Forventninger på godt og vondt. (langt)

[metaMORfose]

Som styrer i barnehage har jeg ganske god oversikt over hva som blir tatt opp på foreldresamtaler. Når man leder en 5-6 avdelings barnehage sier det seg selv at det blir en del samtaler i året. Noen ganger oppstår det uenigheter eller misforståelser mellom avdelingen, ved pedagogen, og foreldrene. En kan være uenige om mange ting, alt fra ren logistikk til årsplan og pedagogikk. Som oftest er det uenigheter i forhold til forventinger.

 

I barnehagen så har vi en forventning til barna. Vi forventer mange ting. Vi forventer at de utvikler seg mentalt og fysisk, vi forventer at de blir trygge, vi forventer at de skal få venner og vi forventer at de skal få det bra. Alle disse forventingene gjør vi vårt beste for å oppfylle. Kompentanse, engasjement, profesjonalitet og åpenhet er viktige ingredienser for at vi skal sørge for at barna lykkes å oppnå disse forventningene.

 

For noen år siden så bestemte jeg meg for at ordet forventning også skulle brukes i mine pedagogiske miljøer. Det har ikke alltid blitt tatt like godt i mot. Det har nemlig blitt sånn at foreldre ikke tør å forvente ting av barna sine lenger. Har barna en redsel eller et problem, så forlanger mange foreldre at de skal unngå å konfronteres med dette.

 

Grunnen til at jeg skriver dette nå, er en fabelaktig artikkel i Foreldre & Barn om Selektiv Mutisme. Eksperten sier der at det er viktig å ikke slutte å forvente at disse barna igjen skal kommunisere. Det handler om å møte en redsel, en angst eller en usikkerhet. Det er veldig verdifull lærdom!

 

Jeg har i årenes løp møtt mange foreldre som for enhver pris unngår å presse barna sine til noe som helst. Foreldre kommer i barnehagen med bekymring fordi de tror at barna ikke kan kle på seg selv i 4-5 års alderen. I barnehagen begynner vi allerede på småbarnsavdelingene å lære dem å kle seg selv. Det er ikke uvanlig at en 2-åring kan kle på seg mange plagg selv, med eller ute assistanse.

 

For meg så er forventning helt essensielt i forbindelse med utvikling og trygghet. I det vi slutter å forvente ting av barna våre, så gir vi etter min mening barna en opplevelse av at vi ikke bryr oss. Vi voksne har lett for å bli serviceinstitusjoner der barna forventer at vi skal ordne opp, og unngår å møte problemer og utfordringer selv. Mine barn skal oppleve forventninger knyttet til kjærlighet og trygghet. Både de 2 jeg har hjemme, og alle de jeg har ansvar for i bhg.

 

Ble langt dette, og lengre kunne det blitt, jeg har klippet og limt så godt jeg har kunnet fra noe annet jeg skriver på.

 

Jeg ser dere Bammere som oppegående mennesker, og ønsker å høre deres mening, hvis dere har orket å lese igjennom. ))))

 

 

 

 

[metaMORfose]

Beklager den elendige semantikken i HI, jeg klippet fra feil dokument - kladden! Irriterende for en perfeksjonist.

[1prinsesse+1i magen]

Bra skrivd! Og, jeg er helt enig!

Urealistiske forventninger kan virke mot sin hensikt, så man må jo bruke hodet litt. Men å vite at noen forventer noe av deg, at en har noe å leve opp til, at andre bryr seg om det en gjør, det er viktig både for barn og voksne.

Jeg har alltid hatt forventninger til min datter og hun er nå(7år om en uke) en trygg, stolt og ikke minst selvhjulpen jente. Hun har noe å leve opp til, hun vet hun kan, og hun er stolt av det. Hun ligger langt foran gjevnaldrende i fag, mentalt, erfaring osv. Og min mening er at alt handler om forventninger. Hun vet at jeg alltid har stolt på at hun kan klare alt hun vil, og dermed vil hun! Hun vet at når det er noe hun ikke kan, så har hun alltid en som vil lære henne det, og dermed vil hun lære! Osv.

Forventninger er viktige, men like viktig er å gi barna muligheten til å leve opp til forventingene!

