Jeg_er_sliten

[Gjest]

Jeg har nå definitivt møtt veggen. kroppen_min_vil_ikke_mer..

 

Det er et herk uten like å være syk. Det er dobbelt herk å være syk når man har endeløst med eksamener og oppgaver som skal inn på alt for liten tid. Det er trippelherk å være syk når man har et barn på ett og et halvt, som også er sykt, og som man derfor ikke får plasert i barnehagen, eller hos noen andre fordi barnet vil sitte på mamma sitt fang- hele dagen- og ingen andre fang er bra nok. Det er ekstra vanskelig å se lys i tunellen når barnet har vært mer eller mindre sammenhengeden sykt siden midten av september. Og når leger sier at "bare å vente til det går over....og ring hvis det blir værre"

Hvilket voksent menneske hadde funnet seg i å være syk i to mnd. med beskjed om å bare "ringe hvis det blir værre" ?

 

I tilleg blir alle disse tingene så mye mye mye mere herk når man er gravid og kroppen så til de grader sier fra om at det er på tide å ta det med ro. Kynnere fra en annen verden, som er så vonde at de skremmer livskiten ut av meg. Blør gjør jeg nesten daglig. Og jordmor sier jeg må "ta det med ro", " "tenke på ungen"... hadde det bare vært så enkelt.

Jeg har stått på som en helt de siste ukene. Aldri før i mitt liv har jeg vært så effektiv. Jeg har vært mamma til unge som skal sitte på fanget og gråte fra klokka åtte om morgenen til klokka syv om kvelden. Og jeg har vært flittig student som har lest og skrevet oppgaver til krampa tar meg fra syv om kvelden til klokka seks om morgenen, for så og sove to timer og ta runddansen på nytt.

 

Nå er helvetesbolken med ørten oppgaver over, og jeg har en drøy uke på å "slappe av" og lese til eksamen og ta fatt på neste helvetesbolk. Men så blir jeg syk... igjen.. og så til de grader. Jeg hadde solgt sjelen min for å være i stand til å legge meg ned og bare sove, men det går ikke. Hoster som en gal i nogenlunde horisontal vinkel. Så her sitter jeg, med dyna i sofaen i håp om at jeg skal sovne sittende.

 

I tillegg har jeg samvittighet svartere en natten fordi jeg ikke har vært ut i snøen og akt med ungen, ikke har jeg laga adventskalender, ikke har jeg tenkt på at jeg må bake pepperkaker, ikke har jeg handlet julegaver, ikke har jeg sett andre mennesker på over en mnd. Ikke har jeg snakket med andre mennesker heller, bortsett fra en og annen "hvorfor kommer dere ikke på besøk? Vi er så skuffet over at dere ikke kommer på besøk. Har dere ikke vært ute i sneen og lekt? Stakkars liten jente som har mamma som bare konsentrerer seg om seg selv. Eksamener sier du? ærlig talt, du er tross alt bare student, bare vent til du kommer ut i arbeidslivet. Dere er syke sier du? herregud, dere har jo vært syke i to måned nå... såååå syke kan dere vel ikke være" telefon...

 

 

Jeg vil gå i hi. NÅ

[dårlig ånde]

sympati

[fumlis og skrikerungene]

Uff og dobbeltuff;-(

 

Min hverdag så plutselig veldig himmelsk ut når jeg leser om din.

 

Masse sympati herifra og. Håper det blir litt lysere snart:-)

[Gjest]

22 desember er siste (eller de tre siste) eksamenene dette semesteret. DA skal jeg slappe av da... og vi må vel bli friske tilslutt..

 

Jeg er jo så frynsete i nervene også. Tidligere i kveld knakk jeg sammen i en haug av snørr og tårer. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å kjøpe melk... MELK for svarte! Man skulle ikke tro at det var noen verdenskrise, men joda. Det var det.Da var jeg med ett fulstendig ubrukelig, som samboer, mamma og menneske.

 

Ikke så greit for mannen min heller. Han er like syk og sikkert like sliten. Og jobber like mye.

[dårlig ånde]

jeg kan være en ganske hissig student selv til tider, og min erfaring er at det sjeldent er verdt det. hvis du er syk har du rett på utsatt eksamen. gå til legen og få en legeerklæring, det er ikke det samme som å komme og tigge om sykemelding. og ikke lur deg selv med tanker som "det ville vært så deilig å være ferdig før jul etc." som jeg regner med at du tenker. sykdommen kommer til å føre til at

a) du ødelegger kroppen din

du kommer til å gjøre det dårligere på eksamen enn du kunne ha gjort

 

og begge deler er ergelig, spesielt når innsatsen koster deg så mye.

