Jeg angrer på hele livet mitt

[Anonym bruker]

Har bare hatt èn fyr i hele mitt liv, traff ham som tenåring. Nå er jeg 26, gift og har to små barn med ham. Jeg sitter alene hjemme (har bil da, men likevel) med ungene hele tida, han jobber og pusser opp huset når han har fri. Jeg har sagt flere ganger at jeg er sliten, jeg har grått og bannet, men ikke faen om han vil hjelpe meg. Det virker som han bare syns jeg er overfølsom, han har det jo så travelt bestandig, må jo fikse huset... Har få venner igjen, de jeg hadde før jeg traff ham, har flyttet langt unna, og de jeg fikk etterpå, er egentlig mest hans venner, og jeg har mistet kontakten med dem etter at jeg fikk barn. Nå som jeg har liten baby (4 mnd) føler jeg meg helt innesperret, h*n får bare pupp. Den eneste venninnen jeg har nå, har ikke stilt opp i det siste, har fått andre venner som er mye morsommere enn meg. Mannen min er egentlig veldig snill og god, men vi snakker ikke sammen lenger, har ikke noe sexliv, og har det aldri gøy sammen lenger. Hvis jeg forteller han at jeg er så lei, så påstår han at han forstår meg -- før han går ut igjen og forlater ungene til meg.

Jeg er bare 26, er nygift og har 2 barn, men har aldri vært så ensom som nå. Gråter mye, og har ingen å snakke med. Føler meg som verdens største tosk som ikke takler hverdagen lenger. Jeg pleide å glede meg til helgene f.eks, men nå innser jeg at hver dag er den samme: Jeg er alene. Jeg vil ikke BARE ha ansvar, jeg vil kunne slappe av og ha det gøy. Men med hvem? Og når i F blir det min tur til å ha det gøy? Mine gamle venner reiser på sydentur, jobber i utlandet og opplever masse, mens jeg føler at jeg kveles.

Uff, ble mye syting, sorry. Men jeg føler meg helt på randen her, det har gått opp for meg at jeg skulle levd livet mens jeg kunne, og ikke binde meg for tidlig. Men det kan jeg jo ikke innrømme for noen, da skjønner jo folk hvor mye feil jeg har gjort.

[Anonym bruker]

Det er DU som lever livet DITT.. Ikke tenk på hva andre måtte synse og mene... Det er jo like mange meninger om som mennesker, det som betyr noe er dine følelser! Være snill og god mot degselv, tør å bryte opp, gjøre noe med det som drar deg ned. Ikke nødvendigvis skille deg, men kom deg opp og ut! Begynn å tren på SATS i klasser, og bli kjent med andre, eller ta kontakt med dine barns venners foreldre.. Kollegaer.. Ikke vær redd for å være den som tar kontakt med gamle venner, selvom de har finni "morsommere" venner enn deg. De har vel plass til deg fordet? Kanskje du kan bli kjent med de nye også, og selv oppleve alt det morsomme de finner på? Besøk foreldre, søsken, naboer... Ta tak i egne problem og få det godt med degselv så kan du etterhvert stråle litt ekstra for mannen din og.. Kanskje blir forholdet bedre når du føler deg bedre.. Menn er menn. Lett å si men... Ha sex.. Masse deilig sex. Overrask han. Vidunderkur for forholdet.. Flørt med han, gjenoppdag den deilige forelskelsen. Ikke angre, det her er absolutt ikke et skadeskutt utgangspunkt til et fint liv videre sammen.

[Anonym bruker]

Jeg mener virkelig ikke å være stygg eller ekkel nå, selv om du kanskje vil tolke det slik, men du har valgt å få to barn og da vil livet ditt komme til å være i "småbarnsmormodus" i noen år framover, sånn er det bare.

 

Om bare et par år vil alt være annerledes og du vil igjen få tid til andre ting enn hus, hjem og barn. Livet er så langt fra over når man får barn, men for enkelte vil de første årene virke litt "bundet".

 

Det viktige er at du ikke graver deg ned i selvmedlidenhet disse få hektiske (men også herlige) småbarnsåra, men greier se forbi dem og likevel leve i nuet og nyte det du har: en mann som er glad i deg og to herlige barn.

