Trenger litt støtte føler jeg!!

[**Venter på spire**]

For en tid tilbake fikk vi vite at min bror og dama skal ha baby,vi var da midt oppi et ICSI forsøk som ble mislykket.Var vårt tredje forsøk siden mai.Vi har jo følt veldig på det at vi ikke har kunne glede oss over å skulle bli tante og onkel igjen...en dag jeg var alene med broren min bestemte jeg meg for å si at det til han,for vi har forstått at dem ikke forstår.Vi synes dem har pratet veldig mye om det,om at svigerinnen min var kvalm osv.og bl.annet vist meg ultralydbilder.(det var rundt den tiden vi egentlig skulle på ultralyd selv)vi har ikke spurt noe om graviditene elller noe rundt det,vi har ikke orket.Vi har vært veldig knyttet til hverandre hele livet,og jeg følte derfor at det var greit for oss alle at jeg sa det som det var.Det jeg da sa var at det ikke har noe med dem å gjøre,og at vi var veldig glad i dem.men at vi desverre ikke klarte å glede oss med dem akkurat nå. Han forstod ikke hva jeg mente,og tok det veldig ille opp.han kunne ikke forstå at vi ikke kunne glede oss.Når jeg da forteller hvorfor,får han følelsen at at dem heller ikke skal kunne glede seg over sitt barn.Jeg mente jo aldri det,selvfølgelig må dem være veldig glade over det. Etter dem samtalen vil dem ikke snakke med meg...før i går..da tok svigerinnen min opp dette.det min bror hadde sagt til henne var at jeg hadde sagt at når babyen kom,kom den for allltid til å minne oss om det vi har vært igjennom. Jeg har aldri ment det på den måten...føler jeg blir litt oppgitt. Jeg kan ikke forstå at dem ikke forstår,og dem kan ikke forstå oss. Vi er inni en sorgprosess,og dem er veldig lykkelige. Vet ikke hva jeg skal gjøre,blir så trist og lei meg. Jeg valgt bare å være ærlig!!Noen råd??Vet det ofte er slike spm innpå her,vi må jo tåle at det er folk rundt oss som blir gravide,men akkurat nå og midt oppi det vi gjør selv ble det rett og slett veldig nært!!

[Søskenhåp adopterer]

Jeg synes du gjorde helt rett i forhold til broren din med å si det som det er. Bedre å være ærlig enn å spille skuespill - for DET blir utrolig slitsomt. Jeg synes det er veldig merkelig at han ikke kan forstå din situasjon, og på meg virker han veldig lite forståelsesfull og egoistisk. Synes veldig synd på deg som er oppe i en vanskelig prosess, og samtidig når du er åpen får så lite forståelse tilbake. Synes det er lite voksent av han å bli "fornærmet" noe han tydeligvis har blitt. Klart når du ser den nye babyen hans at det vil bli utrolig tøft for deg når det er dette du mest av alt ønsker deg selv... og han forstår ikke dette? Nei, jeg har ikke noe råd å gi annet enn at du kanskje kan snakke med svigerinna di om det, hvis hun forstår det mere så kanskje hun kan snakke med han om det videre.

[zanzibar]

Uff, dette må være veldig vondt for deg. Og jeg tror det er vanskelig for folk som ikke har følt på hvor vondt det er å forstå den følelsen. Kanskje du kan vinkle det litt annerledes til han. At du er utrolig glad på deres vegne og veldig glad for at de slipper å gå igjennom det samme som dere i og med at det er jo noe man ikke unner sin værste fiende en gang. Men at det er viktig for dere at de forstår at samtidig som dere er glade på deres vegne bærer dere på en sorg som er uendelig tung og at det er viktig at de vet det slik at de kan ta litt hensyn rundt ting.

 

Lykke til:-)

[Tryne_ nr.3 på vei]

Jeg går gjennom AKKURATT det samme som deg nå. Svigerinnen min er nettopp blitt gravid for andre gang mens vi har prøvd på dette barnet, dette skjedde uken før jeg skulle begynne på medisiner nå. Vi har som der evalgt å være ærlige.

 

Det er helt klart tøfft å være deg nå. ikke nok med at det er sårt å være den som ikke får oppleve gleden, så er det også sårt å kjenne på følelsen av at man ikke klarer å glede seg. men vet du hva, dette er helt naturlig. Som deg, så har jeg også det forferdelig for tiden. Det har ingenting med at ma ikke ønsker de andre alt vel, men samtidig er det så ufattelig vondt å ikke få oppleve alt det selv.

 

jeg har ikke så mye råd til deg, nettopp fordi jeg sliter litt med samtalen mellom de selv, hun er ikke interessert i å høre noe om oss nå: Så jeg sitter fin i det jeg også.

