han har vondt i halsen, så kikker jeg i halsen og ser om det er rødt, hovne mandler osv. Da ser jeg jo om det er skikkelog syk eller ikke. Sjekker også temp og ser an allmenntilstand. Jeg kunne aldri (og heller ikke mannen min) drømme om å være spydig til en unge som føler seg uvel! Om det så er bare for å få oppmerksomhet, så trengte hun kanskje det akkurat da? Barn har mange måter å si fra på

 

Det ser for meg ut som at mannen din lider av syndromet en del stemødre lider av. Kanskje han ikke ser det selv at han oppfører seg barnslig og umodent overfor en jentunge? Kanskje han er sjalu, irritert, lei av henne?

Og alt dette får du ikke vite før han forteller hva det er.

Kanskje du må presse han litt der? For hadde det vært mitt barn som ble utsatt for en slik voksen i hverdagen, så tror jeg at jeg ville ha beskyttet henne fra den voksne som sier slikt som denne mannen. I tillegg ville jeg ha beskyttet meg selv fra en som vil påføre meg dårlig samvittighet til enhver tid. Tro meg, jeg har vært der:) Det sier jeg uten at jeg mener du skal forlate fyren. Men det er du som må ta tak i dette, for han kommer aldri til å gjøre noe kan jeg tenke meg.

 

Jeg kan bli irritert på stesønnen min jeg også, fly forbanna kan jeg også bli. Men spydig, frekk og usaklig vil jeg aldri finne på å bli overfor han!

 

Så jeg synes ikke du er på bærtur, men jeg tror du har en mann som sliter litt med hele situasjonen enkelte ganger:)

[ostekaka]

spydig, sarkastisk, ironisk er vel strengt tatt noen aldri bør være ovenfor barn, helt frem til de er temmelig store, halveis opp i tenårene eller der omkring. har lest noe en gang om at de ikke er i stand til å forstå det før de er temmelig store, og det ser jeg igjen på barna til samboeren min.

men det du beskriver fra mannen din, er jo mer sinne og irritasjon virker det som, og det bør jo barn spares for også. han sliter nok med situasjonen, eller mulig han har noe han vil kommunisere om familien, men føler han ikke kommer til, kanskje han føler han ikke får lov, ikke vet jeg. men hans oppførsel slik du beskriver den er uakseptabel.

om det som ligger bak er at han faktisk ikke er en snill mann, så må du jo stikke langt der i fra, tiltross for fellesbarn, økonomi og alt sammen.

men du må jo være sikker på at det ikke er noen misforståelser, eller bare at dere ser verden på ulik måte, og slik leser situasjonene feil, for det er det jo ikke vert å bryte opp familen pga.

[hkpernille]

Tusen takk for svaret! Kjenner det var godt å få luftet dette.

Har prøvd å snakke med han om dette, men han skjønner ikke hva jeg mener. Han synes han skal få snakke til ungene uten at de skal reagere på det. Jeg føler meg bare tråkka på og såå dum! Skjønner ikke at jeg skal føle det sånn når vi skal prate.

Jeg prøver å beskytte henne så godt jeg kan, men det som da skjer er at jeg gjør ting for henne istedet for å ta tingene opp med henne. Det kan jo hende han må påpeke ting hun ikke har gjort osv.og det vil jeg ikke. Hun er en veldig følsom unge, kan gråte av en fin sang eller av at noen har det vondt. Hun er veldig snill, men kan være veldig sta når hun legger den siden til. Er veldig glad i besteforeldrene sine som bor rett ved, så der er hun ofte( til stooor irritasjon fra stefar) tengte jo det kunne hjelpe han litt(avlastning)men da er hun bare der for å få alt som hun vil får jeg høre fra han. Hun har aldri sagt et vondt ord til han selv om han hadde fortjent det ,så han ser ikke hvor heldig han er. Det er kanskje det værste. Han sliter veldig med seg selv, men han er en veldig god far for sitt eget barn( håper han ikke blir likedan mot henne)

Bytter bleier,mater og er veldig med på alt. Oss imellom er det gnisninger stadig vekk, for han er så utålmodig og spydig. Han er jo så snill og omtenksom mot meg og dattra si, men søsken(han liker ikke søstrene sine, og de liker ikke ha heller), mine barn, mine foreldre, mora si og mine søsken, er han så lite forståelsesfull mot.(alle i min familie har tatt imot han med åpne armer)

Jeg skjønner jo bare mer og mer at det nok er alle oss rundt han som gjør han slik han er. Enten er han sjalu på alle som er glade i meg, eller de jeg er glade i, eller så er vi noen forferdelige mennesker rundt han. Han var ikke sånn før! Alle var så snille, gode og han syntes synd i de som var pjusk. Jeg vil ha den mannen tilbake!

