Jeg sliter... (langt)

[Anonym bruker]

Jeg ble for ca fem år siden sykemeldt pga stress, utbrenthet og stressrelaterte ryggplager. Var ganske så langt nede den gangen. Jeg var sykemeldt i et halvt år, gikk til fysioterapeut men hadde ingen lyst å gå til psykolog. Jeg ble egentlig ganske dårlig av å gå hjemme og tilslutt orket jeg ingenting. Alt ble ork. Jeg var redd for å gå i gata og møte folk, eller å ta bussen. Tilslutt begynte jeg å lese en bok om selvutvikling, noe som gjorde ting litt enklere.

 

Jeg begynte å studere og har siden da tatt en bachelorgrad, blitt kåret til beste avgangsstudent grunnet på karakterer og engasjement. Kjempestolt av det selvfølgelig! Jeg har også fått en jente i løpet av studietiden, hun er nå to år. Ryggsmertene ble borte når jeg begynte å studere, så de har vært borte i fire år nå. Men...jeg har under hele studietiden tenkt at jeg kanskje ikke er blitt bra, og på en måte gruet meg til å måtte gå ut i jobb igjen.

 

Jeg var ferdig å studere i juni og fikk i august en administrativ jobb. Jeg merket fort at jeg ble veldig fort stresset over å være i ny jobb med alle forventninger som følger med. Det er i tillegg en ganske krevende stilling med mange forskjellige oppgaver. Jeg har nå hatt stillingen i tre måneder og ryggsmertene har sakte men sikkert begynt å komme tilbake. Nå er det så ille at jeg har smerter fra jeg står opp til jeg går og legger meg. Jeg gruer meg til å dra på jobb, og sliter meg gjennom dagene. Jeg stresser veldig over alt jeg må få tid til og det har til og med hendt at jeg har begynt å gråte hvis jeg får en mail fra hovedkontoret om noe jeg MÅ gjøre, eller har gjort litt feil... På kveldene er jeg så sliten. Jeg føler at jeg ikke har energi til å gi lillejenta det hun trenger. Husarbeid orker jeg ikke se på lenger en gang... Idag har jeg tatt egenmeldig fordi jeg rett og slett ikke klarte å gå på jobb, til tross for at jeg sov nesten hele ettermiddagen på sofaen igår.

 

Etter problemer mellom meg og samboeren min begynte jeg tidligere i høst å gå alene på parterapi. Samtalene har egentlig gått over til å handle bare om meg og hvordan jeg har det psykisk. Jeg har "koket" alt ned til at jeg blir veldig stresset av at jeg TROR at andre har forventninger til meg! Jeg har blitt fortalt på jobb at jeg er den flinkeste de har hatt i den stillingen, men likevel tror jeg ikke på dem. I hodet mitt er jeg helt ubrukelig, og jeg føler at jeg må utføre alle oppgaver perfekt. Et sted i hodet mitt vet jeg jo at dette ikke stemmer, men jeg klarer ikke å forandre tankegangen.

 

Sist jeg var i parterapi fortelte jeg til psykologen hvor sliten jeg egentlig er. Hun sa at nå må jeg bremse opp og tenke over hvordan jeg har det. Hun mener jeg er utbrent igjen. Jeg føler selv at jeg har det verre nå enn den gangen for fem år siden.

 

En del av meg vil ikke at dette skal skje! Jeg vil være den flinke studenten som får en god jobb og klarer å prestere. Den andre delen vil bare sove... Jeg begynner jo å skjønne at det er den siste som er riktig. Jeg burde ta vare på meg selv og ta tiden og behandling til hjelp. Men jeg føler liksom at det er et stort nederlag. Jeg har nå bestemt meg for å fortelle alt dette til sjefen min, men jeg gruer meg masse!

 

Det merkelige er at jeg er så vant til å være så sliten og følelsesløs at jeg tror at det skal være sånn her... Det skumle med det er at jeg ofte tenker at jeg må ta meg sammen og fortsette å stå på, fordi alle andre klarer det...

 

Trengte bare å lufte tankene mine litt...

[blirjegsnartmamma]

Sender deg en god klem!

 

Lykke til, du må ta vare på deg selv - for deg og datteren din, og også samboeren din!

[Anonym bruker]

Hei, kanskje du burde sykemelde deg og ha en pause i et par uker før det blir for ille? Kan jo være det er lurt å ta en "time out" nå som du kjenner igjen symptomene fra forrige gang. Og det er kjempefint at du ser at du stiller for høye krav til deg selv, da har du jo muligheten til å jobbe målrettet med deg selv, og med å akseptere den du er.

[Anonym bruker]

Du; jeg har vært der du er. Og den ryggen din høres ut som om den reagerer på stress på samme måte som min. Her var da kiropraktoren redningen for ryggen. Prøv det. Å gå konstant rundt med ryggsmerter er slitsomt og stressende i seg selv.Kroppen bruker enormt med energi for å klare seg gjennom dager med smerte,

 

Jeg gikk til legen og sa det du sier; "har bare lyst å ligge under dyna og sove". Han mente da at jeg var deprimert, men det var ikke det. JEg var bare så sliten, så sliten. Og da skal en lytte til kroppen. For om en ikke gjør det, så går du virkelig på en smell, som kan ta flere år å komme ut av. For kroppen kommer til å sender sterkere og sterkere fysiske signal på at den er utslitt. Og i ettertid vil den reagere fortere og kraftigere på stress, akkurat slik som immunforsvaret gjør om det kjenner igjen virus og bakterier.

 

Og det du skal tenke på , er deg(at du skal ha den samme kroppen i mange, mange år) og ditt barn, som fortjener en mor som fungerer.

 

Sykmelde deg nå, og ta tiden til hjelp i å komme deg, og ta turen til kiropraktoren for å sjekke om der er låsninger i skjelettet ditt, noe som for meg høres veldig sannsynlig ut.

 

God klem og lykke til med å føle deg bedre.