Snakke med seg selv..

[Anonym bruker]

Jeg har en tendens til å gå å småprate med meg selv når sambo ikke er her. Jeg tenker høyt rett og slett. BAre jeg som er så syk som gjør det hehe.

 

Engang så var sambo ute en tur og jeg var på badet, og jeg pratet med meg selv. Flaut..han hørte jeg stod og pratet, så han trudde jo det var flere her hehe.

 

Flere som er sånn? Eller er jeg totalt unormal hehe

[Anonym bruker]

Jeg har en mann som snakker med seg selv, også når jeg er til stede. Jeg blir fullstendig sprø, for noen ganger vet jeg ikke om han snakker til meg eller seg selv.

 

Men jeg tror ikke du er unormal:-)

[Anonym bruker]

Jeg snakker med meg selv;)

 

Av og til mumler jeg også, om der er andre i nærheten. Så barna har av og til sagt "hæ?" for de hører at jeg mumler og trodd det kanskje var til dem;)

[Anonym bruker]

HI her..jammen godt å høre det er flere hehe

[Anonym bruker]

Jeg HATER at folk snakker med seg selv fordi det gir meg meget dårlige minner fra barndommen og et crazy familiemedlem som i veldig stor grad hadde denne uvanen. Det var utrolig skremmende som barn å være vitne til de lange, gjerne sinte, monologene som gjerne var virket som de var rettet til usynlige personer...

[Anonym bruker]

Hehe. Jeg snakker masse med meg selv, både høyt og inni meg. Jeg fører også "samtaler" med venner, bekjente og kollegaer, på egenhånd. Av og til hender det samboer eller ungene tar meg på fersken, og skjønner at jeg har snakket med meg selv - IGJEN.

[Anonym bruker]

Huff...jeg grøsser...er allergisk mot sånt pga barndommen. Hadde ikke holdt det ut i mitt hus, rett og slett. Hvordan vet du at du ikke er en smule gal forresten? Mener ikke å fornærme deg altså.

[Anonym bruker]

Jeg er anonym 14.48

 

Jeg vet ikke om jeg er gal eller ikke. Har vært mye ensom i livet, og har ikke så mange å snakke ordentlig med. Har hatt moderat depresjon tidligere, og vært til vurdering for det. Da konkluderte i hvertfall psykiateren med at jeg ikke var gal, eller trengte mer oppfølging. Mer vet jeg ikke.

[Anonym bruker]

Jeg snakker ikke høyt med meg selv, men inni hodet mitt snakker jeg med meg selv og venner, familier, naboer og andre jeg måtte ha noe på hjertet til.

 

En venninne av meg snakker med seg selv og nå har jeg lært å blokkere mumlingen hennes ute, men det kan være ganske irriterende for jeg vet jo aldri om det er meg eller seg selv hun snakker til.

[Anonym bruker]

Ok. Mente ikke å tråkke deg på tærne. Jeg er hun som i barndommen hadde et familiemedlem som snakket veldig mye med seg selv og som opplevede det som svært skremmende. Jeg tror vel ikke at alle som snakker med seg selv er gale. Det kommer an på hvor mye det er og hva slags former det antar, tror jeg. Den oppførselen og de utsagnene som fulgte med på lasset mht den personen i mitt nærmiljø i barndommen var gansek skummelt for et barn. Vedkommende var liksom ikke helt tilgjengelig i de episodene heller, var liksom helt oppslukt i sin egent (fantasi)verden. Det gjorde det enda værre. Vedkommende har aldri vært offisielt gal, om jeg skal bruke et litt tåpelig utrykk. Men i mine øyne var det aldri normalt. Mest fordi det ble opplevd som veldig skremmende, tror jeg.

[Anonym bruker]

hi..ja jeg akn jo snakke inni meg til andre..dvs jeg drømmer meg vekk eller fantaserer om ting osv Alle har jo tanker da.

 

Men av og til så tenker jeg høyt og da sier jeg det jeg tenker akkurat da. Jeg gjør ikke det når det er folk til stede, men det kommer likssom atomatisk noen ganger når jeg er alene, da sier jeg tankene mine høyt. Men jeg har ingen samtale med noen når jeg tenker høyt da hehe

[Anonym bruker]

Anonym 14.48

 

Jeg skjønner. Jeg er aldri sint eller skriker når jeg snakker med meg selv eller "til andre". Oftest snakker jeg kun inni meg også. Det er rett og slett når jeg føler meg litt ensom, og gjerne skulle hatt noen å faktisk snakke med. Dvs det er sjelden når ungene er tilstede, da snakker jeg jo med dem. De få gangene det skjer, og de er hjemme, merker de at jeg evnt blir litt ukonsentrert, og ber meg SE på de i stedet.