Tror kanskje han har hatt det best alene. Så hadde ingen irritert han og han hadde fått bestemt alt selv. Jeg vet ikke, jeg sliter bare mer og mer. Har snakket med han om terapi, men han skjønner ikke hvordan det skal hjelpe. Han skjønner virkelig ikke at han gjør folk nærvøse med oppførselen sin. Jeg kjenner jo at jeg ikke liker å få besøk lengre. Når de kommer forsvinner han. Eller så sitter han og irriterer seg over at 9 åringen klenger på meg eller på bestemora eller bestefar, og som regel kommer det en kommentar som gjør besteforeldrene ille til mote, og så går de hjem med tårer i øynene. Så blir han fortvilet, men han blir sinna istedet. sikkert fordi han skjønner at han skulle ha holdt kjeft.

Vi snakker liksom ikke lenger. Var flinke til det før vi ble sammen. Skjønner liksom ikke når det ble sånn. Tror kanskje det er fordi han hakker på de jeg er glade i? ( de har jo sine feil og mangler de også, jeg skjønner jo det) Jeg føler meg bare overkjørt. Han blir tydelig veldig engasjert, hissig og ser så sinna ut når han skal prøve å diskutere ting med meg- Jeg blir satt ut, og føler at vi må tenke på at ting har to sider osv. men vi bare kjefter på hverandre(mest han)

Det har endt i at jeg har spurt han om hvordan han vil at ting skal være, men da har han blitt helt rar og sier at det er jo ikke det han vil. Han vil jo ikke ha sin mening gjennom!? Skjønner ikke den jeg da. Prøver jo å argumentere, men det er liksom slik at når jeg gir meg , da er det ikke så nøye lenger?? Jeg kan diskutere hva det skal være, men jeg passer jo på å ikke tråkke på noen. Jeg er nok for redd for å si hva jeg mener tror jeg. Min mening er liksom ikke noe fornuft i føler jeg selv. Huff, dette ble langt, men igjen...det var godt å høre at jeg ikke er helt på bærtur.... Takk igjen for svaret ditt.(",)

 

 

 

[to-store-to-små-en-liten-en]

Jeg synes du skal ta din datter i forsvar når hun er der, slik at hun hører at moren hennes ikke finner seg i at datteren blir behandlet på denne måten!Tar du dette på "kammerset" kan din datter tro at stefar har rett til å snakke til henne på den måten, og at du mener det er greit!

Slik har han ikke lov til å snakke til henne, og skjerper han seg ikke, hadde jeg tuppet han på hode og ræva ut!!!

[*-*]

Vet du. i fare for å virke skikkelig kjip og ukjærlig selv, hvilket jeg ikke er, så kjenner jeg meg litt igjen i samboern din. Jeg kjenner meg ikke igjen i oppførselen overfor stebarnet, men i følelsene som ligger bak. Min mann har også vært litt fortvilet et par ganger jeg har himlet med øynene til ham over noe, som har ikke syns har vært noe å himle for. Jeg har, eller i alle fall hadde, lavere terskel på irritasjon overfor barna og min mann drev nok også litt med overkompensasjon også i kjølevannet av skilsmissen.

 

Jeg har alltid forsøkt, og forsøker fortsatt når jeg syns det er vanskelig, at min frustrasjon og irritasjon ikke skal gå utover barna. Jeg tror jeg klarer det for det aller meste, og de gangene jeg merker at jeg har vært litt urimelig så er jeg rask med å snakke med barna om det etterpå og si unnskyld og at dette ikke er så lett for meg heller, Det tror jeg er viktig, da tåler barna at man ikke alltid får til alt på den riktige måten.

