følelsene borte?

[Anonym bruker]

Det her høres sikkert litt teit ut... men min samboer og far til vår datter på 6mnd er akkurat sånn jeg ser en mann for meg.

Men av en eller annen grunn svikter følelsene mine ofte, og det er så frustrerende!!!!! plutselig får jeg panikk og klarer hverken å respektere eller føle noe for han. og noen ganger er jeg helt super forelska. det her er vel ikke normalt!!! hvor er den dagligdagse balansen? det er veldig slitsomt og gjør veldig vondt!

noen som har følt noe lignende???

 

p.s jeg sammenlikner oss og mine følelser alltid med andre jeg ser rundt, snakker med, ser på tv osv.. akkurat som jeg leter etter svar eller no..

[Anonym bruker]

Dette innlegget kunne vært skrevet av meg, så håper noen svarer.....

[Anonym bruker]

Har det litt sånn til tider jeg også.

Så om vi ikke er helt "nutts" hele gjengen, så er det vel kanskje litt vanlig da...!?

[Anonym bruker]

Godt å høre at det kanskje er litt vanlig, slike ting får meg i bedre humør, for jeg vet ikke mine arme råd selv. Jeg har alltid hatt full kontroll over ting, men nå tar følelsene mine helt over å motarbeider meg, det er vondt!!!!! det vondeste av alt er at synes så synd på samboeren min som må tåle en tvilende, sur meg og han gjør så utrolig sitt beste og har troen på det hele. Det at han gjør alt så flott og bra irriterer meg noen ganger og, er det normalt??

[Anonym bruker]

Jeg og har det sånn,vet ikke hvorfor:(

[Mamma til jente feb.08]

Sånn har jeg hatt det i flere år:( Flere?? jeg tenker hele dagen... psykologen sier det er psykisk... Men klarer ikke helt slå meg til ro med det..

[Anonym bruker]

Jeg har hatt det sånn, i to ulike forhold på ulike stadier i livet. I mitt tilfelle var det en sammensatt grunn- begge ganger.

1) Jeg er VELDIG sterkt påvirket av det hormonelle, f eks i menstruasjonssyklusen og i løpet av svangerskap, barseltid og ammetåke. Det tok over et år hver gang jeg hadde født før jeg følte meg som "meg selv" igjen. Og når jeg er "normal" er det også svingninger fordi PMS påvirker meg veldig sterkt.

2) Jeg var i feil forhold (den ene gangen), og ville gjerne at det skulle være bra, men sannheten innhenta meg med jevne mellomrom og dro meg ned.

3) Jeg hadde forventninger om livet som ikke var realistiske, og klarte ikke selv å ta ansvar for å tenke positivt på de tingene som er bra og se bort fra de tingene som var mindre bra.

 

 

Så jeg vil tipse deg først: husk at du nettopp har født, er sårbar og lettpåvirkelig ennå, kanskje vekkes du om natta stadig vekk og går rundt med halvsøvnig følelse av å være "punch-drunk". Ikke forvent at alt skal være normalt ennå.

 

Si det høyt! Si til mannen din at selv o du er kjempeglad i den lille og i ham, så er livet som barselmor fortsatt så nytt, og så krevende, at du ikke alltid klarer å holde motet oppe. Si også at ammetårer og andre hormonelle konsekvenser kan gjøre deg ustabil, og han kan kanskje føle at du er vinglete, uforutsigbar, gretten eller urimelig av og til. Be ham om forståelse for dette, og si at du skal prøve å tenke positivt.

 

Deretter begynner du å tenke positivt! Jobb med deg sjøl og din innstilling til verden. Ta ansvar for dine relasjoner. Husk at følelsene ofte begynner med en tanke. Ikke slipp inn de negative tankene, og hvis du kommer i skade for å slippe dem inn, ikke forfølg dem. Kanskje er dette vanskelig fortsatt - gi deg sjøl tid. Om et år ser det kanskje helt annerledes ut, kanskje virker denne vinglete tida helt fjern.

 

Hvis du fortsatt har det sånn da, bør du muligens sjekke fysiske ting. Sjekke om hormonbalansen er rett osv. Og til slutt: hvis du har det sånn i mange år, kan du jo begynne å lure på om du er i rett forhold. Jeg har erfaring med begge deler - den ene gangen med at jeg måtte bryte, den andre gangen med at det endret seg veldig - inni hodet mitt - da barselkaoset var over.

 

Lykke til.