Hvordan hadde dere følt det?

[Anonym bruker]

Meg og min samboer har hans barn hos oss annenhver helg. Torsdag til mandag. Det er koselig, og jeg gleder meg alltid til de kommer, men alltid godt når de reiser også. Da kjenner jeg at jeg er tom for energi, Jeg har også barn fra før, og vi har et felles barn.

 

Men det kan være slitsomt, er at barna hans klenger sånnn på han. De henger på han hele tiden. Sitter oppå han. Går han ut av rommet, så er de etter han med en gang. Vi får sjelden snakke sammen vi to, i disse helgene. Sitter vi sammen i sofaen eller på kjøkkenet, så kommer de og nærmest presser meg vekk, slik at jeg må gå en annen plass, eller flytte meg. Det er jo for så vidt store barn også. 9 og 13 år. Og de er gutter. Jeg føler at de spiser han opp, og jeg blir mer og mer frustrert. Jeg forstår at de savner han, og er naturligvis glad i han. Men han ser de ofte utenom samværshelgene også. Så det er ikke veldig sjelden at de er sammen. De bor med biomor nær min samboers arbeidsplass, og jeg har en følelse av at han er der en del på hjemveien fra jobb.

 

Men hva hadde dere følt med slik klenging?

[Anonym bruker]

Helt ærlig? Fryktelig irriterende! Hvordan jeg kan si det? For jeg har det slik selv. Samboeren min har en sønn på 11, og han er UTROLIG klengete! Når de begynner å bli såpass store, så trodde jeg utifra erfaring av andre barn i den alderen at å "sitte på fanget" og " leie" og sånt blir upop! Flaut hvis man møter jevnaldrende fra f.eks skolen osv.

Men sønnen til min samboer, er som sagt veldig klengete. Jeg tror det kommer av at moren er en typisk "dulle-mor" som sitter å koser med han hele tiden. Og når han er hos pappa, så skal det liksom være likt.

Jeg tenker for meg selv ofte, at det må da kunne gå an å komme seg ut å leke med kompiser eller spille playstation eller andre normae ting, istedenfor å gå oppå faren sin hele tiden. Vi har han annenhver uke også, så det blir fryktelig intenst!! Jeg har behov for samboeren min mer enn bare annenhver uke, dessuten har vi et fellesbarn som også trenger pappaen sin, noe som blir klin umulig pga sønnen.

Kall meg gjerne smålig, men JA det irriterer meg! Men sier jeg noe på det? NEI! For stemødre skal jo bare smile pent og ikke ha noe form for følelser eller meninger eller negative tanker. Og standarsetningen "Du visste at han hadde unger!!" eller "barna går først!" begynner å gå meg på nervene! Ja, barna er viktige, men det er da pokker meg viktig med sin kjære også! Og barna er viktige betyr ALLE barna, ikke bare samværsbarna! Jeg er bare et menneske jeg også, og trenger faktisk nærhet og annerkjennelse og ikke minst tid med samboeren min hvis forholdet skal fungere. Og forholdet fungerer ikke når vi har samvær med sønnen. Punktum.

[Anonym bruker]

Himmel, så hærlig å føle seg forstått:-) Det går meg virkelig på nærvene denne klengingen. Og som du sier.., Vi vil jo gjerne ha litt kjærestetid og nærhet selv om det er samværshelgene. Og så store barn. Da blir det for dumt rett og slett. Håper det går seg til etterhvert. De kan jo ikke klenge i all evighet. Eller? Man vet jo aldri. Det kan høres ut som bagatell for noen, men sånne irriterende elementer styrker ikke akkurat forholdet. Og fedre må kunne si fra til barna og sette dem på plass fordi om de bare har de annenhver helg. Og som du sier.., vi stemødre skal jo helst bare smile og være glad;)

[Anonym bruker]

Jeg tror ikke at sånn klenging er fordi ungene savner faren. Vi har det sånn med min mann sine unger, jeg tror det er mer et markeringsbehov, og del av en maktkamp, eller en kamp om posisjner og rangsjering hos far.

Jeg føler det svært slitsomt. Både fordi jeg blir mer eller mindre alene om fellesbarn, og resten av hus og hjem jobber og plikter. Det er også et evindelig mas på faren, jeg talte en gang, bar en helt vanlig kvelds, og det var fra en unge som snart er tenåring, mast på faren over femti ganger på en haltime. Ikke engang etåringen som sitter i høystol og roper mamamamamamamamama greier å konkurere med et. De er akkurat som om de er livredd for et øyeblikksstillhet, av og til maser de og når de skal fortelle vha det gjelder så har de egentlig ikek noe å si, så må de finne på noe der og da.

Så er det slitsomt å alltid måtte tenke på balansen om en tråkker noen på tærene om noen blir såra eller lei seg bare en gjør normalt vanlige ting i forhold til ens kjære. Samtidig som en ikke må bikke over andre veien å bli helt selvutslettende og la barna skvise seg ut i denne markeringskampen de hodler på med. Føler jeg blir sugd inn i noe jeg ikke ønsker å være med på.

Jeg snakker med faren om dette, og han føler det er en veldig vanskelig balansegang også. Han vil ikke at de han har fra før, skal føle seg mindre verdt i forhold til oss nye, men samtidig vil han ikke at oss nye skal føle skvist vekk bare de gamle kommer, særlig ovenfor fellesbarn er jo dette en problemstilling i fremtiden, jeg har jo større forståelse for situasjonen og vet det er vanskelig, men synest jo fremdeles at det er slitsomt.