 

Men for at jeg skal klare å være fin overfor barna, så trenger jeg også at min mann skal skjønne at det er vanskelig for meg i blant. Det var helt ærlig fryktelig frustrerende de første årene vi bodde sammen at det ene barnet frahun var seks til åtte år, hylte som om hun holdt på å dø i fem minutter hver gang hun slo seg, uansett om det var vondt eller ikke. Hun gjorde det aldri på skolen eller når det var andre der, men alltid hjemme. Og jeg ble like redd hver gang fordi jeg trodde hun var hardt skadet og så like irritert etterpå nå det gikk over like fort som det begynte. Da måtte jeg himle meg øynene til far, og han måtte på banen og prøve å gi hylingen mindre oppmerksomhet.

 

Jeg kan også kjenne meg igjen med det med familien rundt, selv om det er en særdeles kjip og smålig følelse å ha. Min mann har en ganske instens familie, og særlig i starten var de lite opptatt av meg, men veldig opptatt av far og barn selvfølgelig. Sånn er det jo, men det var ikke så stas å være med i en annen familie hele tiden, der man følte seg litt uttafor og ingen egentlig regnet deg ordentlig innenfor. Når ekskone i tillegg staxdig var på banen i perioder hvor alt skulle koordineres eller ordnes av de to sammen, så følte jeg noen ganger at mannen min og mitt liv var helt spist opp av andre, at det ikke var mitt liv, men at jeg bare var statist i andres liv. Det er ikke noen god følelse.

 

Jeg har nok aldri hatt det så ille som din samboer, men jeg tenker at i tillegg til at man blir sint på ham fordi han ikke kan oppføre seg sånn, så er det også synd på ham. Det kan ikke være godt å ha sånne svarte følelser og det virker ikke som om han er helt trygg på sin plass i familie. For min egen del så har disse følelsene gått mer og mer over ettersom tiden har gått, men jeg kan skjønne at det i visse tilfelle kan gå andre veien i stedet.

For meg har den beste løsningen vært å gjøre ting til mitt, så jeg slipper å stå på utsiden av noe som ikke er mitt. Det har vært veldig viktig for meg å få et eget forhold til stebarna, jo nærere jeg er dem, jo mer skjønner jeg dem, jo mer kjærlighet har jeg å gå og jo bedre stemor blir jeg. Det hjelper også i forhold til omverden, når de regner oss som familie så er det lettere for meg, det var vanskeligere da barna og mannen min var en familie og jeg bare var kjærsten.

 

Dere kan selvfølgelig ikke ha det sånn her, det går ikke for noen av dere og det går aller mest utover datteren din. Men før du kaster mannen din ut eller raser og bedreider ham altfor mye, så kan du jo forsøke litt andre ting også og se om det hjelper. Hva med at du prøver å si at du forstår at det er veldig vanskelig for ham, ser at han har vonde følesler og prøver å få dem fram. Jeg tror det er viktig at man innser at det kan være helt naturlig å være sjalu på barn og eventuelt også annen familie i nyfamiliesituasjoner, sjalusi handler i bunn og grunn om at man føler seg truet og usikker, det kan ramme alle uavhengig av alder eller visdom. Men hvis det er følelser man offisielt ikke får lov til å ha, som kommer det ut gjennom sinne og irritasjon.

 

Uten at jeg aner noe om dere situasjon egentlig, så ville jeg tenkt at det første dere bør gjøre er å sette av mer alenetid til stefar og stebarn sammen. Mer alenetid til deg vil ikke hjelpe på situasjonen, de trenger å bedre sin relasjon til hverandre. Stefar trenger å kjenne datteren din bedre og får bedre forstålse for henne, samtidig som han trenger å føle at han betyr noe for henne. Dette tror jeg bare kan bedres ved at de tilbringer tid alene. Det er sikkert også viktig for din datter at hun føler at stefar vil være sammen med bare henne også. Dere skal være en familie sammen i mange år, viktig at alle roller faller på plass. Akkurat nå virker det som om mannen din sin rolle er uklar, i alle fall overfor datteren din., Kanskje dere kan prøve å dele litt mer på å vøre foreldre overfor henne. Men da må du gi ham plass og han må ville det og jobbe aktivt med det. Hva med å sette av en kveld i uka hvor de gjør noe sammen? Svmmehall, kino eller noe. Eller han kan hjelpe henne med leksene på rommet hvor de to er alene uten at du er der. Jeg tror man kan merke ganske fort endringer hvis man vil og tar seg tid til å gjøre noe sånt.

