Posttraumatisk stressyndrom

[Anonym bruker]

er det noen her som lider av dette? har dere faatt hjelp for det, eller har dere bare laert aa leve med det? hvordan takler dere hverdagen?

 

 

hadde vaert veldig fint om noen tok seg tid til aa svare...

 

takk

[Anonym bruker]

Jeg har diagnosen. Fikk den for 5 år siden ca 1 år etter at jeg hadde gått ut fra et voldelig parforhold som endte i knivstikking og forsøk på mordbrann. Det har vært utrolig hard, men jeg kan si at jeg er nærmest symptom fri i dag. Jeg har lært meg å leve med de ubehalige opplevelsene . Å funnet metoder til å lette på hverdagen de stedene og situasjonene som blir vanskelige. Det aller viktigste i min behandlig er alle samtalene med fagpersonell.

 

Jeg har stor tro på at om man på noen måte kan finne noe positivt i det man har opplevd er man på god vei til å lære seg å takle det på en annen måte. Men jeg kan bare snakke for meg selv og mine opplevelser og erfaringer. Å med det i bagasjen er jeg overbevist om at man kan få hjelp til å komme videre med de opplevelsene man har....

[Anonym bruker]

Jeg har blitt forfulgt og trakkasert av samme menneske i en årrekke (14 år), når jeg har har med meg barna og på daglig basis.Forsøkt kjørt ned bl.a.telefonterror over lengre tid osv. flyttet etter meg i en årrekke, INGENTING jeg kan gjøre

Dette har medført at jeg til tider takler stress svært dårlig, under eksamener f.eks. mister jeg det helt. Har angst, mister hukommelse og har konsentrasjonsproblemer. Har lurt litt på om dette er posttraumatisk stresssyndrom..

[Anonym bruker]

fikk faktisk dette i forbinnelse med min første fødsel.... ganske traumatisk opplevelse som endte i hastesnitt og et 2 mnd langt sykehusopphold der det var svært usikkert om den lille kom til å overleve eller ikke ...

heldigvis gikk det rimelig bra med oss begge to til slutt.

 

men hjelp har jeg ikke fått...

jeg har mått sloss meg igjennom både hverdagen og for å finne noe hjelp i det hele tatt....

jeg har selv måttet gå igjennom mølla og få rekvisisjoner og stå i ventekøer på psykologisk hjelp.

jeg har heller ikke fått noe spesifikk behandling i forhold til PTS, kun for depresjon.

jeg hadde også sannsynligvis rett på pasientskadeerstatning, men var ikke i stend til å ta vare på meg selv på et slikt nivå at jeg noensinne fikk søkt om det...

 

håper de fleste har bedre erfaring enn meg på dette området....

[Anonym bruker]

tusen takk for svar... har en del til felles med deg, gikk til psykolog en liten stund rett etter jeg broet ut av forholdet. han konkluderte med at jeg taklet det ele godt, men at ting kunne slaa sprekker i ettertid, og at ptsd ville vaereen naturlig reaksjon, og det er nettopp det det har gjort.

du sa fagpersonell hjalp deg? er det eneste mulighet tror du? naa bor jeg slik til, i et land jeg enda ikke kan spraaket, saa jeg har ikke mulighet til aa faa hjelp... har kikket etter engelskspraaklige psykologer, med det finnes ikke her...

 

hi

[Anonym bruker]

anonym 21;00/

 

fikk du hjelp fra politiet?

 

hi

[Anonym bruker]

Nei, personen er meget manipulativ og er "normalt" fungerende person i samfunnet ellers. Må ha vitner og sikker sak, har kun blitt rådet til å skaffe meg hemmelig telefonnummer, kontakte psykolog for å takle forfølgingen ol. Personen har alltid funnet ut av nummeret, så jeg har sperret telefonene for skjulte nummeret i tillegg til at jeg har hemmelig nummer. Gjort sikkerhetstiltak i barnehagen som f.eks. at ingen (uansett historie) skal hente barna utenom mannen min og meg og at barna våre blir observert ekstra. Det blir jo slik at jeg høres paranoid ut, men dessverre er det virkeligheten for meg og familien.

Anonym 21.

[Anonym bruker]

Jeg er anonym 20:55.

 

Selvfølgelig hadde jeg også medisiner når jeg gikk til samtaler. Men marerittene og min panikk angst sluttet ikke før jeg hadde gått gjennom alt systematisk med en psykiater. Vi er alle forskjellige å at det kanskje ikke er samme metode som fungerer på deg. Jeg vet ikke hvor du befinner deg i verden og hvorfor du er der, men jeg kan kanskje råde deg til å ta deg en tur hjem å finne en lege på området som kan se litt nærmere på din situasjon og kanskje kunne veilede deg.

