Fælt å bli eldre?

[Maud]

Inspirert av mitt eget innlegg om Minstesnupps første bursdag og det at jeg selv snart blir 40, har jeg de siste dagene tenkt over det å bli eldre. Det er så forskjellig hvordan folk oppfatter det, noen synes det er fælt å bli 30, noen synes det er fælt å bli 40. Selv synes jeg ikke verken den ene eller den andre passeringen er traumatisk. Det er helt klart at alternativet er mye mye verre enn å bli gammel.

 

Dessuten er jeg da på ingen måte gammel! Jeg er like ung som jeg alltid har vært... Jeg er ikke enig med dem som sier at livet begynner et eller annet gitt tidspunk heller. Livet er vel ikke de dagene som går, men det man velger å gi dagene av innhold. Både nå og for noen år siden. Hva tenker dere andre?

[iznogood]

Jeg har ikke rukket å legge merke til at jeg ble hverken 30 eller 40. Men når jeg tenker over hvilken forestilling jeg hadde før (for 5 - 10 år siden) om hvordan livet skulle være for meg når jeg tippet 40, så har jeg i alle fall ikke innfridd :-)

 

Jeg skulle være seriøs, 40, fet og ferdig. Og fullstendig avdanket. I stede for har ikke livet endret seg det minste. Ikke avdanket, men like kaotisk og impulsiv som jeg bestandig har vært. Ikke gammel & skrukkete, men litt rystet over at menn som er 8 - 10 år yngre stadig kommer med fremstøt. (jeg er gammel nok til å være oldemoren din, sier jeg strengt da)

 

Jeg liker å bli eldre. Jeg liker å være helt som jeg bestandig har vært, men samtidig ha en indre trygghet og ro som jeg manglet i all min usikkerhet da jeg var i 20 årene.

 

Så det å bli eldre anbefales på det varmeste. Som du sier - alternativet suger bigtime :-)

[Mormor Tralle Tone Troll]

Helt enig med deg Maud!

Selv fikk jeg enslags lettere depresjon i forbindelse med 40 årsdagen, men om det var pga at jeg rundet 40, eller pga den vanlige vinterdeppinga vet jeg ikke. Har dag i januar, og vanligvis er jeg en smule mer sliten og lei i vinterhalvåret enn sommerhalvåret, men denne gangen var det adskillig tyngre.

Men som sagt; alternativet til å bli eldre er jo å ikke bli det, og det er ikke noe å trakte etter syns jeg!

Selv trives jeg nå som snart 43 åring, mamma til to små og ei stor. 21 år, 6 år og 16 mnd. Og mormor til to små deilige gull på 4 mnd og på 3 år.

Om 1,5 uke setter vi oss på nattoget fra Fauske til Stjørdal for å være med i dåpen til minstemann! Må bare kjøre bil 4 timer først for å kom til Fauske! Vi gleder oss vilt alle sammen!

Kan jo bli en spennedne opplevelse å sove på toget i smale senger med hvert sitt barn i samme seng! Har bare bestilt en sovekupe....

Å ta fly koster en formue. KOm på over 12000 kr for oss tre som må betale.

[tebekaa]

Jeg har egentlig aldri vært spesielt glad i å ha bursdag jeg, uansett alder. Kan egentlig ikke huske at det å fylle 30 eller 40 var noe annerledes enn de andre 38 bursdagene. For min del liker jeg hverdagene best, "leve i nuet" eller Carpe Diem som jeg tror det heter på fint latin. Så sånn sett er jeg veldig enig i det du sier om at det er mye opp til en selv hvordan man velger å fylle dagene sine.

 

Og faktisk synes jeg at jeg har det mye bedre nå enn da jeg var 30. Selv om livet har bydd på litt vel mye grums i det siste (eller fordi?), så er det så utrolig mye i livet mitt som jeg setter så stor pris på - og er skikkelig stolt over. Og med alderen så har det også kommet en deilig trygghet og bedre selvtillitt som jeg ikke hadde tidligere. Og en evne til å gi litt f... innimellom. Og flinkere til å si NEI og drite i å gjøre ting bare fordi det forventes.

 

Og så gleder jeg meg skikkelig til å bli bestemor en gang, og da må man jo først bli litt gammel, må man ikke?

 

Og utrolig nok: Selv om kroppen har blitt slappere og litt mer skrukkete,så trives jeg faktisk bedre med den nå enn for 10 år siden:-)

 

Liker å være "førtis" jeg, og det tror jeg du kommer til å gjøre også:-)

[Graciegirl]

Jeg tror alderen sitter like mye i hodet som i kroppen. Noen er jo "gamle" fra de er født, mens andre er lekne hele livet. Noe av det kan man jo styre sjøl og!

 

For min egen del ser jeg klart at en av (de mange) fordelene med det å være moden mamma (35 da Lykketrollet kom til verden) er at man har en kjempemulighet til å trekke fram barnet i seg selv.

For min egen del er målet å være voksen når det kreves - og ellers dra fram min indre sprellemann så fort det lar seg gjøre.

 

Altså: Ikke fælt å bli endre så lenge man har helsa og hodet med

 

 

[Mormor Tralle Tone Troll]

tebekaa

Man trenger jo ikke bli "litt gammel" som du sier, for å bli bestemor. Selv ble jeg mormor i en alder av 39! Min eks svigermor var 34 da hun ble farmor første gang. Selv var jeg ikke så veldig tidlig ute med å få barn. Eldstejenta var født 1 mnd før jeg fylte 22. Men hun selv var jo tidlig ute da. 2 mnd før 18 årsdagen hennes og 2 uker før 17 årsdagen til pappaen ble mormors lille gulljente født.

Jeg trives stort set tmed å være passert 40, men den der hengsleng magen liker jeg IKKE. Prøver å trimme den bort, men det er jo håpløst å trene med rokkeringen med en propell på 16 mnd rundt beina. Var enkllere da hun var mindre å ble der jeg la henne fra meg!

[Sara Rompompei]

Husker jeg syntes det var tungt å bli 30.

DA var man jo absolutt voksen liksom. Selv om jeg da hadde mann, barn, hus og hytte så føltes det plutselig veldig endelig.

Aner jo ikke hvordan det vil bli å fylle førti, ungsau som jeg er hahaha.

Men regner nok med at jeg vil la begivenheten passere ganske rolig.

Alder er jo egentlig bare tall på papiret.

Det er jo oppi hodet alderen sitter.

 

Meeen.... litt rart å alltid skulle være yngstejenta overalt til plutselig å være den eldste i venneflokken ;p

 

 

[drømme*]

Godt å se vi er fler som trives med å være 40 og 40+ :-))

Jeg er 44 og har ei tulle på 15 mnd. Det er full fart hele dagen, og livet nytes i forbifarten. Det er deilig å ha blitt mamma i moden alder.

 

 

'Gammel er man den dagen man legger tennene i et glass vann på nattbordet for natten'