Det er nok litt slitsomt for mannen din å leve i en verden hvor alt er avhengig av og kretser rundt deg, fra babyen som trenger pupp, til niåringen som bare forholder seg til deg, til foreldrene dine som stadig stikker innom datter og barnebarn. Prøv å finne måte å gjøre det litt mer til hans verden også. Gi han mer ansvar og rom! Mern han må så klart være villig til å gjøre noe med dette selv også, se at det er et problem.

 

Hehe, det ble veldig langt dette, ble litt revet med. Og kanskje er det ikke sånn his dere, kanskje er han en ufølsom og ukjærlig fyr du bør kvitte deg med. Men det går an å prøve noen andre veier før man går til det skrittet;)

[Mater]

Et nydelig (og gjenkjennende!) innlegg! Og jeg tror du treffer mange viktige poenger. Jeg vil poengtere viktigheten av å gjøre ting sammen som familie også. Gjør ting sammen som alle kan ha glede av, spill spill sammen, gå på kino, _være_ en familie hvor alle er inkludert.

 

Og et sitat til hentet fra innlegget over: "Men for at jeg skal klare å være fin overfor barna, så trenger jeg også at min mann skal skjønne at det er vanskelig for meg i blant." Det hadde i hvertfall gjort ting enklere for meg om jeg hadde møtt forståelse og bekreftelse fra min mann på dette punktet." _Det_ tror jeg er et viktig poeng!

 

Det er trist å høre at dere sliter. Håper virkelig ting ordner seg for dere.

[MaybeAgain]

Lindsay sitt innlegg under sier vel det meste - jeg er enig med henne.

 

Noen ganger blir situasjonen for en steforeldre litt voldsom, og da kan reaksjonene være så mange. Selvsagt bør man på det aller sterkeste prøve å unngå å ta dette ut over barnet, men vi er alle mennesker og ikke alltid perfekt....

 

Jeg sier ikke at du tar feil og at du ikke skal ta vare på jenta di i slike situasjoner, jeg sier bare at du må legge godsiden til og prøve å se ting fra hans perspektiv.

 

Alternativt er han bare en surpomp på generelt grunnlag, og da har du jo en helt annen problemstilling å ta hensyn til....

[hvorlangtkandetteegentligvære.]

Jeg synes Lindsay sine ord er fine. Hun setter ord på ting veldig mange stemødre/fedre føler i et forhold. Og jeg synes du skal snakke med mannen din og da forutsetter det at du har en god posjon empati: Ikke døm han for at han er ærlig og still masse åpne spørsmål. Hvordan mener han at man skal håndtere ei jente som er syk? Vær også tydelig på hvordan du ønsker at dere skal fremstå som trygge voksenpersoner.

 

MEN.. hvis det ikke blir noen endring og du fortsatt har en klump i halsen på hvordan han behandler dattern din synes jeg du skal pakke og dra. Det er ikke verdt det! Jeg er stemor og har hatt mange av følelsene som din mann har hatt - mannen min snakket med meg om det og jeg tok et valg: Jeg skal være en slik stemor som gjør at stebarnet kan se på barndommen sin hos far med glede. Det betyr ikke at jeg skal være en super-stemor, men stedattern min har det godt hos pappan sin - og det skal jeg aldri ødelegge.

 

Jeg synes det er en god leveregel. Blir jeg for irritert eller får for kort lunte forlater jeg bare rommet/huset og lar det "gå utover mannen min i ettertid" Da har jeg som regel roet meg ned og det er ikke noe å få ut.

 

La aldri en mann bli viktigere enn dine egne barn. Kan du ikke forandre han, så må du ta grep selv. Den dagen dattern din stiller deg til ansvar for en utrygg barndom er det forseint å angre.

 

Håper dette løser seg for dere alle sammen. Det du beskriver er ikke et tegn på at noen av dere har det godt i disse situasjonene

[Maud]

Lindsay, du er bare fantastisk fin! Takk for at du er så ærlig og viser at verden ikke er bare svart eller hvit.