stemor til tenåringer + ei lita jente

[stemor 2+1]

Hei

Jeg er stemor til 2 jenter på 13 og 15 år som min samboer har fra tidl.ekteskap. I tillegg er jeg stemor til en liten jente på 2,5 år etter et forhold han hadde som var slutt ca 1 år før vi ble kjærester.

Jeg har hele tiden slitt med å bli kjent med den lille jenta, primært fordi de to tenåringene "sloss" om å stelle henne, mate henne, leke og alt mulig. Dette ser faren på som både at han får hjelp og at de får være i lag. Dette er helt greit det men jeg er som en statist i mitt eget hjem og føler at jeg ikke får kontakt med noen av de lenger. Lever mitt eget liv og savner mannen min disse dagene. ALle er her annen hver helg, de to eldste også hver tirsdag til onsdag. Den lille bor 5 timer fra oss og er her ikke så mye.

Hva skal jeg gjøre? Hva er riktig? er ikke det jeg og mannen min som skal "styre" og ha primæromsorg og være de voksne her i huset? BLir bare mer og mer frustrert og ensom. Føler jeg trenger en slags avklaring. Synes det er vanskelig å skille helt hvilken rolle jeg skal ha. De er her ikke så mye, og har jo en mor og trenger sårt å være sammen med sin far når de er her. Vanskelig å melde seg helt ut når vi liksom skal fungere som en familie alle sammen. Vi har også fått et fellesbarn, en gutt på 6 mndr.

Har dere noen synspunkt?? Vil jo ikke bli den stygge stemoren, men føler at jeg kun kommer inn når det skal settes grenser, f.eks. at en ikke kan løpe i sofaen eller spise på møbler eller rote og ikke rydde etter seg.

 

[junijente fikk julijente]

Hva du skal gjøre, og hva som er riktig er det nok bare du og mannen din som kan komme fram til. Men å ta en ordentlig prat med mannen din er nok lurt i første omgang. Selvsagt er det dere to som skal "styre", ha primæromsorgen og være de voksne i huset. Selv om barna - både store og små - trenger å være sammen med faren sin trenger dere også felles familietid - for du er også en del av familien, slik faren og alle fire barna er. Når det er så stor forskjell i alderen på barna er det ikke alltid så lett å finne på ting som passer for alle, men hva med å prøve likevel, og i tillegg kan kanskje faren ta med seg de to eldste på noe som passer for dem en dag, og så kan han ta med seg de to minste senere? Dette forutsetter jo at du kan være alene med de andre barna, men dere har kanskje også godt av å få en stund alene? Og dere kan jo også finne på noe mens faren er ute med de andre, så blir det ikke bare pappa som får gjøre noe gøy med barna.

Jeg har også ofte følt meg som den slemme stemora som setter grenser og kjefter for alt mulig, og har noen ganger gitt mannen min beskjed om at han også får komme på banen (det har han også gjort). Og så prøver vi å gjøre hyggelige ting sammen, alle sammen, eller litt mer oppdelt som jeg nevnte over. Du blir aldri mamma for stebarna dine, for det har de fra før, men du kan bli en god omsorgsperson som de kan stole på, og kanskje betro seg til.

[stemor 2+1]

Hei!

Tusen takk for fornuftig og forståelsesfullt svar. Tror nøkkelen er, som du sier, å finne på noe, og også kunne dele oss opp. Det er litt sånn at når han først har ungene på samvær, så skal vi liksom bare være sammen. Men det går ikke har vi sett og det er faktisk ikke slik det fungerer. Både barna og voksne trenger noe aktvitet. Da blir vi ofte så glade og fornøyde når vi er hjemme igjen og har kanskje til og med noe spennende og kjekt og fortelle hverandre

Tror det blir viktig for meg å kunne ta initiativ til dette. Har liksom mistet litt selvtillit og følt meg uttafor og frustrert, da er ingen ting enkelt. Men nå skal vi snu dette. Takk skal du ha for flotte forslag!