Hvorfor er noen kvinner mer "mødre" enn andre ?

[Anonym bruker]

 

Jeg lurer litt på dette, noen kvinner er så utrolig bra på å være mødre, de er skikkelig motivert i alt som involverer barna deres, lager ting og har null problem med å være hjemme med dem.. Mens andre kvinner (kanskje som meg...) blir gal av å være hjemme en hel uke med barn, og føler sykelig behov for å ha kontakt med voksne og tid for seg selv..

 

Kanskje det er fordi jeg har aldri vært glad i barn?

Men jeg elsker barnet mitt mer enn noe annet på jorden, og vi har det utrolig fint sammen, men er jeg en dårlig mor for det? Føler kanskje jeg mangler bare den mors-insikten jeg burde ha?

[Anonym bruker]

Har nok mye med hvordan ens egen mor var.

[Anonym bruker]

Noen greier kanskje å ballansere de to tingene bedre enn andre.

[Anonym bruker]

Jeg blir så utrolig glad når andre skriver sånne ting, for det er sånn jeg føler meg også. Jeg er i kategorien "snart klar", og forstår egentlig ikke at jeg er der. For jeg liker jo ikke småbarn! Hvordan skal jeg orke å ha ansvar for et barn i alle de årene det tar før det blir morsomt? :-)

 

Men jeg tenker at det jeg mangler i evnen til å dulle med småbarn skal jeg ta igjen når barnet begynner på skolen og jeg kan stille opp med både skolehjelp, livserfaring, fornuftig rådgiving osv. Jeg likte meg godt på skolen og liker godt å snakke med barn som er litt eldre og har begynt å formulere egne tanker og humor. Og jeg er flink til å lytte og hjelpe venninner og kolleger i vanskelige situasjoner.

 

Du må fokusere på hva du kan istedenfor det du ikke kan...

 

Alle elsker vel sitt eget barn over alt og er istand til å gi kjærlighet og omsorg selv om man ikke er like flink som en barnehagetante til å aktivisere småbarn?

[Anonym bruker]

Hvis du blir "gal" av å være hjemme en uke med barnet ditt som du elsker, håper jeg ALDRI du får flere barn..

[blond]

Har lurt en del på dette selv uten å komme til noen konklusjon. Som med de fleste andre ting er det vel en kombinasjon av personlighet, interesser og erfaringer som gjør det. Det i seg selv sier ikke så mye, akkurat.

 

Du er ikke noen dårlig mor fordi at du ikke elsker å være hjemme og dille hele tiden. Permisjonstiden er oppskrytt, spør du meg.

[Anonym bruker]

Til anonym 21:07

 

Det var en virkelig unødvendig kommentar, dessuten tror jeg de fleste her forstår hva jeg mener med " blir gal av å være hjemme med barnet en uke" dvs. være helt alene med barnet en hel uke, uten hjelp og aktivitere barnet så å si hele dagen.. Det kan bli litt slitsomt for en alenemor ja! Og ingenting galt med å innrømme det?!?! Eller burde jeg henvende meg til barnevernet nå kanskje?? Fordi jeg synes det er litt kjedelig å være uten voksenkontakt en stund, og føler det kunne vært godt med litt fri fra barnet avogtil for å samle krefter til å være den gode moren jeg vil være ??

 

 

HI!!!

[Gjest]

Aner ikke, men jeg er alltid litt misunnelig på sånne damer som bare oser av lykke over å gå hjemme alene med barna sine.

[Anonym bruker]

Anonym 21:07: Hvis du er så snever at du ikke skjønner at noen kan flippe litt når de tar hånd om en vilter unge helt aleine i en uke håper jeg du ALDRI lar barna dine arve den holdningen...

[Dunder]

Vet ikke om jeg vil kalle de mer "mødre" for jeg er ikke enig i at det fines en bestemt "morsrolle", man fyller oppgaven på hvert sitt vis.

 

Men jeg tror likevel jeg skjønner hva slags type kvinner du sikter til. Og jeg kjenner mange sånne kvinner som ikke engang har barn så det er nok bare personligheten. Men jeg kjenner også kvinner som HAR BARN, og som overhodet ikke er sånn.

 

Tror ikke man har noe belegg for å hevde at det ene er bedre enn det andre. Personlig opplever jeg av og til disse kvinnene som går veldig opp i barnet sitt som litt overfladiske. At alt handler mer om å være "best", og mindre om barnets behov, og at det egentlig er en konkurranse med sine medsøstre. Bake boller, kjøpe pedagosgiske leker, naturlig ulltøy, lage maten fra bunn osv. Helt greit for meg, så lenge folk gjør det for sin egen del, ikke som en del av en fasade.