[h@ppy elsker høstfargene :)]

Jeg syns også at dette var bra skrevet.... og har mange ganger tenkt på det du setter ord på her... Er så enig i det du skriver:)

[Gjest]

Så bra sagt Som førstegangsmamma er jeg veldig spent på hva poden kommer til å møte i barnehage, både i forhold til andre barn og andre omsorgstakere. Vet med meg selv at en av de beste følelser som finnes er det øyeblikket en kjenner at en virkelig mestrer noe nytt, noe en kanskje i utgangspunktet trodde ville tatt lengre tid å få til eller kanskje ikke ville klare i det hele tatt.

Håper jeg vil klare å gi plutten min den følelsen mange ganger gjennom oppveksten ved å tørre å slippe ham til selv. Kjenner jo at jeg helst vil bære ham frem på silkepute så han skal slippe å konfronteres med en eneste ubehagelighet og bump i veien

 

[Kokkeli nyter våren:)]

Kjempebra skrevet og helt enig med innholdet. Veldig godt sagt. Forventinger må vi ha og ikke være redde for å presse barna.(til en viss grad) Må ikke overbeskytte barna mot alt, både positivt og negativt. De må lære også å takle skuffelser enn så hardt det er for oss foreldre å se på. Og vi vil jo gjerne skåne dem mot de. Men jeg tenker at vi heller må gå gjennom skuffelsene med dem. Men jeg forventer at de lærer av livet etterhvert og etterhvert skjønner de tingene de blir skuffet over, det er ikke alt vi kan styre. Og jeg sier ofte til mine barn at det er lov å bli skuffet å lei seg, men det er desverre ingenting jeg kan gjøre med det nå. (alt etter hva det er da). Så snakker vi en del om det som har skjedd da. Og etter en liten stund, kanskje lange stund så forstår jeg at barna har lært og skjønt hvorfor den og den tingen skjedde. Skal selvfølgelig skåne dem mot de verste ting som barn bør skånes mot. Off dette ble klønete skreve, håper dere skjønner hva jeg ville fram til.

 

Jeg leste også det om selektiv mutisme, veldig bra de skrev at de aldri måtte slutte å forvente at de skulle snakke igjen. Hadde jo blitt å gitt dem opp hvis ikke tenker jeg.

 

 

[metaMORfose]

Jeg visste jo at dere Bammere var oppegående! Veldig hyggelig å se at flere tenker det samme. Det er et utrolig godt utgangspunkt for å få barn som mestrer livet!

 

Det som blir nevnt her med mestring er utrolig, utrolig viktig! Barn som får hjelp til alt mulig får aldri gleden av å mestre noe. Barn som aldri får anledning til å feile, får heller ikke gleden av å "reise kjærringa" og oppleve en mestring i forhold til det.

 

Jeg kjenner godt det den ferske mammaen beskriver om å ville bære barna frem på en silkepute. Jeg har fosterbarn som har opplevd veldig mye grusomt i livet før barnevernet kom og ryddet opp, og jeg kjenner at jeg mange ganger må ta meg i sammen for å ikke ordne alt for dem. Pakke dem inn i bomull og silkepapir og aldri la verden "ta" dem. Men hvilken omsorgsperson ville jeg da blitt? Og hvilken korttenkt mamma!!! Det beste jeg kan gjøre er som noen nevnte, er å gå igjennom ting med dem, men la dem få mulighet til å greie seg selv. Støtte og hjelpe, uten å ta over livene deres. Det er uhyre viktig for meg at de greier seg godt som voksne også. De er tross alt barn kun en liten periode av livet!

 

På tide å komme seg hjem fra jobb. Jeg sykler i dag, men kunne godt ønske å hatt bilen her nå ))) Latsabb, altså.. ))))

[ana baroma]

Jeg kjenner meg på en måte igjen i dette med å ville bære ungene fram på en gullstol hele livet. Og til en viss grad legger vi litt opp til det selv - vi sparer til dem, bygger opp verdier som står der den dagen vi er borte, og vi gir dem stort sett det de trenger og vel så det.

Men samtidig, i de små tingene - så forventer vi. Vi forventer at de skal greie ting selv, som å støvsuge rommet (eldste har gjort det lenge), vi forventer at minsta spiser selv det aller meste (og hun er en "gjøre selv unge"). Vi forventer at de skal gjøre sitt beste på skolen utfra sine forutsetninger, vi forventer at skolen og læreren er grei og rettferdig - og vi er fornøyde der. Jeg forventer nok at barnehagen (når den tid kommer), skal gi snupps en trygg og god hverdag, noe jeg tror vår barnehage vil gjøre.