 

[Anonym bruker]

Jeg er veldig enig med deg. Og det er vanskelig å finne en balansegang i dette. Jeg er jo glad i barna hans, men jeg kjenner at jeg blir irritert på de når de spiser opp pappaen sin på den måten. Jeg har så smått begynt å si fra til guttene når de roper og roper og roper på pappa, at " pappa er i nærheten, han går ingen steder, og vær snill og ikke mas på han hele tiden. Det er slitsomt". Da svarer de med at "jo, jeg maser når jeg vil".

At det er et markeringsbehov, det er ingen tvil.

Men hva sier du og gjør du? Hva hadde du gjort hvis du satt med mannen din i sofaen en fredagskveld, i armkroken, og det kom en unge eller to og skviste deg nærmest vekk for å sitte oppå pappa?

[Anonym bruker]

Halleluja jenter....fantastisk å høre noen si akkurat det jeg føler.Ganske sprøtt, jeg har vært her på BIM en stund nå, men har "oppdaget" dette forumet nylig, og hjelpe meg så fantastisk...å vite at en ikke er alene om disse"forbudte" tankene og følelsene. Barna til min samboer sluker han når de er hos oss(samvær en gang pr mnd pga flyavstand). Disse helgene er virkelig hektiske og masete, men det er bare 1 gang pr mnd, og jeg rekker å glede meg til hver gang de skal komme. ¨Vi har samvær i alle feriene, og da er det like intenst. Jeg opplever at hans barn skal tas så hensyn til fordi de er hos oss så sjelden at felles barn blir vekk prioritert av både far og besteforeldre disse helgene. I og med samværet er så sjelden så har jeg bare akseptert at sånt er det. Da barna reiste hjem til biomor etter sommereferien i år så sa samboeren min til meg at vi har bedre kontakt og forhold når hans barn ikke er tilstede. Det er ikke en bevisst handling,men det har bare utviklet seg sånt. Det var faktisk godt for å høre han si det.

[Anonym bruker]

Helt enig med deg. Så fint at din samboer fostår det og kan si det til deg. Da vet du at det ikke er bare en følelse som du sitter med, men da vet du at han tenker litt som deg.

 

Min samboer vekkprioritere litt vår lille jente på 3 mnd når hans barn er her. Jeg sliter med å finne meg i det. Jeg blir også litt luft for han. Denne helgen skal de komme. Jeg har sluttet og glede med til de kommer. Jeg synts det bare er slitsomt og jeg merker at jeg blir utolmodig og lett irritert når de er her. Som sagt, spiser opp pappaen og de har tatt over stuen med sine aktiviteter. Jeg føler meg som besøk i mitt eget hjem når de er her.

[Anonym bruker]

Ja det er fint at han innser situasjonen han også, men det blir desverre ikke noe bedre av den grunn. Vi har et nærmest ikke-eksisterende kjærlighets forhold når barna hans er her.Forholdet blir liksom lagt på is 1 gang pr måned+ i alle feriene våre.Men jeg tenker det kunne vært verre. Noen har det kanskje slik annen hver uke. Hvor ofte har dere barna hans? Det er ikke noe særlig å ha det slik du beskriver, tro meg, jeg vet hva du snakker om, men jeg føler nesten at jeg ikke har lov til å klage fordi det er så sjeldent samvær. Når barna er med han så må de liksom få all oppmerksomheten.Vi har et felles barn og han har to. Han skal da gi av seg selv til 4 stykker den ene helga, men det bør jo gå.Det går jo i en vanlig familie på 5.Det som er litt rart er at f.eks når vi sitter å ser på TV så kryper barna på 7 og 10 år nærmest inn i samboeren min, og viss de ikke gjør det på han så gjør de det på meg. Det er veldig intenst ved hvert samvær. Heldigvis så er jeg veldig glade i dem, og de er utrolig flinke med vårt felles barn på 8 måneder, men det hadde vært deilig om det ikke var fullt så intenst. Det sier faktisk samboeren min også. De spiser meg opp,de tar knekken på meg, jeg får ikke gå på do i fred en gang osv..og så kommer jeg og fellesbarn og skal ha nærhet og oppmerksomhet i tilegg!!! Han sa engang at han følte at han ikke strakk til...Vanskelig for han også, men jeg tror han må sette noen grenser..eller??

[Anonym bruker]

Ja, nå når en har fått konstantert at det er problematisk, og at det faktisk er en god del nyfamilier som slites høyt med denne type klenging fra stebarna, må jo det neste spørsmålet bli hvordan best mulig få bukt med problemet, og få løst situasjonen.

 

Hadde det kun vært meg, så hadde jeg nok kunnet vente til barna hans vokste utav situasjonen. Men det er mer vanskelig når vi tross alt har felles barn.

[Anonym bruker]

Vi har de hos oss annenhver torsdag til mandag. S¨jeg føler at vi ikke får hentet oss inn igjen før det er påan igjen. Men jeg synts at du har lov til å reagere selv om de er sjelden hos dere. Får når de er så klengete så blir det helt uspiselig. Min samboer får heller ikki gå på do i fred. Og han må hele tiden si fra til ungene hvor han går osv. Går han på do,, så sier han det til de, for at de ikke skal springe etter. Men det gjør de likevell.