 

men jeg ville berre si at jeg forstår deg, og at jeg tenker på deg

[smilekopp, 2 barnsmor <3]

uffameg, eg og har hatt det sånn. det er utrulig sårt som du seier... broren min har no sagt at han håper det klaffer for oss og snart, og er litt medfølende der, men svigerinna mi e et rævh.. ho godter seg over at me ikkje får det til... ein gang me hadde ein diskusjon sa ho til meg-"jaja det er jo ikkje alle her i verden så klarer å få sin egen unge!"... du kan tenke deg den svei... no kom eg vel litt ut av det her, men eg blei forbanna når eg las innholdet i mld din og da kom eg på dette.... men eg sa til broren min også at eg klarer ikkje å glede meg over de heller.. men han forsto det heldigvis.. når det er så nærmt blir det veldi spesielt. eg var jo fadder for denne søte jenta, men eg satt med tårefyllte øyne under heile kirka, alle sangene handla jo om det nydelige nyfødte barn osv... så det var rett og slett grusomt!!!

men eg berre håper broren din forstår det meir når han har tenkt over det ei stund. klem

[mammasnart?]

Huff.. synes synd på deg. Er i samme situasjon med søsken som skal ha barn. Det blir veldig nært og en ønsker jo å glede seg sammen med de. Men nå er jo desverre livet sånn at vi er på den helt andre enden av skalaen. De går igjennom det vi jobber så hardt for å oppnå..og da blir det det totale følelseskaos!

 

Jeg sliter virkelig med å føle glede på deres vegne og det gjør det enda vondere..Det er helt forferdelig, men og naturlig.. Som du sier så må vi forholde oss til graviditetene, men på lik linje så må de andre forholde seg til vår situasjon og. Jeg synes det var veldig stort av deg at du forsøkte å forklare hvordan du har det (for at det er vanskelig for andre å forstå er jo ikke rart). Da synes jeg at du fortjener at de forsøker å forstå og respektere følelsene dine.

 

Jeg er heldig og møter mye forståelse, de prøver så godt de kan. Jeg ser det er vanskelig for de og det gjør det ikke noe lettere. Men hadde vi alle kunnet gjort oss selv gravide hadde vi jo gjort det!! Dette er noe vi ikke kan noe for...

 

Ønsker deg lykke til og håper du fortsetter å være ærlig. Kanskje de vil forstå bedre etterhvert.

[**Venter på spire**]

Veldig godt å få en bekreftelse på at jeg har gjort det rette. Jeg har snakke med svigerinna mi også..og hun viser nok like lite forståelse.Prøvde å forklare at jeg faktisk var i en slags sorg og dem i lykkerus..prøvde å sette henne inn i vår situasjon,men var ikke særlig intrisert! Men men..det får bare gå som det går det her,ikke noe annet å få gjort med det!Å snakke med dem er uaktulet..orker ikke det mer.Ender bare opp med at jeg behynner å gråte..og føle meg utrolig dum!!Netopp forsi dem ikke forstår hvor vondt det er!!

 

Men igjen Tusen takk jenter!Dere er jammen gode å ha:)

Klem

[lillebie på`n igjen]

huff det må være vondt å ikke møte forståelse når man tar steget å er så ærlig som det du var mot boren din...

min beste venninne kom å fortalte hun ble gravid på bryllupsreisa med et "uhell", rett etter at mitt forsøk ble avbrutt sist, og det stakk vondt i hele sjela og kroppen min da hun fortalte det. Hun fortalte det til meg først, for hun visste jeg ville ta dette tungt.

 

men så gikk ukene, og jeg ble mer og mer deppa, og følte jeg ikke kunne møte henne, for det gjorde så vondt, man mener det jo ikke, men kan ikke noe for at man føler det sånn

 

så jeg sendte henne en epost jeg da...hvor jeg skrev at jeg var veldig glade på dems vegne, at de blir verdens beste foreldre osv, men at om jeg ikke virket glad på deres vegne, eller trakk meg litt unna, var det fordi jeg hadde det vondt selv, og at vi ikke har noe førsterett på å bli gravide selv om vi sliter, men at jeg bare trenger litt tid over kneika på en måte. Heldigvis fikk jeg hennes fulle støtte, og nå er alt bare kjempe bra mellom oss... og jeg kan ikke forstå at broren din og samboeren hans ikke kan forstå hvor vondt det er for dere.....som i dag sier en venninne med 4 mnd gammel baby til meg , som ble gravid i 2. pp, " ja jeg vet hvor vondt det er når det ikke klaffer med en gang" altså hallo....det kan ikke sammenlignes en gang....hun mener ikke vondt, men hun vet ikke bedre på en måte....og jeg tror at reaksjonen du har blitt møtt med, kommer at de ikke vet hva dere går igjennom? de snakker sikkert konstant om sine barn/graviditeter, så du får åpne deg litt om du klarer , slik at de kanskje får forståelse? min bestekompis visste så lite om IVF, at han trodde innsett betydde at da ble man gravid for sikkerhet, en enkel og grei prosess! men nå vet han bedre )

 

lykke til hvertfall, føler med deg!