 

Ikke gjør det feilgrepet å tro at "livet er over" og forsure hverdagen for deg selv og familien med "depping" eller kanskje til og med begynne å tro at gresset er grønnere et annet sted og pga det bryte ut av familien for å jakte på regnbuer. Hverdager har man overalt, men det viktige er å tenne små lys og lukte på blomstene i veikanten også i hverdagen. Er man fornøyd med det man har vil man også etter hvert få mere og mere å være fornøyd med.

[TrustNoOne (but Me)]

Kjære deg, det høres ikke greit ut dette her. Men du har jo nettopp fått barn, og da er det naturlig å være sliten. Jeg har også mistet bestevenninna mi, ihvertfall for øyeblikket, men regner med at det ordner seg når energien min kommer tilbake og hverdagen normaliserer seg ( har ei lita tulle på snart fem måneder ). Du får henne sikkert "tilbake" etterhvert, ta tiden til hjelp. Det viktige nå er å få frem til mannen din at du trenger avlastning. Oppussingen får bare vente, det viktigste er at du får tid til selvpleie og få tilbake overskuddet. Prøv å få noen timer alene i helgen, hva med en tur på spa og få litt deilig massasje? Det skal ofte ikke så mye til før man føler seg ti ganger bedre. Jeg har hatt akkurat de samme følelsene og grått mine modige tårer, men etter en laaang prat med samboeren min fikk vi ordnet at jeg fikk "fri" fem timer en lørdag. Og FOR en forskjell! Forstår veldig godt at akkurat nå ser ting mørkt ut, men tro meg når jeg sier at du har lettere dager i vente. Hold ut:)

[Anonym bruker]

Men jeg ammer babyen min, h*n vil overhodet ikke ha noe flaske. Så jeg kan ikke bare stikke ut i flere timer. H*n sover ikke så lenge sammenhengende heller. Forresten noen gode tips angående det..?

 

Takk for svar uansett. Ja, jeg svartmaler sikkert litt, jeg har bare hatt en innmari ensom lørdag, av en eller annen grunn hadde jeg gledet meg til helga, og så ble det ikke som jeg hadde håpet. Jeg elsker ungene mine, men når jeg ikke får noe avlastning overhodet, greier jeg nesten ikke nyte dem, det blir bare slitsomt. Ja, jeg valgte selv å få dem, men hadde ikke sett for meg at jeg skulle bli så mye alene med dem.

Klag klag klag... Har en dårlig dag, og da kommer all gørra ut.

 

hi

[Anonym bruker]

Kjøp deg pumpe, sett i kjøleskapet, fryser osv, ta deg en tur ut, og be oppussern om å ta over amminga!

[TrustNoOne (but Me)]

Det er bare sunt å klage litt, vettu Godt å sette ord på det som er vanskelig og å søke råd. Forstår at det blir vanskelig når babyen ikke vil ta flaske, har flere venninner som slet med det samme med sine barn. På den lyse siden så er jo babyen fire måneder, og om noen måneder kan du introdusere grøt - og da åpner det seg muligheter for mor:) Det er ihvertfall et lys i tunnelen, nå gjelder det å få hverdagen til å fungere så godt som mulig til du begynner med grøt. Kan du ikke få mannen din til å passe barna mens du sover, eller tar et langt bad? Hva med en avtale om at hver dag skal du ha minst en time til å gjøre det du vil - om det er å klatre i trærne i skogen eller shoppe er ikke viktig, poenget er at du får disponere den tiden akkurat som det passer deg. Det skal ikke så mye til før humøret snur, og mannen din er tjent med at du får gnisten tilbake.

 

Og vennen, du svartmaler ikke, det er slett ikke lett å være sliten småbarnsmor!

[Anonym bruker]

http://home.online.no/~arnlaugh/adikt03.htm

 

Enig med deg, du syter. Egentlig har du det vel ganske bra? Begynn å ta tak i de positive tingene i livet ditt.

[Anonym bruker]

Heisann:) Jeg føler virkelig med deg. Livet du beskriver, er det livet jeg levde for noen år siden. Hadde en mann som utad virket perfekt, men hjemme tok han seg aldri tid til hverken meg eller barnet. Huff det er som å lese mitt eget liv.... Jeg vet ikke hvilke råd jeg kan gi deg. Kanskje du må sette deg ned og finne ut hva du vil her i livet. Du må prøve å snakke med mannen din og virkelig fortelle han hva han mener. Jeg leser at du har prøvd det, men prøv en gang til.