 

Jeg har jobbet med dette i mange år å det er først nå det siste jeg føler meg mye bedre å lever uten medisiner. Så mitt råd er å skaff deg hjelp du har nok en lang vei å gå å det beste er å ta tak i det så fort som mulig.

 

Jeg krysser fingrene for deg og håper at du får den hjelpen du trenger:)

[Anonym bruker]

er nok paranoid, jeg ogsaa! har ikke faatt noe hjelp av politiet, enda saken aldri ble henlagt... man faar ikke engang mulighet til aa beskytte seg selv, kjenner det er like stressende aa ikke faa hjelp, det gjoer alt mye verre...

taklet det ok fram til jeg fikk bran, men naa er jeg livredd han skal gjoere barnet noe... ble det verre for deg etter du fikk barn?

 

hi

[Anonym bruker]

anonym 21;04,

 

hvor lang tid tok det foer du fikk hjelp?

 

 

hi

[Anonym bruker]

anonym 20:55,

 

tusen takk for et godt svar... har vurdert aa dra hjem for en periode, for jeg tenker at dette ikke burde bli verre, kan jo ikke la tankene ta over hele hverdagen...

tusen takk igjen for svar!

 

hi

[Anette og lille Olliver <3]

Kjære HI..

Jeg fikk diagnosen PTDS for 2 og ett halvt år siden.. Etter en rekke hendelser jeg ikke har spesielt lyst til å dele med alle her i offentligheten.. Hadde da levd med dette i mange år, men så kom det til ett punkt hvor det rant over.. Har vært sykemeldt siden, og går fortsatt til aktiv behandling... Hvis det er noe du lurer på, eller ønsker prate om, må du gjerne ta kontakt på pm.. Der kan jeg være mer åpen, og svare på hva enn det måtte være! =)

[Gjest]

Jeg fikk PTSD-diagnosen sommeren -07.

 

Jeg fikk akutt hjelp av kriseteam og oppfølging av psykiater en lang periode. Jeg deltok også i en sorggruppe.

 

Jeg har lært meg å leve med det. Jeg har unngått medisiner, men har fått sovemedisiner i ille perioder.

 

Hverdagen tas en dag av gangen Jeg sørger for ikke å ha det for travelt, hvilket for meg betyr at livet består av skole og barn. Blir sliten lett, er jeg sliten sover jeg dårlig, mareritt, gråtetokter, gjenopplevelser osv. Jeg sliter med en enorm skyldfølelse, som ikke blir borte. Har mye tankekaruseller.

 

Pr idag fungerer jeg så og si normalt. Jeg vurderer å starte opp med samtaleterapi igjen, ikke fordi jeg nødvendigvis har så stort behov for det idag, men jeg håper jo at alt skal bli helt normalt igjen. Mulig det er et fåfengt håp.

[Anonym bruker]

Det ble mye verre etter at jeg fikk barn, jeg vet at denne personen kan være en tikkende bombe og måten å ramme meg verst på er å gå på barna mine.

Jeg tror aldri jeg kommer til å kunne la de leke ute alene o.l. når de blir store nok til å evt.gjøre det.

Det er følelesen av å være så maktesløs som er så ille, hvordan skal det være mulig å vie livet sitt til å trakassere og true andre 24/7??? Får veldige tungsinn, når jeg tenker at jeg aldri slipper unna. Har fantasert om at denne personen omkommer i en ulykke o.l., slik at jeg slipper unna dette.

Hvordan er det for deg med barn inn i bildet?

[Bie&babylove:-)]

Jeg har også denne diagnosen. Fikk den for noen år siden da jeg overlevde tsunamikatastrofen i Asia i 2004.

 

Jeg fikk akutt krisehjelp med en gang jeg kom til Norge, fikk div tilbud om hjelp fra kommunen i etterkant og har fått oppfølging av psykiater i lang tid etter katastrofen.

 

Idag er jeg ganske fungerende, så langt det lar seg gjøre. Ikke lett å leve med de vonde opplevelsene jeg fikk der nede, men har etterhvert valgt å være veldig åpen om det jeg opplevde. Det har vært til stor hjelp for meg. Har fått bearbeidet masse ved å snakke og fortelle andre som lurer på det jeg opplevde.