Sosial angst....litt seriøst innlegg

[:-))))]

Jeg må bare spørre noen. Jeg sliter med dette selv og i disse tider er det ekstra ille. For noen år siden flyttet jeg til Belgia med min familie pga min manns jobb. Jeg skulle vœre hjemme med barna og han jobbe.

Siden vi har flyttet hit, har jeg ikke klart annet enn å få overfladisk kontakt med andre. Jeg kan språket godt, det har jeg lœrt ved en annen anledning. Jeg har ingen venninner her, ingen å gjøre noe med og dette begynner å bli ensomt. Ensomheten kommer i perioder og er ikke lett å takle. Min mann har noen bekjentheter gjennom jobben og er mye mer utadvendt enn meg. Selv i leilighetsanlegget der vi bor, så er det han som har kontakt med naboene (overfladisk mannskontakt, men dog) og han jobber hele dagen, det er jo jeg som er hjemme.

Når man i tillegg har sosial angst/er veldig sjenert så er det ikke lett å bryte denne onde sirkelen.

Det jeg merker er at jeg ikke har noe problemer med å si noe til folk den helt første gangen man møtes, da har man ofte barna felles. Men det er etter hvert at det stopper helt opp. Jeg føler at jeg ikke får noen tilbakemelding på det jeg sier , eller at man ser litt rart på meg; kanskje har jeg sagt noe rart.

Noen ganger lurer jeg på om jeg oppfører meg veldig avvisende eller merkelig uten at jeg merker det selv, og at dette fører til at folk skygger unna.

Senest idag når jeg fulgte datteren min på barnegymmen, så oppdaget jeg at tre av mammaene som er der hver gang (jeg er den fjerde) plutselig satt og snakket sammen og sa du til hverandre (her sier man De til ukjente). Følte meg plutselig helt utafor, for alle vi har vœrt her hver gang sammen og jeg har småsnakket litt med de før. Ingen sa noe til meg, de satt seg liksom sammen. Er jammen ikke lett å bryte inn i samtalen da....i hvert fall ikke for meg.

Er det noen som har noen tanker om dette, hva jeg bør gjøre osv. Noen som har opplevd slike mennesker som meg som de har syntest det har vœrt greiest å skygge unna....?

[Gjest]

Jeg vet ikke så mye om det, men er det noe fritidsinteresser du kan møte folk gjennom der du bor? Uansett - kanskje det er lurt å bryte isen med en gang du treffer noen, og liksom si noe a la:" Huff, jeg er så fryktelig sjenert, jeg, men det hadde jo vært trivelig å bli kjent med litt flere her/ta en kaffe/ gå tur e.l." ?Da slipper folk å lure på hvor de har deg, for da har du jo alleree uttrykt at dette er litt vanskelig for deg, og så tilpasser vel de fleste seg etter den informasjonen og jobber anskje mer for å hjelpe deg litt i gang og inkludere deg.

[:-))))]

Det er klart...jeg har aldri prøvd den introen, men folk er utrolig opptatt av seg selv og gidder liksom ikke å passe på å få med andre i "gjengen". Jeg har overhodet ingen tro på at mennesker som har familie, vennegjeng, sosialt liv og en jobb å gå til, er veldig interessert i å utvikle nye vennskap. Skjønner at innstillingen min er avvisende, men dette er også erfaringen min (fra langt, langt tilbake). De har liksom ikke tid. Men jeg ser jo at folk blir kjent med hverandre i alle aldre, men føler liksom at det er de folka som er sprudlende, åpne, morsomme osv som får kontakt med andre. Mens de som er sjenerte som regel blir glemt.....det er jo ofte slik...eller?