Men - jeg vil også forvente av meg selv at ungene får være barn, leke som barn og leve som barn så lenge de er det. Jeg vil aldri prakke på dem voksne miniatyrklær bare fordi jeg synes det er kult med levis i babystr. Vi er jo tross alt med på å forme dem i vårt bilde til en viss grad.

Nå skriver jeg meg ut på vidda her, men det får nå så være. Jeg er kanskje en smule politisk korrekt, men jeg synes jo egentlig ikke det er så ille:)

[Mille**]

Jeg er veldig, veldig enig med deg i dette, det er alt for mange som skal skåne ungene sine for alt mulig, "vil du ikke, så slipper du". Jeg er absolutt for at man skal presse barna litt, når ungene ser at de mestrer det de ikke trodde de klarte eller turde, så vil de jo vokse på det, få økt selvtillit. Og angst vil jo bare bli forsterket hvis man ikke møter angsten, prøver seg litt. Kun da vil man se at det man var redd for ikke var så farlig som man fryktet. )

 

Som jeg har skrevet før så har jenta mi på 3 år ikke pratet i barnehagen. For noen uker siden bestemte jeg og mannen min oss for at nok var nok, jenta vår kunne ikke få forsette med å ikke prate i barnehagen, vi ville gjøre noe med det, og vi ville ikke vente til PPT hadde tid til å hjelpe oss, vi ville gjøre noe NÅ. Og ved hjelp av forsiktig press, mye råd og veiledning til personalet og tilstedeværelse fra oss foreldre har det løsnet skikkelig. Vi har etterhvert trekt oss som foreldre mer og mer ut av barnehagen, og leverer og henter nå som alle andre, altså vi tilbringer ingen ekstra tid der sammen med henne. Og jenta mi prater, hun prater som en foss! Men alt og alle, voksne som barn, på alle avdelingen. Hun har erfart at den angsten hun hadde for å prate, var ubegrunnet, det er ikke farlig eller skummelt å prate. )

 

Det vi la vekt på til personalet var at de ikke måtte gi opp å få henne til å prate, men vi veiledet dem i måten de skulle få det til på. De, i samarbeid med oss, presset henne, men på en riktig måte. Og det funker! )

 

Har du forresten en link til den artikkelen om selektiv mutisme?

[metaMORfose]

Kjempefin historie Sina! Jeg er veldig imponert over handlekraften deres. Det er tøft å gjennomføre en slik prossess, og på kort sikt er den jo bare smertefull. Allikevel greide dere å sette et langt perspektiv på det, og så at i det lange løp så ville måtte dette løses.

 

Gratulerer! Virkelig, jeg er imponert.

 

Har dessverre ikke noen link til den artikkelen. Den stod i Foreldre & Barn # 11, 2008, så det er mulig du får tak i det bladet i butikken noen dager til!

[metaMORfose]

Tante Bassa: jeg er jo helt enig i at barn skal få være barn! Jeg utelukket ikke det i HI, jeg la bare ikke vekt på den siden av saken ))

 

Men jeg mener kanskje at begrepet *barn* bør opp til revidering. Forventningssettet til barn har etter min mening falt dramatisk de siste par generasjonene. Unger skal ikke løse problemer, unger skal ikke lære seg å mestre ting. Når de går inn i ting må det liksom være for å lykkes, og det mener jeg er feil De må lære seg å jobbe for ting, øve seg for å bli bedre.

Jeg har lest mange av dine innlegg her, og jeg tror ikke dette er din mening heller altså, men jeg måtte bare si det allikevel.

 

Og i mitt HI så må jeg jo si at jeg utelot hvilke forventninger vi i bhg har til oss selv, eller forventninger jeg som forelder har til meg selv. Jeg fokuserte på barna og hvilken urett jeg mener vi voksne gjør dem ved å ikke forvente noe av dem.

Jeg som både profesjonell i bhg og som forelder har skyhøye forventninger til meg selv. Så er det sagt. Jeg er sikker på at dere andre som har tenkt igjennom hvor man vil med barna og barneoppdragelse også har disse forventninger.

[Mille**]

Jeg abbonerer jo på foreldre og barn, men kunne ikke huske å ha sett det bladet. Fant det nå, mannen min som har åpnet det og lagt det i bladkurven bak sofaen. Visste ikke at vi hadde fått det. ;o)

 

Leste artikkelen nå, med tårer i øynene, kjente det så igjen. Ikke minst det på slutten, at det var som om noen skrudde på en bryter, akkurat den setningen har de i barnehagen sagt til oss. ) Og den dagen det virkelig løsnet ringte de meg på jobben for å fortelle om det. Er så glad for at vi tok tak i dette når vi gjorde det. Som jeg sa til ped.lederen når hun tidligere i høst argumenterte med at "hun tross alt trives, hun gråter ikke og smiler mye," at det er litt skummelt. Hun har funnet ut at hun ikke trenger å prate, at det går greit å være taus. Og det må hun ikke få lov til! Hun skal kommunisere verbalt, som alle de andre! Nå gjør hun det, og jeg er verdens lykkeligste mamma. )

[mammut]

Hei!

