Familie,livet og døden og sånn..

[Reveenka]

Inspirert av skravlesiden i dag, sjø...

 

Jeg synes mange av innleggene på skravlesiden handler om at man ikke kan/skal kreve noe av familie/besteforeldre/foreldre eller søsken, og da tenker jeg at det er da veldig synd hvis det skal bli sånn at man ikke skal ha noe familiefellesskap med alt det innebærer av "plikter og rettigheter", for å sette det litt på spissen?

 

Jeg mener at familie skal være vår trygghet i samfunnet, og at vi bør ta vare på hverandre og bry oss om hverandre - og det blir litt vrient hvis man hele tiden skal mene at "siden jeg har valgt å få barn, så er de bare mitt ansvar og jeg kan ikke forvente noe av foreldrene min" eller "faren din som er blitt enkemann må jo få lov å leve livet sitt som han vil uten å ta hensyn til dine såre følelser..." osv osv i mange variasjoner over samme tema: man skal greie seg sjøl, og helst ikke forvente noe av familien sin og hvis man gjør det så bør man helst ha dårlig samvittighet, eller regne med at andre mener at du bør ha det...

 

Det er ikke sånn jeg vil at familien skal ta vare på hverandre hvertfall - jeg vil at man skal hjelpe hverandre og stille opp når det trengs, selvom det kanskje ikke står øverst på lista over ting man har lyst til - men besøker sin gamle oldemor/bestemor, man passer barn for hverandre når det trengs, eller hva det nå måtte være!

 

Jeg har pleid å si til jentene minst en gang om dagen at "søstre stiller opp for hverandre og hjelper hverandre og passer på hverandre bestandig" - og sånn syns jeg det bør være! Jeg tror det gir oss trygghet i hverdagen, og det bør gå alle veier - foreldre stiller opp for barn, og barn stiller opp for foreldre og søsken. Det blir da et veldig kaldt samfunn uten?

 

 

Her i forrige uke fortalte nest minste revungen at en gutt i andre hadde kalt henne for tjukk - og dermed sa de to større revungen i munnen på hverandre. Hæ! - Hva!? Hvem? Vis oss hvem det var! før alle tre løp avgårde og den skyldige ble pekt ut og stirret i senk av søstrene sisters... c",)

Mitt håp er hvertfall at når de blir voksne, så vil de ha hverandre, og de vil kunne stole på at det alltid vil være noen av søstrene som vil stille opp og hjelpe til hvis det skulle behøves.

 

[mamma søker barn-har fått 2]

Så enig, så enig....

 

Jo da, jeg har valgt å få barn, og tar selvsagt ansvaret..... Men mormor var jo barnevakt for oss, hvorfor skulle ikke mamma være det for mine barn??

Jeg kommer til og ville passe barnebarn engang jeg også:-) Hvis jeg lever:-DD

 

I min Kjæres familie så er det visst ikke så nøye, der stiller de sjelden eller aldri opp for hverandre.

Vi har et litt annet forhold i min familie.....

 

Men jeg er så enig med deg, at i denne utrygge verden må vi kunne stole på at man får respekt, forståelse og hjelp i familien...

 

Men en ting er sikkert, og det er at når man først har satt barn til verden..... Så er man foreldre så lenge man lever..... Guttene min kommer til å være mine barn selv når de blir 40....

Og jeg kommer alltid til å sette de først..... Jeg har lært såpass i løpet av livet mitt, så det vet jeg;-)

 

Men blir som deg helt svett når noen sier at de må få leve sitt eget liv helt uten hensyn til de andre rundt en.....I en familie tar man hensyn, sånn er det bare.

 

Men som et apropo til innlegget på skravle.... Ny partner kan man skaffe seg, nye foreldre får man aldri......

[Karomamma]

Jeg er så enig, så enig med deg Reveenka!!

 

Noe "må" man bare stille opp på, selv om man selvfølgelig ikke skal gå på akkord med seg selv heller. Og respekt er en selvfølge, ikke bare innen familien

 

What goes around comes around, heter det. Det er godt å vite

 

Litt vittig at du skrev dette akkurat i dag. Jeg har akkurat pakket inn 36 kalendergaver til tantebarna mine uten at min søster vet det. Hun er helt finitos av skilsmisse, husbygging, jobb, slit og alltid ute i siste liten. Så da er det greit med alt som er gjort, synes storesøster. Strengt tatt burde jeg vel ha gjort noe mer fornuftig, men nå bestemte jeg at det var dette som var fornuftig i dag. He he, dette ble plutselig litt selvskryt... Det er fint å kunne hjelpe, det var det jeg mente altså

[Attpåklatten :-)™]

Har ikke lest inne på skravle, men velger å si noe alikevel:-)

Søstre stiller opp for hverandre ja:-) Det er fint og det er godt å ha søstre som faktisk gjør det. Jeg mistet dessverre min søster, men er heldig som har en bror som mer enn gjerne stiller opp. Jeg er velsignet med foreldre som klarer å se noe annet enn seg selv, og det går selvfølgelig begge veier for oss alle.

Det jeg ser nå kontra da de store jentene var små, er at de eldre har blitt mye eldre og ikke orker like mye, men de bidrar absolutt på sitt vis, og sikkert mye mer enn mange andre foreldre.

 

Det er jo ikke alle som er heldige og har familie som stiller opp, uten at jeg klarer å se hvordan man kan bli uvenner med sin egen familie. Det er bare trist, og jeg tror jeg ville strukket meg langt for å legge bort både stolthet, sinne og andre følelser for å møtes på halvveien. Men da må jo begge parter ønske det samme.

 

Familien vår har vi, vennene våre velger vi. Noen av oss er heldige og har begge deler. Og jeg må si, at jeg stadig kjenner på takknemligheten for akkurat det:-)

 

Jeg tror også som Karo sier, What goes around comes around. Alt skal ha en balanse og vi er alle ansvarlige for å skape denne balansen.