[Angie77]

Den effekten det du skriver har på meg er den samme som om jeg skulle lest en god grøsser. Hårene på armene mine står rett opp nå, og jeg skal fortelle hvorfor.

 

I fjor, nøyaktig på denne tiden, hadde jeg det akkurat som deg. Jeg var gravid med termin i april, sykere enn jeg trodde gikk an, eksamnereksamnereksamner, julehelvete, kronisk dårlig samvittighet, osv. Presset meg gjennom hele greia, fikk A'en jeg hadde strebet for uten å klare å glede meg over den overhodet, gikk i bakken 1. nyttårsdag da alt var over, ble lagt inn på sykehuset samme kveld og mini ble tatt med keisersnitt like etterpå. Alvorlig svangerskapsforgiftning som holdt på å ta livet av oss begge. Jeg hadde INGENTING som skulle disponert meg for preeklampsi/eklampsi, men etter å ha boret meg ned i mysteriet står jeg igjen med kun ett svar; stress kombinert med sykdom!

 

Du tenker sikkert nå at du bare må komme deg gjennom det, men TRO meg; ting kan ALLTID bli verre (ref; Murphys Law). Tre mnd på sykehus i kronisk angst og så hjem med et barn født ekstremt prematur... Var ikke mye jeg klarte å bygge meg opp igjen i den fasen!!

 

I disse dager tenker jeg mye på hvor jævla dum jeg var, og angrer så sinnsykt på at jeg ikke utsatte de eksamnene. De virket så utrolig viktige der og da, men herregud; det var IKKE verd risken.

 

Utsett eksamnene, bestill alle presangene på nettet, kjøp alle julekakene i år, legg deg under teppet på sofaen med småen i armkroken og ha en fornuftig førjulstid:)

[dårlig ånde]

oj, 3 måneder prematurt. håper alt går bra med dere nå! jeg har også termin i april, å føde om litt over en måned høres helt vilt ut. jeg visste ikke at det var mulig å overleve for en så liten tass en gang.

 

så småspurven- hør på den erfarne fjellvandreren over her.

[Angie77]

Det var helt, helt villt. Jeg hadde lagt på meg ca 2 kg, ingen kunne se at jeg var gravid og jeg var helt uforberedt på fødsel. Hun veide 700 gram da hun ble født og gikk ned til 640 gram ila to dager. Var på sykehuset i tre mnd før vi fikk henne hjem. På sykehuset fortalte de at den minste de hadde reddet veide 450 gram.

 

Det utrolige er at hun nå er 7 mnd gammel (biologisk alder, fødselsalder er 10 mnd), krabber på alle fire og er høyt og lavt, og motorisk ligger hun forran de født til termin (gjennomsnittlig sett). Så vi har vært veldig heldige:) Nå hører det med til historien at ekstremt premature er i faresonen for hyperaktivitet, konsentrasjonsvansker, abstrakt forståelse ol, så vi må være litt obs fremover.

[dårlig ånde]

jeg blir helt på gråten når jeg hører sånt, horomoner i sving her. glad for at det gikk/går bra.

[Gjest]

Jeg hadde vurdert det, hadde det ikke vært for skolens regel om at eksamen må taes i samme semester som alle arbeidskravene. deriblandt 80% oppmøte til undervisning. Det har jeg ikke sjangs til å klare i neste semester, da jeg skal ha barn i mars.

Og så føler jeg at jeg nå er så nerme målet. har jobbet så sinnsykt i det siste med å rekke alle frister. Nedtur å skulle gi seg nå..

Jeg har allerede droppa 15stp da. Hadde meldt meg opp til 60stp. dette semesteret, men ser at jeg bare kommer til å ta 45.

 

Historien din er drit skummel! Godt å høre at det gikk bra med henne. 700gram..det er lite det! Mindre en babyen i magen skal være nå i følge bim. Har to brødre som begge var under 500gram da de ble født. Den ene overlevde, men den andre døde dessverre i løpet av første dagen.

 

Jeg er så naiv jeg at jeg tenker at sånt skjer meg. Meeeen, jeg fikk begynnende svangerskapsforgiftning i forige svangerskap. Men dog heldigvis to dager før termin og bare timer før fødselen starta av seg selv.

[Gjest]

On the bright side ser det ut til at vesla har kvikkna til igjen. Kommer til å holde henne hjemme ut uka, og krysse fingrene for at hun er frisk for godt, og ikke bare blir syk igjen med en gang. Å få ha henne i barnehagen eller hos noen andre innimellom hadde gjort dagene mine 1000 ganger lettere.