Jeg kan fortelle at jeg brøt ut av forholdet etter nesten 10 år. Livet har ikke vært enkelt etterpå, men jeg har aldri angret på valget jeg tok. Nå har jeg fått meg en ny samboer som er helt fantastisk. Aldri følt meg så elsket før i hele mitt liv.

Ønsker deg lykke til:) Og det hjelper å lufte frustrasjonen sin!!

[Dunder]

Jeg synes på ingen måte det er syting å forvente at man har et likeverdig ansvar når det gjelder barna. Hvis andre kvinner kaller deg en sytepave, så er de med på å opprettholde et tradisjonelt kvinneundertrykkende kjønnsrollemønster, noe de absolutt ikke bør være stolt av.

 

Hvis du er sliten og deprimert så kan ikke mannen din stikke av under påskudd av at minstemann kun tar pupp. Da får han f.eks. ta med seg størstemann ut på tur, så får du det litt roligere med kun en. Eller han kan være hjemme og holde deg med selskap, leke med det største barnet og lage middag og vaske huset. Man trenger ikke pupper for å gjøre det.

 

Når det gjelder de andre tingene du nevner, så er jeg litt enig i at du kanskje har litt høye forventninger til livet som småbarnsforelder. Livet blir mer rutine, og ikke så spennende. Men det er klart det er mye man kan påvirke selv. Ma trenger ikke leve et A4-liv bare fordi man har barn, kanskje du ikke passer til det.

[Anonym bruker]

Litt av hvert på denne tråden å tenke p for noen og enhver, tror jeg. I og med at livet forandre seg mye når man er blitt småbarnsmor.

Det siste du skrev, Dunder, får meg (igejn) til å under meg litt på om jeg egentlig passer til A4-liv. Har aldri hatt det, men nå er jeg litt stuck, mildest talt, med småbarn, hus og gubbe. Fikk litt klaus av det HI skrev... Men har det ok, men litt kjedelig liv egentlig. Da var det godt å lese påminneleser om at dette er en fase som ikke varer evig. Blir nesten litt bekymret for å bli snever av å dasse rundt i bleieskift go husarbeid. Har ikke kunnet jobbe på en stund heller. Blir nok bedre den dagen jeg får impulser på arbeidsplassen igjen...

[Anonym bruker]

hei HI,

 

Mannen din pusser opp hus. Han jobber for familien sin. Jeg synes det hadde stilt seg litt annerledes om han var borte hele tiden fordi han drev med hobbyene sine eller fordi han var ute på byen.

Men-avtal at han skal være alene med ungene etpar timer iblandt (dette kalles ikke å hjelpe til- dere har felles foreldreansvar) Han lille tar flaske med mm bare han blir sulten nok- eventuelt får far mate han med skje og kopp til han lærer så. Det er sinnsykt viktig for deg å komme litt ut og det gjør nok at du blir en bedre mor og kone. klem

[Anonym bruker]

Misforstå meg rett nå: det er ikke noe i veien med livet ditt, det er noe i veien med deg. Det er helt normalt sånn som du har det nå.

 

Men jeg tror du er deprimert. Kanskje "bare" fordi du er sliten etter fødsel og fordi du er midt i amming, eller kanskje også fordi du ser at du har blitt nødt til å ta en rolle du ikke føler deg klar for. Hvis du har vært så deppa lenge, så syns jeg du skal ta kontakt med legen din og høre om det er noe som kan gjøres - eller i det minste en oppmuntring og litt forståelse.

 

Ikke glem å legg planer for fremtiden - den skaper du selv fremdeles plei vennskap, selv om det er vanskelig. Du kommer til å lære deg å slappe av sammen med ansvaret du har - det ansvaret kommer aldri til å forsvinne, nemlig.

 

Dette går helt fint! Det er ikke normalt å boble over av lykke hver eneste dag, selv om man egentlig har all mulig grunn til det

[Anonym bruker]

HI, når jeg hadde det som deg, tenkte jeg også som deg.

 

Men det er lenge siden.

Mange år etterpå,så tenker jeg tilbake,og skjønner at jeg hadde det jo bra den gangen. Nå derimot, er livet et fulstendig kaos av følelser, mismot og et hav av mishandling fa en ny mann som ikke er som han skal.

 

Vær glad for det du har. Ta vare på der du har, og forelsk deg i mannen din på nytt.

 

 

DET ER IKKE GRØNNERE PÅ DEN ANDRE SIDEN AV GJERDET.