 

Så sant så sant! Det er lett å være enig med deg i det du skriver. Jeg har tenkt mye av det samme. Siden du selv skriver at du er perfeksjonist, hadde det vært moro å høre hva du mener om dette: Jenta mi er helt uhelbredelig perfeksjonist. Delvis er det kanskje fordi hun er eldst og har fått mye skryt både av foreldre og besteforeldre for alt hun kan og gjør. Men mest tror jeg nok det bare er sånn hun er. Hun har alltid vært ekstremt sta og målbevisst, selv som baby lå hun på gulvet og øvde og øvde når det var et eller annet hun ville lære seg. Hun har alltid blitt en del frustrert når hun ikke får ting til, men særlig fra 4-5 årsalderen. Det nye nå er at hun lett gir opp hvis hun ser at noe ikke blir perfekt. Hun er 6 år nå. Noen eksempler: Konkurranser er meningsløse hvis ikke hun vinner (og jeg nekter å LA henne vinne). Hun blir sur som h.. hvis hun oppdager noe feil hun har skrevet i leksene feks., og vil helst bare slenge leksene fra seg. Hvis hun spiller et spill og kommer til noe som er utfordrende, tør hun ikke gjøre det. Hun vil helst bare spille de spillene hun vet hun greier. Hun kan plutselig bli veldig fortvilt over at hun ikke kan slå hjul eller stå på hendene, og gråter: "Jeg kommer aaaldri til å lære å stå på hendene!! UÆÆ" Vi har terpet og terpet på at slike ting må læres, alle som kan stå på hendene har faktisk øvd ganske mye først. Jeg tilbyr meg å øve sammen med henne hvis hun vil, men hun vil oftest ikke. Eller hun "øver" en gang slik at hun merker at hun ikke kan det, og så gir hun opp. Dette er ganske fortvilende, for det er jo etterhvert mye hun skal lære her i verden som ikke kommer av seg selv. Det som er trist, er at det ikke blir noe gøy å øve på de tingene. I det siste har hun hatt veldig lyst til å hoppe tau. Motivasjonen her er kjempesterk, så hun VIL hoppe selv om det ikke går så bra (dette er i hvertfall bra da). Men hun hopper og er SUR. Jeg må slenge tauet. Jeg synes dette er vanskelig. Skal jeg hoppe tau med en unge som er sur? På den annen side MÅ man vel kanskje gjennom en litt frustrerende fase, hvor tauet går i beina annenhver gang, før det kan bli skikkelig moro? Det må vel jeg også akseptere (ellers er det jeg som ikke godtar at ting ikke er perfekt, he he). Vel - det hadde vært kjempemoro om du tok deg tid til å tenke litt på disse tingene sammen med meg ;-)

[Anonym bruker]

Er også imot å sy for store puter under armene på ungene, de har godt av å oppleve å måtte jobbe seg frem mot et mål de forhåpentligvis klarer å nå. Klarer de det ikke er det selvfølgelig viktig at man som foreldre forklarer at det også er greit...alle kan ikke bli gode på alt de setter seg fore.

MEN, jeg kommer til å være veldig på vakt når mine blir eldre, spesielt i tenårene, at jeg ikke forventer så mye at de føler det som et alt for stort press. Følte selv som tenåring at omgivelsene rundt meg forventet at jeg hele tiden skulle prestere på topp, karaktermessig, sosialt, gjennom trening osv.osv. Når jeg da opplevde å ikke nå opp til det jeg følte folk mente jeg burde klare, så søkte jeg å ta kontroll over livet mitt gjennom å spise minimalt/konstant slanke meg. Typisk "flink pike" syndromet altså. Hadde i mange år et skrudd forhold til kropp og mat før jeg klarte å jobbe meg gjennom det, er nå så "frisk" jeg noengang kommer til å bli.

 

Poenget mitt er vel alt med måte, og det gjelder også forventningene vi skal ha til ungene våre

 

Forøvrig enig i at det var veldig bra skrevet metaMORfose.