Lagt inn for anonym. Sliter med 7 1/2-åringen

[prebs]

Får man tak i barnepsykologer på nett? Sliter sånn med 7 1/2 åringen... Noen andre som har tips å gi? (ble litt langt og uoversiktlig det her...) NYTT 18:36 24.11.2008

Jenta er eldst av 4 barn. Hun har alltid vært sjenert og beskjeden og er ikek så flink i det sosiale spillet. Hjemme er hun pratsom og aktiv og "bølla" i huset- Hun går ikke av veien for å plage de andre søsknene og oss voksne, og i det siste har det blitt verre enn verst. Hun har ved 2 anledninger spyttet på en av småsøsknene. Hun sparker og klorer oss om hun må sitte på "tenkestolen" og hun sier så masse stygt at dere aner ikke.Hyler og skriker også som en liten unge i trassalderen... Hun erter ved alle anledninger, stenger for de andre så de ikke kan gå dit de vil, slenger jakka "tilfeldigvis" borti de andre når hun skal ta den på f.eks. Geiper og STIRRER på dem (og det kaller jeg erting når det blir gjort på den måten.)

Vi setter henne på tenkestolen, har gitt henne husarrest, tatt henne bort fra de andre og pratet alvorlig med henne om oppførselen. Vi roser ogsånår hun er flink.

Hun "spiller" veldig, når vi tar henne vekk fra de andre (når hun nekter å gå må vi bære eller følge henne ved å holde henne i armen) så kaster hun seg bortover på gulvet og påstår at vi dytter henne osv. Med etterfølgende au og hyl og skrik.

Ikke sitter hun i ro på tenkestolen sin heller.

 

Ute blant folk er hun snill. Plager ingen. Det tør hun vel ikke. Hun er som sagt veldig sjenert. Svarer på ting når hun blir spurt i klassen men tar sjelden kontakt med andre selv. Men fungerer godt i lek med søsken (når hun er i godt humør og ikke erter) og med barn hun kjenner i klassen f.eks når de er to og to smmen. Men når det blir mange sammen trekker hun seg unna. Gjør alltid som hun får beskjed om på skolen så ingen tror hun er slikt et lite "troll" hjemme. Hun er to helt forskjellige personer hjemme og ute.

Læreren vil hun skal snakke mer og er bekymret for at hun ikke prater.

Jeg sliter med helt andre ting hjemme...

 

Jeg lurer på hvordan vi skal få til å forandre situasjonen hjemme... Hjelper ikke at pappan er like barneslig som henne og har de teiteste krangler og diskusjoner med henne. Når jeg føler jeg har taklet henne bra og vi har hatt en fin dag kan han kommoe hjem og vips er alt ødelagt og hun blir rasende for noe han kommenterer osv.

Jeg er så lei all krangling og frekkheten hennes.

 

Skjønner ikke hvor vi har feilt med henne. Nest eldste som er noen åryngre er stikk motsatt,omsorgsfull og grei og hører etter.

Det er så feil at hun eldste skal få ødelegge for alle de andre. Det er nok ikke koselig for henne heller å få så mye kjeft..

Men når vi prater om hvorfor hun er sånn så sier hun at hun ikke vet, eller at hun LIKER å erte de andre og å se at de gråter. Da tenker jeg, hva i all verden er galt i hodet hennes...???

Ingen som LIKER å plage andre da vel???

 

Burde ha forhørt meg hos en sånn barnepsykolog eller noe sånt... En av de som var med på den norske utgaven av nannyhjelpen... De var flinke... Men det er vel oss foreldre det er noe galt med, bare så rart at de andre ungene ikke oppfører seg slik. Da hun var noen år yngre trodde jeg ting skulle bedre seg når hun ble eldre og mer fornuftig. Men det har jo bare blitt verre....

 

Noen som har tips til oss, eller link til side med barnepsykologer eller stoff om dette, eller kanskje noen av dere er barnepsykolog selv og har tips???

Eller er det andre som har "problembarn", kunne vært fint å vite at vi ikke er alene?

Hun kan klikke helt for at hun ikke får til å tenne en fyrstikk, hyle og grine ved bordet. Hun har nok ikke så stor tro på seg selv, selv om vi prøver å rose og oppmuntre og styrke henne... Og jeg blir jo bekymret for at hun ikke skal få seg venner, hun leker jo med noen på skolen men prater svært lite. Men hjemme ser jeg jo at hu KAN det med rollelek og alt sånt når hun e rmed de hun er trygg på.

Hun er også veldig lett å påvirke til å gjøre gale ting, blir alltid med på noe bøll hvis venner tar henne med seg på noe....

 

Tips og råd mottas med takk....

Anonym

 

 

[tudelideisann]

Kan prøve å svare deg, men jeg er ingen ekspert...

Det første du bør gjøre er å henvende deg til helsesøster, hun kan hjelpe deg med henvisning til evt barne-psykolog.

Hun kan og gi deg tips til riktig håndtering av jenta.

Det virker som at dere har kommet inn i en ond sirkel, men du er en god mamma for at du ønsker å gjøre det beste for jenta di!

Jeg vet av erfaring fra jobben min at det som fungerer best på barn som sliter er MASSE positiv oppmerksomhet og tid med foreldrene.

 

I og med hun har mange søsken, så føler hun nok et behov for oppmerksomhet og vet at den kjappeste måten å få oppmerksomhet er å være rampete.... Negativ oppmerksomhet er og oppmerksomhet!!

Blir hun fortalt 100 ganger at hun er rampete og slem, vil hun begynne å tro på det selv til slutt.

Det jeg ville gjort er å la pappan bli hjemme med de minste og ta storejenta di med på noe hun syns er moro!

Gå på kino og se en gøy film, spise pizza sammen etterpå etc....

Masse dere kan finne på, og gi henne full oppmerksomhet og si ofte til henne at "nå var du flink jente! " " så grei du er" osv....

Om dere gjør dette til en fast ting feks en dag i uken, så vil nok behovet for oppmerksomhet avta litt og selvbildet øke.

 

Og så må du og pappaen være samkjørte..Dere må være enige i hva som må gjøres for å hjelpe jenta i rett spor igjen.

Og et godt råd er at dere bør velge "kampene" deres med jenta med omhu!

Ikke lag huskestue av en liten sak. Om hun er slem med de små, så trøst de små og overse jenta.

Da finner hun raskt ut at det ikke lønner seg i lengden.

Men de kampene dere velger å gå inn i, må dere ALDRI tape...

Hun skal vite hvem som bestemmer!

 

Når barn ikke finner "plassen" sin i klasse miljøet, kan det nok oppleves som veldig frustrerende for henne. Dette bør du ta på alvor og i samarbeid med hennes klasseforstander prøve å finne en løsning på.

De kan jo tilrettelegge litt for at hun skal bli mer trygg og finne unger som hun går godt sammen med på gruppearbeid etc....

Denne frustrasjonen som hun må føle, siden hun undertrykker seg selv ute i offentligheten, den kommer ut når hun kommer hjem i trygge omgivelser.

Dette vet jeg godt av erfaring iogmed min gutt på 5 slet veldig i barnehagen en periode. Var still og beskjeden i barnehagen, og frustrert og rasende hjemme.

Etter en stund og i samarbeid med barnehagen løsnet det plutselig.

Han ble trygg og åpnet seg mer og mer.

Dette vil skje med din datter og helt sikkert!

Men det krevest litt jobbing og engasjement for å få det til!

Tror du bør begynne med å snakke med både helsesøster og klasseforstanderen hennes for å hjelpe henne litt på riktig vei!

Håper det ordner seg for dere!