 

 

[FerdigFødaForAlltid]

Vi er vel alle skapt forskjellig, og jeg ser at veldig mange kvinner definerer seg selv gjennom barna sine. Jeg, for min del, føler at det blir helt feil. Jeg er først og fremst meg, med alt som hører med, og så er jeg mamma til tre barn. Jeg definerer ikke min rolle her i verden som mamma til tre barn. Det ville vært ulidelig den dagen de blir voksne og flytter hjemmefra; hvem skal jeg leve gjennom da? Jeg mener at man ikke kan være noe for noen, hvis man ikke først og fremst er seg selv. Det betyr allikevel ikke at barna mine kommer først i alle sammenhenger; jeg tenker på dem før jeg tenker på meg, men jeg mener at det er viktig å ta seg tid til å "bare" være seg selv også.

Jeg er vel ganske lik HI på mange måter; barna mine betyr alt for meg, men jeg er HELT avhengig av å ikke "bare" være mamma. Jeg mener vår jobb som foreldre er å lære barna våre å være selvstendige mennesker, som tror på seg selv og sin egen dømmekraft og som vokser opp til å bli trygge mennesker, og jeg tror ikke at måten å gjøre det på er å involvere seg i ALT barna bedriver til enhver tid, eller å være hjemmeværende til barna er i skolealder. Barn har godt å føle at de mestrer selv, ikke bare stole på at mamma eller pappa er der og hjelper til hele tiden. Dette er min mening, og det er for all del lov å være uenig.

[Anonym bruker]

Jeg tviler ikke et sekund på at du er glad i barna dine.

jeg er vell en av de mødrene som du beskriver. Jeg vil være hjemme med barnet så lenge vi har råd. Du har kanskje et større sosialt behov enn meg. Skjønner jo det godt, merker jo selv det er godt å være med venner, men så er det enda bedre å komme hjem til barnet igjen.

Jeg ser også hva fantemusa her sier, er helt enig hva en av våre oppgaver som foreldre er, å gjøre de selvstendig, men jeg mener også det er fullt mulig selv om man selv er hjemme med barna.

Var selv aldri i barnehage, og jeg definerer meg svært selvstendig, men min mamma er også min beste venn og forbilde. Så jeg mener det kommer helt an på hvordan man gjør det hjemme. man kan bli selvstendig av å være hjemme også! Mitt barn skal etterhvert i barnehage, men det blir ikke før barnet er nesten 2 år.

God tråd egentlig! og høvelig sakelig til nå. Det liker jeg

[Anonym bruker]

glemte å skrive at jeg ikke synes du er dårlig mor likevell. morsinstinkt har du vell tenker jeg! Håper da at du satte det litt på spisse med at du blir gal etter en uke. Regner jo med du har klart å kose deg med barna en så kort stund... :)fra anonym 10:34

[*bolla pinnsvin*]

Jeg har aldri vært noe særlig begeistret for barn. Kunne ikke fatte og begripe hvorfor alle venninnene mine på død og liv ville sitte barnevakt for naboungene hele tiden. Nå som jeg har fått barn, så har egentlig ikke dette endret seg noe særlig. Jeg er så glad i gutten vår at det verker i mamma-hjertet, men jeg hadde ikke holdt ut å være hjemme med han på heltid. Permisjonen var hyggelig, men ett år var nok for meg. Jeg liker å være på jobb, å være sammen med andre voksne og å få brukt hjernen min til noe faglig.

 

Gjør dette meg til en dårlig mor? Absolutt ikke. Vi har en gutt som er sosial og trygg og som er fryktelig glad i mammaen og pappaen sin. Synes vi har det helt topp, med en dagmamma som både knerten og jeg forguder. Ville ikke hatt det på noen annen måte

[Anonym bruker]

Jeg tror du er helt normal HI og ikke minst så tror jeg det er sunt å være som deg! heldig er de barna som har foreldre som lever sitt eget liv og ikke lever livet via dem. Det er overhode ikke slik at man ikke forguder barna sine av den grunn. gal av å gå hjemme en uke? Jeg blir nuts. Jeg syns det er kjempe hyggelig å spille ludo, hjelpe med lekser, kose i sofaen, lese for dem, men jeg MÅ ha litt tid for meg selv, litt tid med bare mannen min etc. Traff en dame her forleden dag som hadde vært hjemme i 7 år. 7 år tenkte jeg!!! herreguuuud hva har hun å bidra med av interessant konversasjon, bortsett fra om barna, rundt middagsbordet. Nei jeg vil være en spennende partner for mannen min og at barna også ser at mamma har litt å bidra med, at mamma opplever ting og at det er rom for alle individene innenfor familien.

 

Og jeg mener selvsagt ikke at man ikke er glad i barna sine selv om man har andre interesser og andre måter å definere hvem man er på. Elsker barna mine over alt i verden, men jeg er meg, ikke bare mamman deres.