Han er klar, jeg er fortsatt usikker

[Anonym bruker]

Jeg er 28 år, og er samboer med en mann som er noen år eldre. Vi har vært sammen i over fem år, og han har begynt å snakke om å få barn. Jeg har lenge vært usikker på om jeg i det hele tatt vil ha barn, men etter å ha tenkt og tenkt begynner jeg nå å nærme meg...

 

Men, jeg er student i en 6-årig utdanning, og har fortsatt 2 år igjen. Har derfor begynt å tenke på om det ikke er bedre å begynne prøvingen nå snart; hvis ikke blir det lenge å vente. Min samboer har en trygg jobb med god inntekt, så det lar seg gjøre praktisk å leve på hans inntekt og min støtte fra lånekassa. Det hadde kanskje også vært greit å "gjøre det unna" mens jeg fortsatt er under utdanning og står ganske fritt når det gjelder å disponere tiden. Han har dessuten gode permisjonsordninger i jobben sin.

 

Tror mye av min usikkerhet bunner i at jeg ikke har så mye erfaring med barn, og fortsatt synes det er deilig med friheten jeg har nå. Samtidig tenker jeg oftere og oftere på alt det positive ved å få barn (ikke bare det negative, som jeg har gjort tidligere), og begynner å føle meg klar for alt ansvaret det gir. Så kanskje vi begynner prøvingen snart?

[Villemo&Pjokken]

Hei du.

 

Vet ikke hva slags råd jeg kan gi deg jeg, tror du må tenke igjennom alt grundig. Det aller verste ville jo vært om dere ble gravide, for så at du finner ut at du ikke vil ha barnet likevel.. :s

 

Hvis du ikke har erfaring med barn, så har du sikkert venninner med barn? Dra hjem til de og vær sammenmed barna, så kjenner du jo fort sjøl om du er babysjuk eller ikke

 

Når du klarer å leve på lønna til mannen din så er det sikkert ikke noe problem å ta permisjon fra studiene og starte på igjen senere.

Det som kanskje er viktigst å huske er at man er mye mer fertil i 20 årene enn i 30 årene.

 

Lykke til, håper du finner ut hva du vil

[Huldretussa ' en av hver sort']

Skjønner godt du er usikker. Skal ikke legge skjul på at det er en stor omveltning å få barn, så er helt naturlig at du tenker på det med "tap" av frihet. Men det kommer jo ann på hvordan du ser det..For min del var det så absolutt ikke noe tap, men heller et hav av nye utfordringer og muligheter. (Fikk en gutt i januar og er ganske snart klar til å sette i gang med nr.2) Men det er jo helt klart individuelt. Så du må jo nesten kjenne på hva du føler selv. Er ikke alle som ønsker seg barn, og det er jo en ærlig sak. MEN som du sier selv, om du/dere vil ha barn bør dere nok begynne å tenke på å komme i gang. For som det allerede har blitt poengtert blir jo ikke fertiliteten din bedre med årene.

 

Synes det var et godt tips å oppsøke kontakt med små barn. Men er jo ikke sikkert du vil bli like akutt verpesyk som jeg ble da jeg ble tante for første gang...For mange er dette en prosess. Og tenker spesielt på deg som ikke er sikker på om du vil ha barn i utgangspunktet. Er jo mange nye tanker å bearbeide.

 

Lykke til med avgjørelsen!

 

 

[Anonym bruker]

Takk for svar, begge to! Saken er at jeg ikke kjenner så mange som har barn som jeg kan oppsøke. Men uansett begynner jeg å føle at jeg snart er klar, og vet ihvertfall at om jeg blir gravid nå, så vil jeg beholde det! (har sluttet med pilla og bruker temperaturmetoden). Begynner også å føle på at den friheten jeg har nå ikke er så viktig lenger, jeg har reist mye og på sett og vis festet ferdig...Kanskje er det den biologiske klokka som har begynt å tikke...

 

Likevel er det et stort skritt å ta, men tror at jeg er inne i en positiv prosess nå, og tenker at vi kanskje kan begynne å prøve neste år.

[Villemo&Pjokken]

Jeg skal ihvertfall fortelle deg at den friheten blir ubetydelig liten når du sitter der med ett lite nøste i armene.. Det kan rett og slett ikke forklares, det er overveldende stort! Men jeg synes det er veldig fornuftig av deg å tenke så grundig igjennom det først:) Jeg tror nok det skal gå bra jeg. Snakk med mannen din om det, så kjenner dere fort begge to om dere begynner å bli babysyke eller ikke:) Lykke til!